Om Hege

Hei :) . Mitt navn er Hege Brynildsen. Jeg er utdannet hudpleier, make-up artist og frisør. På fritiden synger jeg av full hals, og skriver en sang i ny og ne. Hjertelig velkommen til bloggen min.

Du Grønne, Glitrende Grønnsak og Meg.

• Har han fått for mye grønnsaker, tro? Er det derfor han er litt grinete?

Det er januar 2019, og «alle» skal begynne et «nytt og bedre liv». Ok, har man allerede et liv kan det vanskelig bli nytt, men det kan vel alltids gjøres litt bedre? Mitt liv kan garantert bli mye bedre, mener nå jeg. Dette skal derfor være en tekst om grønnsaker. En hyllest til dem. Intet mindre. Grønnsaker og deres fantastiske fortreffelighet. Selv spiser jeg for lite grønnsaker. Det har jeg alltid gjort, og jeg begriper altså ikke hvorfor. Jeg liker dem, og vet de er bra for meg, men jeg kjøper svært sjelden grønnsaker. Jeg er f.eks. mye flinkere til å kjøpe champagne, under påskudd av at det er druekunst på flaske og at jeg derfor ønsker å støtte opp om de som vier sitt liv til druene, naturen og kunstens sprudlende, gledesspredende resultat: champagnen. Kan champagne gå under kategorien grønnsak? Kanskje heller fruktsak? Hmm, hvor skal dette ende?

Når dét er sagt, kjøper jeg altså ikke bobler så ofte, men oftere enn grønnsaker, og da kan dere tenke dere hvor sjelden jeg faktisk plukker med meg grønnsaker når jeg er i butikken. I butikken, på butikken? Smak og behag. Så ikke nå lenger. Fra og med januar 2019 skal jeg gå bananas i grønnsaksdisken hver bidige gang jeg handler. Jeg skal med andre ord shoppe gulrøtter, spinat, sukkererter, brokkoli, blomkål, pastinakker, knutekål, rosenkål, fennikel, squash, søtpoteter, løk, alskens andre poteter, slangeagurk og alt mulig annet som kan kuttes, kokes, moses, bakes og stekes til jeg dropper! Sleng på sitroner, ingefær, chili og gurkemeie også. Sånn bare for å ha dem nevnt. Bra, ikke sant? Så enkelt skal mitt liv bli bedre.

Jeg vil ikke kalle dette for et nyttårsforsett. Jeg vil heller kalle det for en dyd av nødvendighet. Jeg må ha det, bare må ha det. Av én eller annen grunn kjenner jeg et enormt behov for grønnsaker nå. At kroppen rett og slett ikke klarer å tenke på annet. Jeg følger bare etter den, og gjør som den sier. Jeg tenker at nå skal det jaggu bli godt med en stor bolle kokte gulrøtter og brokkolibuketter til kvelds, gitt! Skjønner? Ikke det? Ikke jeg heller, men jeg er glad for at det er sånn, så lenge det varer! Endelig har jeg også blitt en voksen, en normal en, liksom. Endelig har jeg blitt en person som handler grønnsaker i butikken. Endelig føles det helt naturlig å gå rundt i grønnsaksavdelingen, som om jeg ikke skulle ha gjort noe annet i hele mitt lille liv, og se ut som om jeg har skikkelig peiling. Endelig kan jeg stå i kassakøen og være stolt over innholdet i handlevogna mi. Alle de andre i køen er hjertelig velkommen til å kikke så mye de vil på alt sammen oppi der, for der er det bare, ja, du gjettet riktig; grønnsaker! Selvfølgelig litt annet rart også, men mest grønnsaker. Fra og med nå kan vi nikke, hilse og løfte våre øyenbryn i en stille og unison megetsigende enighet om at også jeg endelig har meldt meg inn i Grønnsaksklubben Grei. GG. Hei, mitt navn er Hege, og jeg er med i GG. For en glede. I skrivende stund er det søndag. Jeg kan løpe til butikken i morgen, allerede. Det skal bli en vidunderlig opplevelse.

