Et kjærlighetsbrev til Halden Dataservice

Det var fredag 22. desember klokka 09.50, og jeg ante fred og ingen fare. Jeg gikk inn på bakrommet til frisørsalongen vår for å henge av meg jakka, da kollegaen min ropte navnet mitt i et tonefall det var grunn til å bli bekymret av. Jeg svarte i et undrende tonefall, og gikk for å høre hva hun ville. Hun sto ved kassa, og kunne konstatere at telefonen vår var helt død. Jeg gjentok at den var død, og sa høyt til oss begge: «Det er 22. desember, og vi har ikke telefon til salongen. Kundene kan altså ikke nå oss to dager før julaften. Er det mulig?! Hva i huleste gjør vi nå?! Hvem kan vi ringe for å få hjelp til å løse dette problemet to dager før julaften?!». Vi så på hverandre med store øyne mens vi prøvde å le. Jeg følte meg som Clark Griswold i  filmen Hjelp, Det Er Juleferie! når de 25 000 julelysene hans ikke vil lyse uansett hvor mye han prøver. Vi satte oss på huk bak disken for å trekke ut ledninger og sette de pent tilbake igjen. Det hjalp ikke. Vi mumlet mindre pene ord og hvisket til hverandre i fortvilelse, mens vi svettet både oppover og nedover, og gjorde det vi kunne for å få den f….  telefonen til å virke. Alt dette 10 minutter før klokka 10.00, og lilla i ansiktet av dette levende marerittet påført oss av alle dager i året; 22. desember. Nå var det på tide å åpne grinna. Folk ville inn og klippe seg. Det var jo flott. Takknemlig for det. Vi kastet oss rundt, og satte i gang. Jeg kunne ikke tro det som hadde skjedd, og hadde heller ikke tid til å ta tak i problemet. Vi hadde mye å gjøre. Her gjaldt det å få folk fine på håret til Jul. Om vi hadde en telefon som hadde takket for seg i løpet av natta var det ingen som brydde seg om. Bortsett fra oss to som klippet i vei, var veldig blide og ville i blikket.

Jeg hadde klippet tre trivelige herremenn, da den fjerde herremannen satte seg i stolen foran meg. Det satt også en fin gjeng i ventegruppa klare for årets siste klipp. Innimellom hadde jeg brukt litt tid på Telenor sin kundeservice fra min mobil, og gitt opp. Det fantes ikke tid i verden til å vente på hjelp derfra. Jeg var nummer ditt og datt i køen etter å ha tastet meg gjennom både det ene og det andre i menyen deres. Svareren ga beskjed om at noen skulle ringe meg tilbake på nummeret jeg hadde oppgitt. Problemet var bare at jeg ikke hadde tid til å ta min egen mobil da de etter en god stund ringte opp igjen. Jeg forklarte problemet til han jeg skulle klippe, på en så glad og sprudlende måte jeg kunne. Deretter svarte jeg på en sms på mobilen min, som jeg hadde lagt på disken, fra en artistkollega som ikke hadde klart å nå oss på telefonen, og derfor lurte på om vi hadde stengt?? Jeg svarte fort som f… at vi ALDRI stenger, og at det bare var å møte opp, så skulle vi fikse sveisen, ja! Alt sammen mens jeg klippet den hyggelige mannen, og beklaget på det sterkeste at jeg måtte fly mellom min mobil og hans hår. Han var like blid, og tok det hele med ro, mens mitt blod kokte i adrenalin og kortisol. Jeg trodde jeg skulle gå fra konseptene, og hadde min fulle hyre med å holde meg rolig og behersket. Hvilket jeg klarte. Tror jeg. Ikke? Å, joda! Han ble meget fornøyd med arbeidet mitt, og sa han hadde en fasttelefon hjemme han ikke brukte. Om han kunne komme tilbake med den, så kunne vi se om den virket? Han fortalte at han hadde jobbet mange år i butikk, og at han visste hvor mye en telefon betyr. Det var sikkert selve telefonapparatet som var ferdig. Det var tross alt fra 1999 med tastatur og det hele. Jeg ble hoppende glad, og ante håp i hengende ledning. I mellomtiden fikk jeg hjelp av en kollega i Moss til å sitte i kø hos Telenor for å finne ut av om det var noe feil på linja eller ikke. Det var ikke noe feil på linja, nei. Da måtte det være apparatet.

