Om Hege

Hei :) . Mitt navn er Hege Brynildsen. Jeg er utdannet hudpleier, make-up artist og frisør. På fritiden synger jeg av full hals, og skriver en sang i ny og ne. Hjertelig velkommen til bloggen min.

Interiør & Lys & Sånn

Jeg er ikke akkurat «big on interior». Ikke har jeg gardiner, og sofaen er ikke proppfull av puter. Tepper? Hva er det? Det nærmeste jeg kommer er en liten fillerye i gangen, fordi det er nødvendig. Ellers er det meste hos meg meeeget enkelt. Den «scandinaviske minimalismen» tatt til nye høyder, om du vil, men ikke så riktig at det ville funket i et interiørmagasin. Nei, nei. Hos meg er det så få ting at en interiørstylist ville fått fnatt, og gått bananas i all verdens møbel-og interiørforretninger, for å gjøre det litt mer «hjemmekoselig, kult og stilig», all den tid de få tingene og møblene jeg har er fra bruktbutikker, som jeg synes det er så artig å frekventere fra tid til annen. Av en eller annen grunn gir det meg en god følelse i kroppen å finne skatter fra en annen tid, med en annen stil. På bildet over ser dere én høyttaler. Det er to av den, og de er et kupp fra en bruktbutikk, ikke kjøpt av meg, men det spiller ingen rolle. De funker! Fordi jeg ikke har så mange steder å plassere ting på, satte jeg den nydelige blomsterbuketten jeg fikk lørdag kveld etter konserten vår oppå den ene høyttaleren, og jeg synes det ble så fint! Hifi-blomster. Helt perfekt.

For noen år siden bodde jeg i en leilighet, og den var av det «sjarmerende» slaget. Jeg likte meg godt der, og hadde faktisk både tepper, gardiner, bilder på veggene og ekstra puter i sofaen, men plutselig fikk jeg nok, gikk amok og kvittet meg med alt sammen. Jeg vet ikke hva som skjedde, men en flytteprosess kan ha noe med saken å gjøre. Jeg ble så overveldet over alt sammen, at jeg bestemte meg for aldri å ha mange ting igjen. Jeg fikk en voldsom forakt for alt som het puter, gardiner, tepper, ting og tang og så på det som støvsamlere av dimensjoner. Hvilket det er. La oss ikke stikke det under en designstol. Nå er det fire år siden jeg flyttet, og jeg mener det samme fremdeles. Så mye enklere det er å gjøre rent når man ikke har en hel haug med nips å flytte på, tepper å støvsuge og puter å slå? Dessuten kan man gjøre rent og rydde sjeldnere fordi det holder seg rent, støvfritt og ryddigere over lengre tid uten alt dette dilldallet rundt forbi. Likevel må jeg innrømme at det er utrolig trivelig med puter, gardiner, tepper og ting og tang hos andre, og jeg storkoser meg i hjem der det er «høy hyggefaktor», som jeg kaller det. Vi er forskjellige og har heldigvis ulik smak og behag. Takk og lov for det. Det er bare det at jeg ikke klarer å ha det sånn hjemme hos meg selv. Det er mulig jeg fremdeles er i sjokk etter alle tingene som hopet seg opp i leiligheten, for jeg trodde faktisk at jeg ikke hadde så mye.