Hvorfor skriker kroppen etter grønnsaker? Jeg aner ikke, og jeg vil ikke vite svaret. Jeg skal bare rulle med, og knaske dem i meg så lenge det varer. For dette må da gå over? Alt godt har da en slutt? Jeg har aldri vært veldig glad i kokte gulrøtter. Min kjære mor prøvde etter beste evne å få oss til å spise dem som barn, men det gikk dårlig. Derimot funket det alltid med rå, revne gulrøtter, sitronsaft og rosiner! Mmmamma var en luring, og hun fikk i oss den maten vi burde ha i oss. Takk for det, og takk for maten. Den «salaten» skal jeg jaggu ta opp igjen. Det er jo så utrolig enkelt, friskt og godt! Perfekt å kose seg med på fredagskvelden, vet dere. Et glitrende snacksalternativ. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? Hjernen har så godt av grønnsaker at om jeg fortsetter med dette, vil jeg sikkert gjøre det mye bedre innenfor det meste jeg per nå ikke skjønner meg så mye på. Jeg skal ikke gå så mye inn på hva det er her og nå.

Det er en myte at grønnsaker er dyrt. Her om dagen, det vil si lørdag 5. januar, røk jeg på en aldri så liten shoppingspree hos Meny. Jeg plukket med meg en haug knallfargede, antioksidantrike, vitamin-og mineralrike, deilige, små skapninger til den nette sum av 10kr pr. stk. Jeg klarte nesten ikke bære posen min fra butikken til bilen. Nå skal det sies at bilen stod et godt stykke unna butikken, men dog. Impulsshopping. Bilen burde vært plassert nærmere butikken før jeg handlet, men jeg tenkte ikke lenger. Jeg bare måtte ha grønnsaker. Jeg måtte løfte posen opp, og bære den i mine armer som om den var en stor, såret hund. Folk så på meg og smilte. Jeg fikk mange nye venner på veien fra butikken til bilen, for oppi posen duvet og gynget det store mengder grønnsaker lette å få øye på, og noen ville til og med hjelpe meg å bære. Jeg takket høflig nei. Spiser man grønnsaker burde man være sterk nok til å bære posen sin selv, men jeg har nettopp begynt, og er ikke akkurat Skippern ennå. Alle tenkte kanskje, håper jeg, at hun der har skikkelig gode vaner. Hvilket ikke er helt sant, men man takker og bukker, gjør man ikke? Jeg smilte, nikket og vinket tilbake, til nakken ble stiv og bisepsen dirret i melkesyre. Glad og fornøyd over at jeg snart var hjemme og kunne kutte, koke opp og nyte en stooor bolle deilige, varme og vidunderlige grønnsaker i løpet av ca. 15 minutter, og bli lykkelig takknemlig for det. Hva mer kan man egentlig grønske seg? Og her er vi egentlig inne på noe av poenget for en ikkekokk som meg: å få i seg en porsjon grønnsaker om dagen går så utrolig fort og greit. Dessuten smaker det veldig godt! Særlig nå som jeg har blitt voksen. Særlig 😉 .

Jasså, 2019, hva pønsker du på?

• Med denne fantastiske svibelen sier jeg farvel til 2018, og går altså med skrekkblandet fryd 2019 i møte, nå som jeg faktisk har fått tilbake luktesansen. Jeg elsker duften av svibel. Den fineste i verden. Nok om det.

Årets siste uke ble tilbrakt i influensaens grusomme favntak for min del, men nå er jeg endelig på bedringens vei. Dog en hel julefeiring fattigere, men med et nytt og bedre perspektiv på livet, som seg hør og bør når man har fått seg en smell. Mens jeg lå der i smerter og knasket Ibux som om det var smågodt fra Svinesund, slo det meg at om det er ett tidspunkt på året det er perfekt å bli tatt rotta på av et virus, så er det på selveste julaften. Hvorfor? Jo, det skal jeg fortelle dere her og nå:

1. Verden later til å stoppe litt opp i julen. Butikker stenger 1. og 2. juledag. Vinter, det blir mørkt tidlig. Det blir stille ute. Dette er helt supert når man blir lys-og lydømfindtlig, og ikke tåler noe som helst. Stillhet er bra, dagslys tar kvelden 16.00. Dessuten åpner verden i bare noen få dager, før den stenger på nytt, og det er også en fordel når man har sitt daglige, kreative virke i en frisørsalong på et kjøpesenter. Det går mye mindre ut over ens kunder og kolleger enn det ville ha gjort om jeg ble slått ut i uke 51 for eksempel. Så hurraa! for det. Timing is everything.

