SÅPE :)!!

Et vakkert såpestykke er det som skal til for å gjøre min dag fin. Jeg har en liten pappeske med ulike varianter fra forskjellige reiser. Det er alltid stas å handle med seg såpestykker hjem. Nå som høsten banker på døren er det ekstra trivelig å åpne en liten eske med et nytt såpestykke inni, trekke inn duften av det og la det spre glede på badet i ukene som kommer. Duften tar meg til stedet jeg besøkte, vekker minner fra reisen jeg fant det på og gjør meg helt enkelt glad i hjertet. Dessuten er gode såpestykker mer miljøvennlig enn flytende håndsåper, mindre plastemballasje og de varer leeenge. Nå skal det sies at jeg tidvis også har brukt flytende såper i mitt liv, men det er noe helt eget med solid soap, som det så fint heter på engelsk. Det er solid og trygt. Fast og håndgripelig. Ergo er det viktig i hverdagen. Dette på bildet her lukter nydelig av te og sjasmin. Balsam for sjelen.

SENSOMMER! LYKKE! …og dagens duft…

Ja, jeg er stor fan av august. Jeg vet ikke hva det kommer av, men det behøver jeg ikke vite heller. Sensommer er vidunderlig! Det blir aldri for varmt, dagene er litt kortere, men sommer kan det faktisk være uansett 🙂 . Så røk jeg på Nivea solkrem på salg. Bare på grunn av duften. Finnes det en bedre lukt på en solkrem? Nei, det gjør jo ikke det. Det blir en eneste stor nostalgitripp. Sitte i solen full av solkrem som dufter sjø, saltvann, varm sand og gylden, gul sol. Det spiller ingen rolle hvilken faktor du bruker, bare du smører tjukt på, sier ekspertene. Så har det aldri vært noe problem her i gården. Jeg har vært raus med krem så langt tilbake jeg kan huske. Her smøres det på! Uansett hvilken krem det måtte ha vært snakk om, meeeen det MÅ være faktor 50 i fjeset. Basta bom. Ellers et det greit. Når dét er sagt, funker faktor 15 helt perfekt. Den beskytter godt, og bruker man basic solvett trenger man ikke spf 50 over heeele kroppen. Nope, nopie! Sniffeti, sniff! Små barn, små gleder. Det skal ikke mer til en duften av en Nivea solkrem for at jeg skal bli glad. Denne uken er det meldt nydelig sommer. Så heldige vi er 🙂 ! Åååå…

Scent Your Sunshine :) !

Parfyme og solskinn er ingen god kombinasjon for huden, da det kan gi pigmentflekker. Selv sverger jeg til solkrem uten duft, men savner ofte den mentale velværefølelsen nydelig parfyme gir når jeg er i solen. Hva gjør man så for å løse problemet? Jo, man sprayer noen duftskyer av sin favoritt for dagen på sin solhatt. Et voilá! ! Der satt den! Så kan du kose deg med din yndlingsduft i små sviff gjennom dagen, drømme deg bort til dit du måtte ønske det og nyte din parfyme med god samvittighet. Uten å gå på bekostning av huden. En bonus er at håret ditt vil lukte godt. Alltid bra. Dagens lille beautytips der altså, og om du ønsker det; gi deg selv et glass god champagne to go with it 😉 ! Dagens duft: Donna Karan Gold.

Det er vår. Jeg går.

