BYE BYE KRISTEN BYE BYE

  Min kjære svarte slim jeans fra Gina Tricot er nå blitt utslitt, og kan dessverre ikke brukes mer. Kristen har vært med meg på mye moro de siste årene, og jeg kom over henne på Gina Tricot i Oslo. Jeg var ikke på jakt etter jeans i det hele tatt, men fikk øye på den ved en tilfeldighet. Hun ble fort det klassiske plagget i garderoben min jeg alltid grep fatt i hver gang jeg trengte den ekstra gode følelsen til en bestemt anledning. En livredder med andre ord. Det spesielle plagget som passer til absolutt alt. Her om dagen gikk hun rett og slett i stykker, og jeg måtte kaste henne. Ikke moro. For hva gjør jeg nå? Jo, nå må jeg ut å finne meg en ny, og det er som kjent litt krise. Luksusproblem, men dog et problem. Gode jeans vokser ikke på trær, og jeg har liten tro på at Gina Tricot fører denne modellen fremdeles…Wish me luck!

  Kristen og meg ute på tur. Ååå, jeg savner henne veldig allerede! Det er blitt et tomrom i garderoben, og jeg liker det dårlig. 

THE PERFECT WINDOW

  Jeg har litt oppheng på dører og vinduer. Det er noe eget med dem jeg ikke helt klarer å dette fingeren på. Ute på reise er det alltid mye fint å få øye på. Det gjør meg, og sikkert mange andre også, glad og inspirert. Vakre omgivelser sprer mye trivsel, og for meg spiller det ingen rolle om det er nytt eller gammelt. Det er gjerne kombinasjonen av kontrastene som gjør det man ser på fint eller spennende for øyet. 

  

DESPERATELY SEEKING…

De aller fleste av oss har hatt gode, sterke og langvarige forhold til ett bestemt, eller flere forskjellige skjønnhetsprodukter opp gjennom årene. De aller fleste av oss har derfor også opplevd at de plutselig er blitt borte fra markedet. Helt uten forvarsel. Jeg tror beautyindustrien hadde tjent på å gi beskjed til forbrukeren om produkter den har bestemt seg for å kutte ut, uansett av hvilken grunn. Da ville de trofaste brukerne hamstret som gale, og kanskje kunne dette ha vært med på å redde en god del av de produktene som er blitt søkk vekk over tid. De erstattes ofte med noe «nytt og bedre», men som vi alle har erfart; favorittene våre erstattes med noe nytt og dårligere. Kunden blir overlatt til seg selv, totalt sjokkert der hun/han står måpende i parfymeriet ved produkthyllen med sin skjønnhetssorg og blir deretter henvist til de evige jaktmarker etter et godt alternativ som resulterer i en hel haug med bomkjøp som man aldri blir 100% fornøyd med. Sukk. Luksusproblem, jeg vet, men like fullt et problem. 

Jeg har selvsagt gått på en hel drøss beautysmeller i min tid. I’ve had my fair share of beautysorrows, for å si det sånn. Min liste over utgåtte superprodukter er lang, og til den dag i dag kan jeg finne meg selv frustrert og irritert over hvorfor dét og dét produktet ikke finnes lenger der jeg står på badet for å gjøre min daglige hudpleierutine eller skal legge en makeup til en bestemt anledning, enten på meg selv eller andre. Grrr…