Vår reddende engel kom tilbake med en fasttelefon. Den virket ikke. Det var liten tid til å finne ut av det, og jeg kunne ikke løpe fra kollegaen min og kundene våre fredag 22. desember til el-butikker i nærheten for å kjøpe telefon. Vi takket ham for at han ville hjelpe oss. Bare det at han hadde gitt det et forsøk var bemerkelsesverdig, og vil aldri bli glemt. Det sa vi også til han. Jeg kom meg ikke ut av salongen, og siden vi ikke hadde telefon gjaldt det å forholde seg til de som faktisk var der for å bli fine til Jul. Tida gikk, og jeg fikk en sms fra Telenor om at de kunne komme med en tekniker tidligst 27.desember for å rette opp feilen. Det betydde to hele dager for oss helt uten telefon midt i julekaoset. «Det skal bare ikke skje», tenkte jeg, mens jeg forbannet telefonsvarere, telefonkø, roboter og det menneskefiendtlige, teknologiske samfunnet vi raser inn i med turbofart helt ukritiske til. Jeg fokuserte på tre ting, mens jeg klippet i vei, og var blid og grei: 1. pust. 2. ingen dævver, bare telefoner.  3. det går over.

Klokka 13.00 hadde jeg en klipp og strip, som vi så fint sier det på fagspråket. Damen har vært fast kunde hos meg i mange år, og hun har jobbet mange år i butikk. Jeg luftet problemet for henne. Hun kunne hjelpe. Takk, øvre makter og henne for det. Hun ba meg ringe selveste Halden Dataservice. Jeg ba pent en av mine andre kolleger finne nummeret deres mens jeg klippet og stripet, og skrive det ned på en post-it lapp for meg. Det ble gjort i en fei. Jeg har verdens beste kolleger.

Der tok de telefonen øyeblikkelig. Jeg fikk nesten sjokk. De hadde heldigvis ikke stengt for dagen, ei heller tatt juleferie. Jeg forklarte situasjonen. De ville jeg skulle løpe og kjøpe en telefon i nærmeste el-butikk. Jeg sa det ikke gikk. De sa de skulle komme innom for å se på problemet, og deretter løpe ut for å skaffe en telefon til oss, for så å sette opp alt så det virket igjen. Som sagt, så gjort. Jeg trodde ikke mine egne ører. For en vanvittig service. Etter en tid stod det to unge gutter i salongen vår igjen. De var helt fra seg av julestress etter å ha vært i «over hundre butikker 22. desember», men like blide. «Dere er helt enestående», sa vi med stjerner i øynene og hår til knærne. «Tusen takk!,» fortsatte vi. Telefonen  de hadde skaffet til veie virket ikke. Kunne det være den lille boksen under disken som ikke virket? Den boksen som telefonledningen plugges inn i? De luftet tanken for oss, mens vi håpet de hadde rett i det. «Vi kommer tilbake med en ny boks», sa de. «Ok!,» sa vi, helt fritert av viljen de hadde til å hjelpe oss, mens vi var så heldige å kunne ta i mot et hav av folk som ville klippe seg til Jul. Selv om vi ikke hadde telefon.

Guttene fra Halden Dataservice kom tilbake med en ny boks, plugget inn vår telefon igjen, og der satt den! Klokka 15.00 hadde vi telefonen back in business, fredag 22. desember.

En stor og hjertelig takk fra alle oss i salongen til to suverene gutter i Halden Dataservice, og en like stor og hjertelig takk til dere to hjelpsomme kundene våre for gode tips og råd. Uten dere hadde vi stått der med saksa i hånda 27. desember og ventet på en tekniker fra Relacom AS, sendt oss via Telenor etter Jul, og gått hele 22. og 23. desember uten telefon. En stor takk til min kollega i Moss også, som satt i kø hos Telenor for meg. Folk trenger folk. Sånn er det bare, og med dette ønskes et God Nytt År til en lokal bedrift fra en lokal bedrift, og fra oss i salongen til fantastiske kunder. Takk!

Gratulerer med dagen, Roy Willy Olsen!

Så har kvelden kommet der vi skal feire bursdagen til visesnekker Roy Willy Olsen. Han lever ikke lenger, men det gjør sangene hans! Håkon Ohlgren, Kjell Pop, Omar Østli og jeg skal ha bursdagsselskap for han på folkets hus i Tistedal sammen med et herlig publikum som gjorde huset utsolgt nesten før Håkon fikk lagt ut billettene. Én av sangene til Roy Willy heter Ølvisa. Den kan du høre HER om du vil. Gratulerer med dagen, Roy Willy! Det er en ære å få synge låtene dine.

Foto: Vibeke Havenstrøm og Arfan Baomidehaq.