Hver vår, så fort asfalten er blitt bar, må jeg ut og gå. Det er så berikende å stikke snuta ut tidlig om morgenen, høre fuglene synge, trekke inn duften av alt som spirer og gror, få dagslyset og solstrålene inn i øynene og kjenne frisk luft i lungene. Ren glede. En velsignelse. Ingen ting kan måle seg med sesongens aller første turer ute etter måneder inne. Før jeg går ut har jeg smurt mitt lille nylle inn med solfaktor 50. Intet mindre. Selvsagt. Dette skriver jeg om hvert bidige år, men en god ting kan ikke sies for ofte. Nordmenn topper statistikken over hudkreft, og hva kommer det av? Det finnes sikkert mange gode svar på det spørsmålet, men én av grunnene kan nok kanskje være at vi er mer opptatt av å bli brune enn av hudhelse? At vi blir så ivrige når sola hilser på etter lange uker uten at vi glemmer oss helt bort? Dessuten er det selvsagt forskjell på hudtyper. Noen tåler mer soleksponering enn andre, noen mindre. Vi har forskjellig utgangspunkt. Det er mye bedre å være blek og blid enn brun og syk, for å sette det litt på spissen. Ja, det er deilig å sole seg og få farge. Det er et helt eget velvære i det å kjenne solstrålene varme opp en vintersliten kropp, få litt overskudd og fylle på med D-vitamin. Vi blir lykkelige av det, og det er bokstavelig talt helt strålende, men den gyldne, flotte brunfargen som vi trakter etter får man aller best ved å utvise solvett. Solvett er det samme som tålmodighet. Gir du huden din tid til å starte pigmenteringen, holder deg i skyggen mellom klokka 12 og 15, bruker solfaktor og smører deg godt hver time, litt avhengig av hvor du er og hva du gjør selvfølgelig, blir du velsignet med en nydelig glød i huden som varer lenge. Det handler hele tiden om å unngå å bli solbrent. Allerede nå varmer sola godt, og huden vår er vinterblek og sensitiv for bestråling. Derfor må den beskyttes. Huden skal egentlig alltid beskyttes, men særlig nå i begynnelsen av vår-og sommersesongen.

Snart er det Påske. Påske er herlig. Noe av det beste jeg vet. Husk solkrem, enten du er i byen, på landet, i Syden eller til fjells. Huden er vårt aller største organ, og den gjør en glitrende jobb for oss hele døgnet, hele livet hver bidige dag. Respektér den.

Vinter + Snø = Vidunderlig!

Det er så herlig med snø og vinter! Med fjorårets skrekkelige, overhete sommer friskt i minnet, har jeg lært leksa mi. Jeg setter større pris på kulde, og regn. Kulde og snø er ikke lenger en selvfølge. Det er eksklusive greier på god vei til å forsvinne helt. Akkurat nå setter jeg utrolig pris på snøen som har kommet de siste dagene. Det er så fint! Det er så vakkert! Jeg blir så glad! Og det kommer til å forsvinne. Snart. Mildt som det er meldt. Uansett vet jeg å sette pris på snøen mens den er her. Jeg kan sitte og se på den i timesvis. Hvordan den faller ned fra himmelen og pudrer trærne vakrere enn de er fra før. Hvordan den pakker inn gater, hus og hager i sitt hvite, lune teppe og isolerer mot støy. Hvordan den gjør virkeligheten litt roligere og litt langsommere. Hvordan den gleder barn på akebrett og voksne på ski. Hvordan den gjør mørket lysere og lyset mykere. Hvordan den stresser ned trafikken og oss så vi må gjøre alt litt saktere. Snø er fantastisk, og vi er heldige her nede som får den i passende mengder. Det er lett for meg å sitte her og være glad i snøen. Hadde det drysset ned 7 meter av den, er det ikke sikkert jeg hadde vært like begeistret. Alt med måte, for å si det sånn, men snø er nydelig og vidunderlig, og jeg blir like fascinert hver gang den kommer på besøk. Det er jo ikke sikkert den vil pynte opp vinteren i all framtid, for det er heller ikke sikkert vi kommer til å ha vinter i all framtid. Så inntil da, vil jeg gledes over snøen så lenge jeg kan. I skrivende stund ruller nyhetene over skjermen, og Dagsrevyen kan fortelle om en alarmerende klimarapport om Svalbard. Isen smelter i rekordfart, og det kan bli 10 grader varmere. Rapporten er dyster lesing. Så ja, snø og kulde er viktig for oss, viktigere for naturen og isbjørnen, som ikke vil klare å leve på Svalbard lenger. Den vil ikke ha is til å føde unger på, ei heller gammel is å lete mat i. Is og kulde er særdeles viktig for oss, men isriket på Svalbard vil smelte bort ifølge den nye rapporten. Det vil bli økt flomfare, og andre lite hyggelige overraskelser vil komme vår vei. Vi har jo fått oss noen lusinger de siste årene allerede. Klimaet vårt er fly, møkka forbanna, og det med god grunn. Jeg er sint selv, her jeg hamrer på tastaturet, og det med god grunn. Jeg var riktignok litt lysere til sinns på begynnelsen her, da. Det skal jeg ha. Både her hjemme og på verdensbasis har ekstremværet slått til. Klimagassutslippene i verden må stoppes nå, og ikke om 20 år. Om det dukker opp en gjeng rå politikere som tar dette på blodig alvor, blir jeg glad! Vi andre får kildesortere til krampa tar oss, og ta så sunne miljøvalg vi kan i hverdagen vår. Hjelpes, for en skummel tid vi lever i. Ja, det går til helvete om det ikke gjøres noe der det gjøres skal. Jeg føler for å drukne mine sorger. Jeg har tross alt vært på Spenst og spinnet i dag. Champagne, anyone?