Vet dere, jeg har ikke fyrt opp et stearinlys på fire år. Og hva kommer det av? Jo, det skal jeg fortelle dere. Jeg har en fortid som stormisbruker av te-lys. Da jeg bodde i min sjarmerende leilighet kjøpte jeg inn det som sikkert var flere tonn stearinlys i årenes løp, og fyrte løs som en gal gjennom hele høsten og vinteren. Der satt jeg med te-koppen min i hendene, godt plantet i sofaen med puter opp til haka og levende lys, mens jeg storkoste meg i et inneklima verre enn på en fabrikk uten tilstrekkelig lufting. Det ble etter hvert så mye sot og parafin inne at jeg måtte lukke opp verandadøra for å overleve, og slippe inn nytt oksygen, da det rett og slett ikke var noe igjen av det innendørs. Det tok litt tid før jeg skjønte at det var lysene som gjorde meg slapp, uvel og tungpustet. For finnes det noe koseligere og mer stemningsfullt enn levende lys? Nei, det gjør ikke det. Ikke noe gir mer ro i sjelen enn en god kopp te, et glass vin eller varm kakao og levende lys i høst-og vinterhalvåret. Det er noe helt eget ved det å sitte og se på lysets flamme der det brenner så stille og vakkert, enten det er en tidlig og beksvart vintermorgen, eller en stormfull høstkveld. Ja, jeg er så glad i levende lys, og ja, jeg har kuttet det helt ut. Det er noe som heter kill your darlings, og jeg har virkelig killed them. Hvor mange lysfat, lysboller, speilbrett, lysestaker og te-lysholdere hadde jeg i skuffer og skap før? Latterlig mange. Hvor mange stearinlys, flytelys, kubbelys og te-lys hadde jeg i kilovis i skuffer og skap før jeg kvittet meg med dem for godt? Pinlig mange. Hvor mye sot, stearin og parafin har jeg egentlig trukket ned i lungene mine? Skrekk O gru! Var leiligheten helt grå blitt etter årevis med levende lys? Ja. Var det et sant mareritt å vaske ned leiligheten etter årevis med te-lys i hver en krik og krok? Ja. Var jeg kanskje litt over gjennomsnittet glad i å tenne levende lys? Aner ikke. ( Tror dette gjelder de aller fleste husstander her til lands. Hva tror dere? Vil svært nødig skille meg negativt ut på dette området, kjenner jeg. ) Er kvinner mer glad i levende lys enn menn? Kan være, men det er ikke sikkert. Har jeg noen gang i mitt liv møtt en mann som er helt vill etter levende lys, og som ved første og beste anledning tenner et? Eh, nei. Hvis det er menn der ute som er veldig glad i stearinlys, gi lyd. Jeg har trolig fordommer som går ut på at det er kvinner som dominerer på te-lys-fronten.

Som den tidligere stearinlysnarkomane jenta jeg er, storkoser jeg meg i rom der det tennes levende lys. Det er faktisk noe av det aller beste jeg vet, og jeg kjenner det er fristende å tenne stearinlys nå som høsten er her med sin fantastiske duft, mørkere kvelder og kjøligere vær. Jeg må styre unna fyrstikkene og lysene når jeg er på butikken. Å ta turen innom Nille nå, er som å sette flaska foran alkoholikeren. Nille er, som de fleste levendelyslikere vet, et paradis når det kommer til utvalg og kvalitet. Det å tenne et lys er nesten som et rituale, en meditativ handling som gir fred og ro. Et slags zen mot stress. Jeg har kuttet det helt ut. Jeg har rett og slett sluttet med stearinlys. Tro det eller ei, for inneklimaet sin skyld, og for egen helse sin skyld. Jeg har vært stearinlysnykter i fire år. Jeg liker det, jeg står for det, jeg er stolt av det. Er det et tabu å ikke bruke levende lys? Kan man være, eller bli allergisk mot det? Ja, det tror jeg.

Så er det noe med alle disse høytidene våre, der levende lys er et selvfølgelig innslag. Det være seg advent, jul, påske, 17. mai, bursdager, brylluper, konfirmasjoner og andre festligheter. Levende lys hører med, og i de riktige fargene. Det gir herlig stemning! Jeg har på følelsen av at levende lys er god butikk, og særlig i mørketiden, og noe vi må ha for å komme oss gjennom den med et smil om munnen. Jeg må derfor kompensere med lamper! Lamper av alle slag. Jo mer, jo bedre! Gamle, nye, stygge og pene, store og små. Lamper i hver krik og krok, men det er ett rom jeg tillater meg litt bruk av levende lys, og det er på badet, av alle steder. Der har jeg en vakker lykt, som jeg fyrer opp et lys i av og til, men bare av og til altså. Jeg kan jo ikke bli helt i fyr og flamme heller.

Hei, på dere, og hjertelig velkommen!