2. Det sendes ville mengder julefilmer på TV dynket i en juleestetikk som overgår det aller meste. Ja, dette er så klart amerikanske, søte, koselige og klissete julefilmer. Er det noe amerikanerne kan, så er det Jul. En helt egen og fascinerende sjanger der det ikke er spart på noe. Det brukes hensynsløse mengder julepynt, juletrær, dyr, barn, gamle, kloke koner, tonnevis med falsk snø, fargede lyspærer, glitter, hytter og julekostymer. Filmene viser juleromantiske historier om «selve livet» og de har helt klart hatt sin funksjon for meg i år, mellom mørke dokumentarer på VGTV og ordinære nyhetssendinger på gode, gamle NRK. Jeg har sett The Mistle-Tones, Christmas Cupid, KissMas og Her Magical Christmas. Bare for å nevne noen. Jeg har lært at det lønner seg å være snill og god. Hohoho!

3. Julen er en tid for refleksjon, og når man ikke har annet å gjøre enn å ha det bent ut forferdelig med sitt virus, og gjør det beste man kan for å trøste seg med at det går over, tenker man på de som har det mye verre. De som ikke er like heldige som en selv når de blir syke, og de som faktisk ikke blir friske, og er rammet av alvorligere ting enn en kjedelig influensa. Man blir klar over hvor selvopptatt og selvmedlidende man blir, og videre grinete fordi man ikke har den minste rett i verden til å klage på noe som helst, og for en stakket stund har gitt etter for fristelsen til å syte litt for seg selv. Man blir også veldig glad for at man har et lys i tunnelen, saft-is i fryseren, ( perfekt når man ikke får spist eller drukket på dagevis, mot brennende hals og feber ), en seng å vri seg i, varme, tak over hodet og vann i springen. I tillegg blir man også over gjennomsnittet glad for å ha folk rundt seg som gjerne vil hjelpe. Det bør man jo være glad for ellers i året også, men det er tross alt Jul og da blir man jo tullete glad i menneskene man har i livet sitt, og det er jo virkelig på sin plass, er det ikke? De fine man har både på jobb og privat. Disse blir man utrolig takknemlig for, samtidig som man i feberhetens hallusinerende, marerittaktige univers plager seg selv med å tenke på skrekkscenarioer der man er den eneste gjenlevende på kloden med influensa uten ett menneske å forholde seg til. Bare The Terminator, liksom. Skjønner? Å ligge rett ut i jula, gjør at man setter umåtelig pris på de virkelige englene, og de finnes faktisk ikke bare i amerikanske julefilmer. Takk og lov.

Så er det altså blitt 2019. Godt Nytt År. Hva husker jeg best fra 2018? To ting. Den varme, lange og forferdelige sommeren. Den skremte livskiten av meg, og jeg håper jeg aldri får oppleve en slik sommer igjen. Den var fæl, unaturlig og katastrofal på så mange måter. Kanskje var den helt perfekt for båtfolket, men jeg har ikke båt. Jeg vil heller ikke ha båt. Ikke min greie, for å si det sånn. Jeg vil at, og ønsker meg veldig, at 2019 skal være snill mot oss alle. Jeg synes vi trenger det. Dine og mine kjære. Fred på jorden, og at verdens viktige ledere enes om miljøtiltak som vil få vår lidende klode på rett kjøl. Moder Jord har det mye verre enn en fillete influensa, og det tar litt mer enn en drøy uke å tilbakestille de forandringene vi har sett komme de siste årene, men jeg velger å håpe på det beste. Jeg husker også fra 2018 at Nobels fredspris gikk til to engler som finnes i virkeligheten: Denis Mukwege og Nadia Murad. Måtte 2019 ta ekstra, ekstra godt vare på de to.