Du Grønne, Glitrende Grønnsak og Meg.

• Har han fått for mye grønnsaker, tro? Er det derfor han er litt grinete?

Det er januar 2019, og «alle» skal begynne et «nytt og bedre liv». Ok, har man allerede et liv kan det vanskelig bli nytt, men det kan vel alltids gjøres litt bedre? Mitt liv kan garantert bli mye bedre, mener nå jeg. Dette skal derfor være en tekst om grønnsaker. En hyllest til dem. Intet mindre. Grønnsaker og deres fantastiske fortreffelighet. Selv spiser jeg for lite grønnsaker. Det har jeg alltid gjort, og jeg begriper altså ikke hvorfor. Jeg liker dem, og vet de er bra for meg, men jeg kjøper svært sjelden grønnsaker. Jeg er f.eks. mye flinkere til å kjøpe champagne, under påskudd av at det er druekunst på flaske og at jeg derfor ønsker å støtte opp om de som vier sitt liv til druene, naturen og kunstens sprudlende, gledesspredende resultat: champagnen. Kan champagne gå under kategorien grønnsak? Kanskje heller fruktsak? Hmm, hvor skal dette ende?

Når dét er sagt, kjøper jeg altså ikke bobler så ofte, men oftere enn grønnsaker, og da kan dere tenke dere hvor sjelden jeg faktisk plukker med meg grønnsaker når jeg er i butikken. I butikken, på butikken? Smak og behag. Så ikke nå lenger. Fra og med januar 2019 skal jeg gå bananas i grønnsaksdisken hver bidige gang jeg handler. Jeg skal med andre ord shoppe gulrøtter, spinat, sukkererter, brokkoli, blomkål, pastinakker, knutekål, rosenkål, fennikel, squash, søtpoteter, løk, alskens andre poteter, slangeagurk og alt mulig annet som kan kuttes, kokes, moses, bakes og stekes til jeg dropper! Sleng på sitroner, ingefær, chili og gurkemeie også. Sånn bare for å ha dem nevnt. Bra, ikke sant? Så enkelt skal mitt liv bli bedre.