God Jul & Godt Nytt År

Så er det min tur i år igjen til å gremme meg over meg selv og min noe vekslende evne til å sende julekort. Jeg er både god og dårlig på det. Se her. Nydelige kort fra nydelige mennesker. Jeg er så heldig. Jeg har det med å sende julekort til folk som bor utenbys og utenlands. Jeg liker tanken på at kortet må reise litt langt før det lander, og at det da blir ekstra stas for den som får det. Jeg blir jo så glad for å få julekort selv, og får så utrolig dårlig samvittighet på flekken når det dukker opp i postkassa fra noen jeg ikke har sendt et til. Hvert bidige år skriver jeg et innlegg om at jeg må skjerpe meg og bli bedre på dette her, men blir jeg det? Det er jo en nødvendighet med julekort. Et det ikke? Det er en motvekt til meldinger, mail og annet tullball. Det er noe solid og konkret. Noe som gjør noen litt ekstra glad. En mellomting mellom et langt brev og en sms. Det er ikke store plassen å skrive på, og det er ganske praktisk. Man fatter seg i korthet. Bokstavelig talt.

Vi trenger julekortet mer enn noen gang, tror jeg. Det er noe varmt og inkluderende over det. Julekort er en standard og en flott tradisjon, og selv om jeg har brukt store deler av livet mitt på å fri meg fra noen tradisjoner, konvensjoner og konservative holdninger rundt forbi for min egen del, er det noen av disse det er verdt å ta vare på, som f.eks. det å sende julekort i posten. Absolutt noe å holde fast ved. Dessuten er det viktig å støtte selveste Posten. Med frimerker og det hele. Frakt og porto. Kjør på! Mennesker og arbeidsplasser. Det skjæres ned over en lav sko, små handlinger kan gjøre store underverk. Så hvorfor sender jeg julekort både hit og dit, utenbys og utenlands? Jo, fordi tanken er så besnærende. Kortet flyr avgårde, langt av sted. Jeg ser det for meg med vinger og det hele.

Kortet nederst til venstre er fra den fantastiske kvinnen som alltid lager kortene sine selv, og som hvert år sender ett til meg også, selv om jeg absolutt mener jeg ikke fortjener det. All den tid jeg er så treg med å sende kort. Kortet med englene på er fra en kjær venninne over mange år som jeg snakker med rett som det er, og til og med har takket for kortet til i dag den dag. «Tusen takk for det fine julekortet», sa jeg til henne med stor begeistring i stemmen. «Det er så stas med julekort,» fortsatte jeg. «Bare hyggelig», sa hun. «Det er jo så koselig å sende julekort!» Kortet med dompapen på er fra noen som vet jeg forguder den lille pippen, og som bare måtte sende det til meg da hun fikk øye på det i butikken. Ubetalelig. Noen har kjøpt et kort og et frimerke, skrevet på det, tatt seg bryet og gått for å poste det. Det er tanken som teller, og akkurat den tanken der er det ikke ord for i min bok akkurat nå. Takk!! Til dere alle er det bare én ting å si: Jeg stikker ut og kjøper kort. Og selv om det da er bittelille julaften, får det bare briste eller bære. I mellomtiden er jo dette her et aldri så lite julekort til dere fra meg. Med et ønske om en God Jul og et Godt Nytt År. Et stort takk, og en liten hilsen.

New Inn

Av og til får jeg en veldig trang til å titte innom loppemarkeder eller bruktbutikker på min vei, og da bare må jeg gå inn. Her om dagen var en sånn dag, og simsalabim så dukker denne fantastiske skilpaddelampen opp rett foran snuta mi. Er den ikke fin? Så ble dette årets julegave til meg selv. Nå er det ut og gjøre ferdig resten av juleforberedelsene. Det har til og med kommet bittelitt snø, og det er så vakkert! Man blir jo glad inni seg av sånt 🙂 .

Svibelicious

Det er første søndag i advent, og jeg koser meg med å pynte litt til Jul. Min favorittblomst er kjøpt inn, The Svibel, og den må jeg ha i alle rom, kriker og kroker. Det skal dufte Svibel i hele huset. Ingen annen duft er mer Jul for meg enn den, og det er en av de vakreste duftene naturen noen gang har kommet opp med. I år putter jeg den i kopper og krukker jeg har funnet i bruktbutikker og på reiser.

Jeg synes det blir så fint, og utrolig nok vårlig, i desember med grønne skudd som popper opp både her og der. Det mest spennende er å se hvilken farge det er på blomstene, for jeg har ingen anelse. Så kan jeg bruke adventstida til å glede meg til både duften og blomsten. For hver dag som går skjer det en liten endring. En alternativ adventskalender om du vil.