Husk å mate fuglene :)

I flere år har jeg satt ut mat til småfuglene, og det kan virke som om de setter stor pris på det 🙂 ! Maten blir i hvert fall spist opp til siste smule, og jeg fyller på én gang i uka. Vinteren er hard for dem, og det er givende å hjelpe dem over kneika. Dessuten er det ganske artig å se på dem fra kjøkkenvinduet. Noen deler, andre slåss og når skjæra og kråka kommer innom for mat blir det helt stille der ute i buskene. Småfuglene kvitrer og synger, men de må fly unna når de store kråkefuglene kommer. Sånn et det bare, ikke noe å gjøre med, men det er mat til alle, og de er flinke til å bytte på.

På bildet er det en god og rund kjøttmeis som koser seg med en halv kokosnøtt. Det er fascinerende hvor lett og akrobatisk de flyr mellom greiner og kratt. Blåmeis, flaggspett, grønnfink, rødstrupe, svarttrost, gulspurv, sidensvans og gråsisik har også vært på besøk i årenes løp. Å mate småfuglene er en miljøvennlig handling, tror jeg. Klimaet blir varmere og varmere, og kanskje gir dét igjen flere insekter? Hva vet jeg, men småfuglene er gode hjelpere gjennom hele vår og sommerhalvåret. De lever av insekter, larver, frø og knopper. Tar vi vare på dem, tar de kanskje vare på oss også 😉 .

Folk i Halden Lever Herrens Glade Dager!

Fredag 14.12 og lørdag 15.12 Lever Folk i Halden Herrens Glade Dager, og som dere kan se av blinkskuddet til Kristin Solli over her, lever vi virkelig de gladeste dagene den siste helgen før Jul hvert herrens år. Det er stor stas å få være med på Folk i Halden, og jeg sier et stort TAKK for at jeg får bidra med et par låter sammen med alle de andre artistene her i byen, her og nå. I kveld skal jeg øve med et finfint band! Det gleder jeg meg til. For ordens skyld hverken røyker, eller drikker jeg noe særlig med øl, men som den lille Sporty Spicen jeg er stilte jeg opp sammen med rekvisittene gitt meg på stedet, og tok rollen som østfolds største partydronning på så strak arm jeg kunne. Det hjalp at bassisten min, Lars-Ivar Borg, fortalte fantastiske vitser som dere kan se fikk meg til å le, mens Kristin knipset. Ja, ja. Nok snakka.

Årets Folk i Halden er til inntekt for kreftsaken, og til kreftkoordinatorens arbeid lokalt i Halden, og primus motor er den ustoppelige, engasjerte og brennende energiske Håkon Ohlgren. Musikkmiljøet i Halden mistet i 2018 tre musikere så altfor tidlig på grunn av kreft. Dette er en sykdom som rammer oss alle på et eller annet vis, den rammer vilkårlig og din støtte hjelper. Lørdag 15.12 er konserten utsolgt, men det går rykter om at det er noen billetter igjen til deg/dere fredag 14.12. Kom! Heng deg på, og bli med sammen med oss til inntekt for en god og viktig sak. Du er hjertelig velkommen, og vi blir så glad for å se deg. Billetter finner du HER 🙂 ! Med dette ønsker jeg en fredelig og meningsfull førjulstid til alle.

Juleklemmer,

Hege.

Jul i Hus & Jul i Byen

Så ble det endelig Jul i stua her hos meg også. De berømmelige adventsstakene er oppe å gå, og de skaper en herlig, rolig og god stemning i rommet. Ingen andre lamper man måtte ha i huset klarer det på samme måte. Er ikke det fint? Det er noe helt eget med den klassiske trelampa formet som en A. Ingen over, ingen ved siden. Det skal den ha. Av all juledekorasjon, er nok den en favoritt hos meg, og jeg får en barnlig glede av å slå den på tidlig om morgenen når det er bekmørkt ute. Med en liten kaffekopp i hånda kan jeg sitte og se på den, og bli rolig og avstresset før dagen setter inn med alt hva det innebærer. Komme det som komme skal liksom. Med en adventsstake i heimen blir man liksom rustet mot det meste, og den gode gamle julestria blir ikke stri i det hele tatt.

