Du Grønne, Glitrende Grønnsak og Meg.

• Har han fått for mye grønnsaker, tro? Er det derfor han er litt grinete?

Det er januar 2019, og «alle» skal begynne et «nytt og bedre liv». Ok, har man allerede et liv kan det vanskelig bli nytt, men det kan vel alltids gjøres litt bedre? Mitt liv kan garantert bli mye bedre, mener nå jeg. Dette skal derfor være en tekst om grønnsaker. En hyllest til dem. Intet mindre. Grønnsaker og deres fantastiske fortreffelighet. Selv spiser jeg for lite grønnsaker. Det har jeg alltid gjort, og jeg begriper altså ikke hvorfor. Jeg liker dem, og vet de er bra for meg, men jeg kjøper svært sjelden grønnsaker. Jeg er f.eks. mye flinkere til å kjøpe champagne, under påskudd av at det er druekunst på flaske og at jeg derfor ønsker å støtte opp om de som vier sitt liv til druene, naturen og kunstens sprudlende, gledesspredende resultat: champagnen. Kan champagne gå under kategorien grønnsak? Kanskje heller fruktsak? Hmm, hvor skal dette ende?

Når dét er sagt, kjøper jeg altså ikke bobler så ofte, men oftere enn grønnsaker, og da kan dere tenke dere hvor sjelden jeg faktisk plukker med meg grønnsaker når jeg er i butikken. I butikken, på butikken? Smak og behag. Så ikke nå lenger. Fra og med januar 2019 skal jeg gå bananas i grønnsaksdisken hver bidige gang jeg handler. Jeg skal med andre ord shoppe gulrøtter, spinat, sukkererter, brokkoli, blomkål, pastinakker, knutekål, rosenkål, fennikel, squash, søtpoteter, løk, alskens andre poteter, slangeagurk og alt mulig annet som kan kuttes, kokes, moses, bakes og stekes til jeg dropper! Sleng på sitroner, ingefær, chili og gurkemeie også. Sånn bare for å ha dem nevnt. Bra, ikke sant? Så enkelt skal mitt liv bli bedre.

Jeg vil ikke kalle dette for et nyttårsforsett. Jeg vil heller kalle det for en dyd av nødvendighet. Jeg må ha det, bare må ha det. Av én eller annen grunn kjenner jeg et enormt behov for grønnsaker nå. At kroppen rett og slett ikke klarer å tenke på annet. Jeg følger bare etter den, og gjør som den sier. Jeg tenker at nå skal det jaggu bli godt med en stor bolle kokte gulrøtter og brokkolibuketter til kvelds, gitt! Skjønner? Ikke det? Ikke jeg heller, men jeg er glad for at det er sånn, så lenge det varer! Endelig har jeg også blitt en voksen, en normal en, liksom. Endelig har jeg blitt en person som handler grønnsaker i butikken. Endelig føles det helt naturlig å gå rundt i grønnsaksavdelingen, som om jeg ikke skulle ha gjort noe annet i hele mitt lille liv, og se ut som om jeg har skikkelig peiling. Endelig kan jeg stå i kassakøen og være stolt over innholdet i handlevogna mi. Alle de andre i køen er hjertelig velkommen til å kikke så mye de vil på alt sammen oppi der, for der er det bare, ja, du gjettet riktig; grønnsaker! Selvfølgelig litt annet rart også, men mest grønnsaker. Fra og med nå kan vi nikke, hilse og løfte våre øyenbryn i en stille og unison megetsigende enighet om at også jeg endelig har meldt meg inn i Grønnsaksklubben Grei. GG. Hei, mitt navn er Hege, og jeg er med i GG. For en glede. I skrivende stund er det søndag. Jeg kan løpe til butikken i morgen, allerede. Det skal bli en vidunderlig opplevelse.