  Nå senest gjelder det Clinique sin Chubby Stick i fargen Pudgy Peony. Clinique har bedratt meg før ved å fjerne den fantastiske Gloss Pot fra hyllene, så det overrasker meg ikke, men like ille er det hver gang jeg opplever det. Clinique lager gode produkter til leppene. Det er noe de kan. Derfor faller jeg også i dyp forelskelse hver gang jeg finner noe jeg liker fra det merket. Nå altså denne Chubby Sticken i den diggeste fargen jeg har sett på lenge, Pudgy Peony! Dån, dån, dån. Derfor har jeg brukt den opp, og derfor kommer jeg tilbake for mer. Jeg iler til nærmeste parfymeri, men nei, akkurat den har de ikke. Jeg iler til et litt fjernere parfymeri, men nei, de har den ikke der heller. Det begynner å ane meg hva som er i ferd med å skje. Jeg befinner meg i Cannes, og stikker innom Sephora. Der har de den i testerstativet, men ikke for videresalg. Merkelige greier. Damen jeg snakker med kan ikke forstå hvorfor de er tomme for den. Hun vil hjelpe meg, sier hun kan ringe nærmeste Sephora og høre om de har nr.15 Pudgy Peony der, men jeg takker nei og sier jeg stikker innom der på vei forbi. Noe jeg gjør. Der inne finner jeg den ikke i testerstativet til Clinique, men denne jenta har vært ute før, så jeg drar ut skuffen i reolen. Den er tung og full av varer. Jeg leter desperat, og der får jeg plutselig øye på to stykker av nr.15! Jeg plukker de med meg, løper til kassen og betaler for funnet med et veldig stort smil og et lykkelig hjerte. Jeg kan ikke huske sist jeg har vært så glad for å betale for noe som helst, men sånn er det jo med oss mennesker. Det vi er avhengig av blar vi opp for med glede. På godt og vondt. Damen bak disken hever de perfekt opptegnede brynene sine, ser på meg som den desperate turisten jeg er, men klarer høflig å ønske meg en fin dag videre. Takk, jeg kommer aldri til å glemme det.
  På vei hjem stikker jeg innom taxfree på flyplassen i Nice for å se om jeg kan være like heldig der også, men nei. Pudgy Peony er ikke å finne hos Clinique der heller. Ikke som tester og ikke for videresalg. På Gardermoen er den også borte. Så her sitter jeg da med mine to dyrebare skatter og føler sterkt på at de er de siste av akkurat den fargen jeg noen gang kommer til å ha glede av igjen. Så kan man jo spørre seg hva det er som gjør akkurat dette produktet og denne fargen så viktig for meg? Jo, det skal jeg si deg. Det funker, og jeg er veldig glad i ting som funker. Det som funker gjør deg glad og fornøyd. Det hjelper deg i hverdagen, sprer positivitet og harmoni. Totalt motsatt blir det derfor med erstatninger som helt eller delvis mangler egenskapene til favoritten din. Du bir aldri så fornøyd igjen. Aldri. Noen har bestemt seg for å ta bort noe bra, og du sitter igjen med svarteper. Skjønner? Da hjelper det ikke at markedet svømmer over av kopier, like farger og design, fordi disse rett og slett ikke leverer som det produktet du brukte gjorde. De mangler egenskapene til originalen. De funker bare ikke, og med egenskaper mener jeg kort kvalitet. 
Glad ble jeg da jeg nylig leste i Elle Uk en sak om nettopp dette. Der sier de at sosiale medier er med på å bringe tilbake utgåtte skjønnhetsprodukter «one like at a time.» Mange jeg har snakket med leter også på nett og eBay etter savnede skatter, og finner de der også, hvis de er heldige, men vær litt på vakt i forhold til kopier og gamle varer utgått på dato. Sjekk også ut www.discontinuedbeauty.com.

Hvis du vil reskape en dypt elsket leppestiftfarge kan du faktisk ta restene av den, nummer eller farge eller navn med deg til Harvey Nichols i London. Der kan du for £60 for to stykker få den produsert opp for deg igjen. Det er Daniela Rinaldi, skjønnhetsdirektøren hos Harvey Nichols, som er hjernen bak dette. Hun sier selv at mange holder fast ved ett produkt de rett og slett ikke klarer å bruke opp fordi produktet ikke eksisterer lenger. «I still have crumbs of an eyeshadow shade that I’ve kept on a piece of tape, waiting to have it matched.»

THOSE CLASSIC BLUE HUES

Det er visse plagg man aldri vokser fra, og visse farger man aldri blir lei. Olabukser, skjorter, t-skjorter, belter og sandaler i skinn. Jo mer de brukes, jo finere blir de og desto mer glad i plaggene blir man også. 

  Denne kombinasjonen er en favoritt, og er alltid med meg. Både i hverdagen hjemme, og på reise. 
  Det er noe eget med klær man har hatt lenge. De gir en helt annen trygghet enn nye funn, selv om det også er artig med litt nytt innimellom.
  Blue, blue, blue. My favourite color too!
  Lyseblå skjorte med hvite striper og jeans fra H&M. Hvit t-skjorte fra Gina Tricot. Belte fra Jean Paul, sandaler fra Din Sko og solbriller fra Prada. Alt sammen gamle, gode favoritter. Hvilke plagg i din garderobe er du aller mest glad i? 

60 YEARS OF ROCK’N ROLL and counting…

Primus motor: Omar Østli

Rock’nRoller: Tor Brynildsen

I bandet: Omar Østli, Lars-Ivar Borg, Åsmund Solli, Paal Flaata og Gøran Grini. 

Liveopptak/lydmann: Halvor Diesen

Gjest: Hege Brynildsen

Utgivelsen hadde ikke vært mulig uten generøs støtte fra Sparebankstiftelsen Halden.

  Ute nå!
  Dobbelt album m/booklet!
  Forord av Tom Skjeklesæther!
  «Tor Brynildsen var der da den nye tidsregningen startet. Han var en av de aller første som forstod at dette var noe helt annet. Musikalsk magi, en oppskrift som til og med kan sies å ha i seg klart vann rett fra ungdomskilden. Tor Brynildsen er 75 år, og det levende beviset for det siste. I år er det seksti år siden Tor lente seg fremover mot mikrofonen for første gang og sang rock’n’roll.»

Gratulerer, fatter’n! Og takk for alle de fine platene du og mamma spilte for broren min og meg gjennom hele oppveksten. 

Hege.