Velkommen Til Kirka :)!

I kveld og lørdag kveld, skal det synges og spilles sammen med de fantastiske Brødrene Colbjørnsens eftf. i Immanuels kirke i samarbeid med Kirkens Bymisjon. Omar Østli, Henning Kvitnes, Ole Evenrud og Håkon Ohlgren kommer til å gi dere en kjempekveld, sammen med et eminent band. Bandet består av Gøran Grini, Glenn-Vidar Solheim, Lars-Ivar Borg og Herr Sørås. De spiller så flott! Det er utrolig stas å få bidra på disse to konsertene sammen med Sanne Kvitnes, selveste sognepresten Jan Boye Lystad og Trond Henriksen. Tusen takk for at jeg får være med, i samspill med Omar, med et mesterverk av en låt, som jeg ble forelsket i første gang jeg hørte den for mange år siden. Jeg kan røpe at sangen er på norsk, skrevet av en fin fyr som dessverre ikke lever lenger og at jeg absolutt forguder den. Lørdag 1.12 er utsolgt, men i kveld er det noen få billetter igjen til deg/dere som helt spontant og plutselig har lyst til å komme inn fra det kalde ruskeværet, og varme dere med musikk i kirka. Hjertelig velkommen 🙂 !

Foto: Tom R. Andreassen.

Ja, jeg skal synge før Jul :)!

Det er vinter, og snart er det Jul. Jeg liker julen, men også tiden før Jul. Det er så mye å glede seg over, og så mye å glede seg til. Det spiller ingen rolle om den deilige julemarsipanen dukker opp i september, eller at julepynten bugner i oktober. Jeg er heldig. Det plager ikke meg. Jeg blir glad av det, men det kan plage andre, og kanskje gjøre dem litt trist og lei. Julen er en forsterker av alt det positive og alt det negative i våre liv. Når den setter inn i september vil den nok være en lang og vond påminnelse om det meste som gikk galt i livet til de som har opplevd mye vondt. For en annen liten gladnisse som meg, gir det bare en barnlig glede, og blir en lang påminnelse om alt det fine som venter. Jeg har som sagt vært heldig. Jeg har bare gode minner å bære på, men jeg kan forstå at førjulstiden er slitsom og tung for veldig mange også. Jeg kan forstå at mange gruer seg til Jul. Det er ikke lett å være menneske, og livet er ingen dans på roser for noen av oss. Vi opplever ulikt, og livet er urettferdig.

I november blir jeg ofte spurt om jeg skal synge mye før Jul, og da pleier jeg å svare at jeg synger mye hele tiden, og at jeg skal ta en trall både her og der i ukene som kommer. Jeg kan ikke røpe alt nå, men noe, for det er viktig med hemmeligheter før Jul. Det synes jeg, så kan en sang være en liten pakke som åpner seg når den synges der den skal være. Folk er glad i sang og musikk, og de blir lyse inni seg når de er på konserter. Særlig nå før Jul. Musikk gir mennesker en enda dypere mening på denne tiden av året. Folk forteller meg om helt konkrete konserter de bare må få med seg før kirkeklokkene ringer julen inn, og det kan være hvor som helst i verden. Alt fra Halden til Roma. Hvis ikke blir det bare ikke Jul for dem, og dette gjelder uansett om de gruer eller gleder seg til Jul, elsker eller hater den. Det handler om egne tradisjoner de selv har gitt seg, og disse er positivt ladet, helt uavhengig av erfaringer de bærer på som ikke er så hyggelige. Er ikke det fint? At man kan lage seg glede, og fylle på med smil selv om man har tårer?

Første «pakke» ut blir i Frelsesarmeen 29.11, men dét visste dere sikkert fra før. Den konserten er allerede annonsert på fb. Da slippes Jul i Halden-plata, der veldig mange lokale artister bidrar. Hver gang den plata kommer er jeg alltid like spent på hvem som er med, men jeg vet helt sikkert at Onkel Tuka og Trond Asker bidrar der i år, og jeg gleder meg spesielt til å høre på Onkel Tuka sin nye julesang hjemme i stua 🙂 ! Ha en god førjulstid, alle, og kos dere med den musikken som gir dere aller mest, enten dere synes tiden vi er inne i nå er fin eller fæl. Kanskje kan veien til januar 2019 bli litt kortere, og ikke så lang?

Foto: Tom R. Andreassen

Der Skal Gigges!

Førstkommende helg har vi fått muligheten til å spille for et herlig herrelag, for 3. året på rad. Dette selskapet har blitt en utrolig hyggelig tradisjon å få være med på. Jeg gleder meg veldig, og blir alltid takknemlig hver gang invitasjonen tikker inn i meldingsboksen min. Det har blitt noen «hjemmehos – konserter» i årenes løp, og disse opplevelsene er helt unike.

Da When My Man Comes To Town kom ut på Rootsy i 2016, var det en radiomann som intervjuet meg om spillejobber og konserter, og han lurte på hvilke tanker jeg gjorde meg rundt det å spille live? Da sa jeg at det å synge live var det beste jeg visste å gjøre, fordi det er så fritt et rom å være i, og trakk fram at det også var fint å få spille hjemme hos folk, og at det morsomste var å få være overraskelsen for den eller de selve anledningen/feiringen/selskapet gjaldt for. Den gangen var ikke huskonserter så vanlig kunne det virke som, og radiomannen lurte på om det konseptet fungerte? Jeg sa at det gjorde det så absolutt. Så lo vi litt, begge to. I dag er huskonserter intet nytt under solen lenger, og dét synes jeg er kjempefint! Jeg tror også disse arenaene for kultur blir enda viktigere for oss i fremtiden, siden det blir vanskeligere og vanskeligere for klubbscener og musikksteder å drive, og å overleve.

Å få være en overraskelse, eller en gave fra noen til noen som ønsker seg musikken din til en bestemt anledning av en bestemt grunn, er stas. Gleden over å se, de tidvis sjokkerte, fjesene deres når vi dukker opp midt under middagen, mellom middag og dessert, eller før forretten, eller mellom forrett og hovedrett, eller etter dessert, eller før eller etter en tale eller to, er alltid like gøy, og gir tilbake en ubetalelig glede det er vanskelig å sette ord på. Det er en nær, intens og spesiell konsertsituasjon der musikere og publikum er tett på hverandre. Det er vi selvfølgelig på andre spillejobber også, siden det å spille live er mer av en ferskvare enn f.eks det å være i studio. Alt kan skje, og man kan ikke gå inn og rette på noe dersom det skulle gå galt med hva det skulle være det må gå galt med akkurat der og da. Bortsett fra om man får trøbbel med lyd og strøm. Dét er som regel det letteste å finne ut av. Av og på med en bryter, ut og inn med en stikkontakt, kabel, miksebordet, eller noe. Alt det andre som kan dukke opp, kan det være verre med. Hehe! Det er dette jeg liker med å spille for folk. At man ikke har full kontroll hele tiden, uansett hvor godt forberedt en spillejobb er, og at man bare må rulle med på det som oppstår av stort og smått, eller praktiske utfordringer underveis. Sånn som det er med oss alle her i livet, egentlig. Hver dag. Alt kan skje, ikke sant? Hele tiden. Så da kan vi bare slå fast at livet er eneste stor gig. Ha en herlig uke, alle sammen 🙂 !

Foto av Omars Orkester og meg: Stian Sandengen og Ketil Hardy.