Hvert år må jeg ta frem de samme tingene, men det varierer hvor jeg plasserer dem. Det er gøy å skape små historier, stilleben og miljøer med julepynt. Til aller størst trivsel for meg selv selvfølgelig, men også til glede for andre som kommer på besøk. Det er også veldig gøy å se hvordan andre pynter opp hjemme hos seg selv, for i desember får vi alle lov til å slå oss litt løs. Kreativiteten i oss kjenner ingen grenser, og vi pynter opp, og gleder oss som småbarn i et juleverksted. Det er lov å leke i desember.

Jeg har ikke så mye julepynt lenger. Jeg har gitt bort store mengder til byens mange bruktbutikker, sjokkert som jeg ble vet dere, over hvor mye ting og tang jeg hadde dratt på meg opp gjennom årene. Jeg har heller satset på å beholde noen få, fine ting jeg er ekstra glad i. Snømannen på bildet er et eksempel på det. Den er fra Las Vegas, og er en gave fra min kjære mor. Vi fant den i en julebutikk der borte, som overgår alt av butikker jeg noen gang har vært i, og vi pakket den så godt inn før avreise at den heldigvis overlevde ferden over Atlanterhavet. Gleden var stor, og vi pustet lettet ut, da vi nervøst pakket den forsiktig ut igjen, og så at den ikke var blitt ødelagt.

Det er positivt å pynte til Jul. Det indikerer livsglede, energi og entusiasme. Jeg synes det er herlig at folk lyser opp busker, trær, hagegjerder, terrasser, verandaer, inngangspartier, hus og hytter i mørketiden. Vi trenger det ekstra lyset om vinteren. Å gå kveldsturer på denne tiden av året er en fryd for både kropp og sjel. Det er så mye vakkert, morsomt og overraskende å la seg begeistre over. Folk uttrykker seg i desember og vi byr på oss selv på en helt annen måte nå, enn ellers i året. På mange måter kommer vi sammen og lyser opp for hverandre når vi går ut og dekorerer bybildet på denne måten. Det ligger en solidaritet i det, som jeg synes er flott. Dessuten er det jo lettere å komme seg over dørstokken i mørketida også, når det er så mye morsomt som venter en der ute. Folks pynteglede er rett og slett motiverende. Tenk så stusselig og mørkt det hadde vært rundt oss nå om ingen gadd å gjøre det?

God Morgen! Er Kaffen Klar?

Endelig er det mandag 🙂 ! Det betyr ny uke, og nye muligheter. Helt fantastisk! Desember er igang, og det har vært stor stas å få lov til å være én av søstrene til Brødrene Colbjørnsens eftf. i helgen som var, sammen med Sanne Kvitnes. En sterk og flott opplevelse, må jeg få si det har vært. Man blir glad inni seg når man får muligheten til å synge Roy Willy sin sang, Du Blir Ikke Rost Før Du Er Borte Vekk i en fullsatt kirke sammen med Omar Østli og Håkon Ohlgren og resten av den herlige gjengen Colbjørnsens efterfølgerne er. TAKK, igjen! Hva nå? Jo, jeg tenkte at jeg skulle lese litt i dette magasinet, få 100 unike julegavetips og bli modig. Hva mer kan man ønske seg på en helt vanlig mandag? Danske magasiner er forøvrig hakket bedre enn de norske, synes jeg, om det kan være av interesse. Dessuten er det et artig språk å lese. De har morsomme ord, mye humor og kan nesten virke en smule småvulgære sammenlignet med det norske språket. Hvis du er en magasinjunkie som meg, og vil ha litt variasjon, er det et tips å gå for utenlandske blader. Oj! Jeg har ikke fått satt opp adventsstakene, jeg. Ser at naboene mine har det vakre lyset klart i vinduene sine, og at jeg ikke har dem i vinduet i skrivende stund, det er rart. Det betyr faktisk at hele den første søndagen i advent har gått meg hus forbi! Haha! Sånn kan man bli av å synge en sang. Hodet blir borte i en boble. På tide å sette inn et julestøt. Ok! Da smeller jeg i meg et par kopper sterk kaffe med kanel, får propellen i gang og finner dem fram. Ønsk meg lykke til. Jeg er litt flau nå. Var det i boden jeg satte dem i fjor??