Hvorfor skriker kroppen etter grønnsaker? Jeg aner ikke, og jeg vil ikke vite svaret. Jeg skal bare rulle med, og knaske dem i meg så lenge det varer. For dette må da gå over? Alt godt har da en slutt? Jeg har aldri vært veldig glad i kokte gulrøtter. Min kjære mor prøvde etter beste evne å få oss til å spise dem som barn, men det gikk dårlig. Derimot funket det alltid med rå, revne gulrøtter, sitronsaft og rosiner! Mmmamma var en luring, og hun fikk i oss den maten vi burde ha i oss. Takk for det, og takk for maten. Den «salaten» skal jeg jaggu ta opp igjen. Det er jo så utrolig enkelt, friskt og godt! Perfekt å kose seg med på fredagskvelden, vet dere. Et glitrende snacksalternativ. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? Hjernen har så godt av grønnsaker at om jeg fortsetter med dette, vil jeg sikkert gjøre det mye bedre innenfor det meste jeg per nå ikke skjønner meg så mye på. Jeg skal ikke gå så mye inn på hva det er her og nå.

Det er en myte at grønnsaker er dyrt. Her om dagen, det vil si lørdag 5. januar, røk jeg på en aldri så liten shoppingspree hos Meny. Jeg plukket med meg en haug knallfargede, antioksidantrike, vitamin-og mineralrike, deilige, små skapninger til den nette sum av 10kr pr. stk. Jeg klarte nesten ikke bære posen min fra butikken til bilen. Nå skal det sies at bilen stod et godt stykke unna butikken, men dog. Impulsshopping. Bilen burde vært plassert nærmere butikken før jeg handlet, men jeg tenkte ikke lenger. Jeg bare måtte ha grønnsaker. Jeg måtte løfte posen opp, og bære den i mine armer som om den var en stor, såret hund. Folk så på meg og smilte. Jeg fikk mange nye venner på veien fra butikken til bilen, for oppi posen duvet og gynget det store mengder grønnsaker lette å få øye på, og noen ville til og med hjelpe meg å bære. Jeg takket høflig nei. Spiser man grønnsaker burde man være sterk nok til å bære posen sin selv, men jeg har nettopp begynt, og er ikke akkurat Skippern ennå. Alle tenkte kanskje, håper jeg, at hun der har skikkelig gode vaner. Hvilket ikke er helt sant, men man takker og bukker, gjør man ikke? Jeg smilte, nikket og vinket tilbake, til nakken ble stiv og bisepsen dirret i melkesyre. Glad og fornøyd over at jeg snart var hjemme og kunne kutte, koke opp og nyte en stooor bolle deilige, varme og vidunderlige grønnsaker i løpet av ca. 15 minutter, og bli lykkelig takknemlig for det. Hva mer kan man egentlig grønske seg? Og her er vi egentlig inne på noe av poenget for en ikkekokk som meg: å få i seg en porsjon grønnsaker om dagen går så utrolig fort og greit. Dessuten smaker det veldig godt! Særlig nå som jeg har blitt voksen. Særlig 😉 .

Jasså, 2019, hva pønsker du på?

• Med denne fantastiske svibelen sier jeg farvel til 2018, og går altså med skrekkblandet fryd 2019 i møte, nå som jeg faktisk har fått tilbake luktesansen. Jeg elsker duften av svibel. Den fineste i verden. Nok om det.

Årets siste uke ble tilbrakt i influensaens grusomme favntak for min del, men nå er jeg endelig på bedringens vei. Dog en hel julefeiring fattigere, men med et nytt og bedre perspektiv på livet, som seg hør og bør når man har fått seg en smell. Mens jeg lå der i smerter og knasket Ibux som om det var smågodt fra Svinesund, slo det meg at om det er ett tidspunkt på året det er perfekt å bli tatt rotta på av et virus, så er det på selveste julaften. Hvorfor? Jo, det skal jeg fortelle dere her og nå:

1. Verden later til å stoppe litt opp i julen. Butikker stenger 1. og 2. juledag. Vinter, det blir mørkt tidlig. Det blir stille ute. Dette er helt supert når man blir lys-og lydømfindtlig, og ikke tåler noe som helst. Stillhet er bra, dagslys tar kvelden 16.00. Dessuten åpner verden i bare noen få dager, før den stenger på nytt, og det er også en fordel når man har sitt daglige, kreative virke i en frisørsalong på et kjøpesenter. Det går mye mindre ut over ens kunder og kolleger enn det ville ha gjort om jeg ble slått ut i uke 51 for eksempel. Så hurraa! for det. Timing is everything.