Jeg vil ikke kalle dette for et nyttårsforsett. Jeg vil heller kalle det for en dyd av nødvendighet. Jeg må ha det, bare må ha det. Av én eller annen grunn kjenner jeg et enormt behov for grønnsaker nå. At kroppen rett og slett ikke klarer å tenke på annet. Jeg følger bare etter den, og gjør som den sier. Jeg tenker at nå skal det jaggu bli godt med en stor bolle kokte gulrøtter og brokkolibuketter til kvelds, gitt! Skjønner? Ikke det? Ikke jeg heller, men jeg er glad for at det er sånn, så lenge det varer! Endelig har jeg også blitt en voksen, en normal en, liksom. Endelig har jeg blitt en person som handler grønnsaker i butikken. Endelig føles det helt naturlig å gå rundt i grønnsaksavdelingen, som om jeg ikke skulle ha gjort noe annet i hele mitt lille liv, og se ut som om jeg har skikkelig peiling. Endelig kan jeg stå i kassakøen og være stolt over innholdet i handlevogna mi. Alle de andre i køen er hjertelig velkommen til å kikke så mye de vil på alt sammen oppi der, for der er det bare, ja, du gjettet riktig; grønnsaker! Selvfølgelig litt annet rart også, men mest grønnsaker. Fra og med nå kan vi nikke, hilse og løfte våre øyenbryn i en stille og unison megetsigende enighet om at også jeg endelig har meldt meg inn i Grønnsaksklubben Grei. GG. Hei, mitt navn er Hege, og jeg er med i GG. For en glede. I skrivende stund er det søndag. Jeg kan løpe til butikken i morgen, allerede. Det skal bli en vidunderlig opplevelse.

Hvorfor skriker kroppen etter grønnsaker? Jeg aner ikke, og jeg vil ikke vite svaret. Jeg skal bare rulle med, og knaske dem i meg så lenge det varer. For dette må da gå over? Alt godt har da en slutt? Jeg har aldri vært veldig glad i kokte gulrøtter. Min kjære mor prøvde etter beste evne å få oss til å spise dem som barn, men det gikk dårlig. Derimot funket det alltid med rå, revne gulrøtter, sitronsaft og rosiner! Mmmamma var en luring, og hun fikk i oss den maten vi burde ha i oss. Takk for det, og takk for maten. Den «salaten» skal jeg jaggu ta opp igjen. Det er jo så utrolig enkelt, friskt og godt! Perfekt å kose seg med på fredagskvelden, vet dere. Et glitrende snacksalternativ. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? Hjernen har så godt av grønnsaker at om jeg fortsetter med dette, vil jeg sikkert gjøre det mye bedre innenfor det meste jeg per nå ikke skjønner meg så mye på. Jeg skal ikke gå så mye inn på hva det er her og nå.

Det er en myte at grønnsaker er dyrt. Her om dagen, det vil si lørdag 5. januar, røk jeg på en aldri så liten shoppingspree hos Meny. Jeg plukket med meg en haug knallfargede, antioksidantrike, vitamin-og mineralrike, deilige, små skapninger til den nette sum av 10kr pr. stk. Jeg klarte nesten ikke bære posen min fra butikken til bilen. Nå skal det sies at bilen stod et godt stykke unna butikken, men dog. Impulsshopping. Bilen burde vært plassert nærmere butikken før jeg handlet, men jeg tenkte ikke lenger. Jeg bare måtte ha grønnsaker. Jeg måtte løfte posen opp, og bære den i mine armer som om den var en stor, såret hund. Folk så på meg og smilte. Jeg fikk mange nye venner på veien fra butikken til bilen, for oppi posen duvet og gynget det store mengder grønnsaker lette å få øye på, og noen ville til og med hjelpe meg å bære. Jeg takket høflig nei. Spiser man grønnsaker burde man være sterk nok til å bære posen sin selv, men jeg har nettopp begynt, og er ikke akkurat Skippern ennå. Alle tenkte kanskje, håper jeg, at hun der har skikkelig gode vaner. Hvilket ikke er helt sant, men man takker og bukker, gjør man ikke? Jeg smilte, nikket og vinket tilbake, til nakken ble stiv og bisepsen dirret i melkesyre. Glad og fornøyd over at jeg snart var hjemme og kunne kutte, koke opp og nyte en stooor bolle deilige, varme og vidunderlige grønnsaker i løpet av ca. 15 minutter, og bli lykkelig takknemlig for det. Hva mer kan man egentlig grønske seg? Og her er vi egentlig inne på noe av poenget for en ikkekokk som meg: å få i seg en porsjon grønnsaker om dagen går så utrolig fort og greit. Dessuten smaker det veldig godt! Særlig nå som jeg har blitt voksen. Særlig 😉 .