Velkommen Til Kirka :)!

I kveld og lørdag kveld, skal det synges og spilles sammen med de fantastiske Brødrene Colbjørnsens eftf. i Immanuels kirke i samarbeid med Kirkens Bymisjon. Omar Østli, Henning Kvitnes, Ole Evenrud og Håkon Ohlgren kommer til å gi dere en kjempekveld, sammen med et eminent band. Bandet består av Gøran Grini, Glenn-Vidar Solheim, Lars-Ivar Borg og Herr Sørås. De spiller så flott! Det er utrolig stas å få bidra på disse to konsertene sammen med Sanne Kvitnes, selveste sognepresten Jan Boye Lystad og Trond Henriksen. Tusen takk for at jeg får være med, i samspill med Omar, med et mesterverk av en låt, som jeg ble forelsket i første gang jeg hørte den for mange år siden. Jeg kan røpe at sangen er på norsk, skrevet av en fin fyr som dessverre ikke lever lenger og at jeg absolutt forguder den. Lørdag 1.12 er utsolgt, men i kveld er det noen få billetter igjen til deg/dere som helt spontant og plutselig har lyst til å komme inn fra det kalde ruskeværet, og varme dere med musikk i kirka. Hjertelig velkommen 🙂 !

Foto: Tom R. Andreassen.

Ja, jeg skal synge før Jul :)!

Det er vinter, og snart er det Jul. Jeg liker julen, men også tiden før Jul. Det er så mye å glede seg over, og så mye å glede seg til. Det spiller ingen rolle om den deilige julemarsipanen dukker opp i september, eller at julepynten bugner i oktober. Jeg er heldig. Det plager ikke meg. Jeg blir glad av det, men det kan plage andre, og kanskje gjøre dem litt trist og lei. Julen er en forsterker av alt det positive og alt det negative i våre liv. Når den setter inn i september vil den nok være en lang og vond påminnelse om det meste som gikk galt i livet til de som har opplevd mye vondt. For en annen liten gladnisse som meg, gir det bare en barnlig glede, og blir en lang påminnelse om alt det fine som venter. Jeg har som sagt vært heldig. Jeg har bare gode minner å bære på, men jeg kan forstå at førjulstiden er slitsom og tung for veldig mange også. Jeg kan forstå at mange gruer seg til Jul. Det er ikke lett å være menneske, og livet er ingen dans på roser for noen av oss. Vi opplever ulikt, og livet er urettferdig.

I november blir jeg ofte spurt om jeg skal synge mye før Jul, og da pleier jeg å svare at jeg synger mye hele tiden, og at jeg skal ta en trall både her og der i ukene som kommer. Jeg kan ikke røpe alt nå, men noe, for det er viktig med hemmeligheter før Jul. Det synes jeg, så kan en sang være en liten pakke som åpner seg når den synges der den skal være. Folk er glad i sang og musikk, og de blir lyse inni seg når de er på konserter. Særlig nå før Jul. Musikk gir mennesker en enda dypere mening på denne tiden av året. Folk forteller meg om helt konkrete konserter de bare må få med seg før kirkeklokkene ringer julen inn, og det kan være hvor som helst i verden. Alt fra Halden til Roma. Hvis ikke blir det bare ikke Jul for dem, og dette gjelder uansett om de gruer eller gleder seg til Jul, elsker eller hater den. Det handler om egne tradisjoner de selv har gitt seg, og disse er positivt ladet, helt uavhengig av erfaringer de bærer på som ikke er så hyggelige. Er ikke det fint? At man kan lage seg glede, og fylle på med smil selv om man har tårer?