2. Det sendes ville mengder julefilmer på TV dynket i en juleestetikk som overgår det aller meste. Ja, dette er så klart amerikanske, søte, koselige og klissete julefilmer. Er det noe amerikanerne kan, så er det Jul. En helt egen og fascinerende sjanger der det ikke er spart på noe. Det brukes hensynsløse mengder julepynt, juletrær, dyr, barn, gamle, kloke koner, tonnevis med falsk snø, fargede lyspærer, glitter, hytter og julekostymer. Filmene viser juleromantiske historier om «selve livet» og de har helt klart hatt sin funksjon for meg i år, mellom mørke dokumentarer på VGTV og ordinære nyhetssendinger på gode, gamle NRK. Jeg har sett The Mistle-Tones, Christmas Cupid, KissMas og Her Magical Christmas. Bare for å nevne noen. Jeg har lært at det lønner seg å være snill og god. Hohoho!

3. Julen er en tid for refleksjon, og når man ikke har annet å gjøre enn å ha det bent ut forferdelig med sitt virus, og gjør det beste man kan for å trøste seg med at det går over, tenker man på de som har det mye verre. De som ikke er like heldige som en selv når de blir syke, og de som faktisk ikke blir friske, og er rammet av alvorligere ting enn en kjedelig influensa. Man blir klar over hvor selvopptatt og selvmedlidende man blir, og videre grinete fordi man ikke har den minste rett i verden til å klage på noe som helst, og for en stakket stund har gitt etter for fristelsen til å syte litt for seg selv. Man blir også veldig glad for at man har et lys i tunnelen, saft-is i fryseren, ( perfekt når man ikke får spist eller drukket på dagevis, mot brennende hals og feber ), en seng å vri seg i, varme, tak over hodet og vann i springen. I tillegg blir man også over gjennomsnittet glad for å ha folk rundt seg som gjerne vil hjelpe. Det bør man jo være glad for ellers i året også, men det er tross alt Jul og da blir man jo tullete glad i menneskene man har i livet sitt, og det er jo virkelig på sin plass, er det ikke? De fine man har både på jobb og privat. Disse blir man utrolig takknemlig for, samtidig som man i feberhetens hallusinerende, marerittaktige univers plager seg selv med å tenke på skrekkscenarioer der man er den eneste gjenlevende på kloden med influensa uten ett menneske å forholde seg til. Bare The Terminator, liksom. Skjønner? Å ligge rett ut i jula, gjør at man setter umåtelig pris på de virkelige englene, og de finnes faktisk ikke bare i amerikanske julefilmer. Takk og lov.

Så er det altså blitt 2019. Godt Nytt År. Hva husker jeg best fra 2018? To ting. Den varme, lange og forferdelige sommeren. Den skremte livskiten av meg, og jeg håper jeg aldri får oppleve en slik sommer igjen. Den var fæl, unaturlig og katastrofal på så mange måter. Kanskje var den helt perfekt for båtfolket, men jeg har ikke båt. Jeg vil heller ikke ha båt. Ikke min greie, for å si det sånn. Jeg vil at, og ønsker meg veldig, at 2019 skal være snill mot oss alle. Jeg synes vi trenger det. Dine og mine kjære. Fred på jorden, og at verdens viktige ledere enes om miljøtiltak som vil få vår lidende klode på rett kjøl. Moder Jord har det mye verre enn en fillete influensa, og det tar litt mer enn en drøy uke å tilbakestille de forandringene vi har sett komme de siste årene, men jeg velger å håpe på det beste. Jeg husker også fra 2018 at Nobels fredspris gikk til to engler som finnes i virkeligheten: Denis Mukwege og Nadia Murad. Måtte 2019 ta ekstra, ekstra godt vare på de to.