Første «pakke» ut blir i Frelsesarmeen 29.11, men dét visste dere sikkert fra før. Den konserten er allerede annonsert på fb. Da slippes Jul i Halden-plata, der veldig mange lokale artister bidrar. Hver gang den plata kommer er jeg alltid like spent på hvem som er med, men jeg vet helt sikkert at Onkel Tuka og Trond Asker bidrar der i år, og jeg gleder meg spesielt til å høre på Onkel Tuka sin nye julesang hjemme i stua 🙂 ! Ha en god førjulstid, alle, og kos dere med den musikken som gir dere aller mest, enten dere synes tiden vi er inne i nå er fin eller fæl. Kanskje kan veien til januar 2019 bli litt kortere, og ikke så lang?

Foto: Tom R. Andreassen

Der Skal Gigges!

Førstkommende helg har vi fått muligheten til å spille for et herlig herrelag, for 3. året på rad. Dette selskapet har blitt en utrolig hyggelig tradisjon å få være med på. Jeg gleder meg veldig, og blir alltid takknemlig hver gang invitasjonen tikker inn i meldingsboksen min. Det har blitt noen «hjemmehos – konserter» i årenes løp, og disse opplevelsene er helt unike.

Da When My Man Comes To Town kom ut på Rootsy i 2016, var det en radiomann som intervjuet meg om spillejobber og konserter, og han lurte på hvilke tanker jeg gjorde meg rundt det å spille live? Da sa jeg at det å synge live var det beste jeg visste å gjøre, fordi det er så fritt et rom å være i, og trakk fram at det også var fint å få spille hjemme hos folk, og at det morsomste var å få være overraskelsen for den eller de selve anledningen/feiringen/selskapet gjaldt for. Den gangen var ikke huskonserter så vanlig kunne det virke som, og radiomannen lurte på om det konseptet fungerte? Jeg sa at det gjorde det så absolutt. Så lo vi litt, begge to. I dag er huskonserter intet nytt under solen lenger, og dét synes jeg er kjempefint! Jeg tror også disse arenaene for kultur blir enda viktigere for oss i fremtiden, siden det blir vanskeligere og vanskeligere for klubbscener og musikksteder å drive, og å overleve.

Å få være en overraskelse, eller en gave fra noen til noen som ønsker seg musikken din til en bestemt anledning av en bestemt grunn, er stas. Gleden over å se, de tidvis sjokkerte, fjesene deres når vi dukker opp midt under middagen, mellom middag og dessert, eller før forretten, eller mellom forrett og hovedrett, eller etter dessert, eller før eller etter en tale eller to, er alltid like gøy, og gir tilbake en ubetalelig glede det er vanskelig å sette ord på. Det er en nær, intens og spesiell konsertsituasjon der musikere og publikum er tett på hverandre. Det er vi selvfølgelig på andre spillejobber også, siden det å spille live er mer av en ferskvare enn f.eks det å være i studio. Alt kan skje, og man kan ikke gå inn og rette på noe dersom det skulle gå galt med hva det skulle være det må gå galt med akkurat der og da. Bortsett fra om man får trøbbel med lyd og strøm. Dét er som regel det letteste å finne ut av. Av og på med en bryter, ut og inn med en stikkontakt, kabel, miksebordet, eller noe. Alt det andre som kan dukke opp, kan det være verre med. Hehe! Det er dette jeg liker med å spille for folk. At man ikke har full kontroll hele tiden, uansett hvor godt forberedt en spillejobb er, og at man bare må rulle med på det som oppstår av stort og smått, eller praktiske utfordringer underveis. Sånn som det er med oss alle her i livet, egentlig. Hver dag. Alt kan skje, ikke sant? Hele tiden. Så da kan vi bare slå fast at livet er eneste stor gig. Ha en herlig uke, alle sammen 🙂 !

Foto av Omars Orkester og meg: Stian Sandengen og Ketil Hardy.