Akkurat nå er det en tidlig og stille lørdag morgen. Solen skinner og regnet faller. Som jeg har savnet regnet i hele sommer, og hvor takknemlig jeg blir her jeg sitter og ser på det slukke tørsten til alle trær, busker og blomster der ute. Jeg skal om litt ned i salongen og klippe hår. Det er siste helg nå før skolestart, og jeg gleder meg til å springe rundt sammen med de nydelige menneskene jeg jobber sammen med. Jeg har verdens beste kolleger, og jeg er så glad i dem alle som én. Vi skal gjøre vårt ytterste for å gjøre store og små fjonge på topplokket i dag. Så er det lydprøve på Halden Mikrobryggeri sammen med fantastiske musikere, som kommer fra Oslo, Skien og Halden for å spille sammen med meg. Jeg setter så utrolig pris på det, og jeg er så glad i dem, alle som én.

Hjertelig velkommen til konserten vår klokka 21.00 i kveld. Vi gleder oss til å spille for dere, og skal gjøre vårt ytterste for at dere skal få en herlig høstkveld i en trivelig bakgård midt i byen. Billetter i døra. Vi gjør det enkelt og greit. Drop-In.

Foto: Raymond Mosken og meg.

Pappa Rocker Kongens Brygge 9. august!

Dette er min kjære far. Han har rocket hele livet, han. Han har spilt med mange forskjellige band, og fulle hus har det blitt uansett hvor han har vært.

Nå er han 79 år, og har konsert på Kongens Brygge torsdag 9.8, klokka 20.00, med sine fantastiske musikere i ryggen. Det kommer til å bli en helaften med Rock’n Roll fra start til slutt 🙂 !

Foto: Kai Andersen og Christin Lund.

Jippi! Det er jaggu august!

Tida flyr, og den ene måneden har avløst den andre i en evig sommerdans. Likevel er det én måned jeg alltid blir ekstra glad for, alltid jubler for og alltid gleder meg til. August. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men jeg liker hintet av høst. Det blir tidligere mørkt, dagene får et annet lys og hverdagen er like rundt hjørnet for de aller fleste av oss. Det er så deilig. Dessuten er august en måned med musikalske krumspring, og for min del passer høst og musikk perfekt sammen.

Gårsdagens fine fredag ble tilbragt på en sommerfest i en oase av en perle midt i byen sammen med glade, sommerbrune og bent ut lykkelige mennesker. Makan til fin gjeng! Jeg fikk drikke bobler, synge sangene mine, ha med Omar på gitar og hadde æren av å varme opp for selveste…

…Onkel Tuka 🙂 ! De holdt et forrykende show, og spilte smakebiter fra den nyeste plata si Sinnabrus Blues. Med seg på banjo hadde de også den enestående Rino Silden. Folk koste seg, sang med, klappet i sine to hender og nabodamene ble flørtet grovt med, der de satt på verandaen sin og drakk vin.

Foto: Linda Jensen.

DIY BOOKMARK

Dette er mitt bokmerke. En supersøt duftprøve fra Dior. Jeg plukket den forsiktig ut av et magasin for noen uker siden, og jeg er så begeistret for bokmerket mitt at jeg hele tiden må ha en ny bok å lese slik at jeg kan få brukt det. Jeg elsker å lese, og jeg er sterkt fascinert av duft, som dere alle vet.

På nett kan man lett finne videoer på hvordan man kan lage seg sitt eget, skreddersydde bokmerke, og det er bare fantasien som setter grenser. Et bokmerke kan være så mangt. Jeg har funnet mitt i et moteblad. Selvfølgelig. Åpner jeg forseglingen, vil jeg til og med ha et duftende bokmerke, og boka jeg leser vil bli beduftet. Er det ikke fantastisk? Enn så lenge holder jeg det lukket, men jeg synes det er veldig stas at bokmerket mitt inneholder en parfyme fra én av mine store favoritter, Christian Dior. Selve duften Miss Dior, altså originalen fra 1947 dedikert til hans søster, har sin bakgrunn vi kan lese om i linken over her, og originalen er kunst på flaske. Den lukter vidunderlig! Dufter har, og skaper historier. Bøker har, og skaper historier. Fortsatt god sommer 🙂 .

Livet og døden//Døden og livet

I år har det dessverre vært mange begravelser. Den ene har avløst den andre. Døden er en naturlig del av livet, uansett hvor meningsløst og urettferdig det måtte føles, og kanskje har vi en tendens til å glemme det i vår travle hverdag. Man får en kraftig påminnelse om at livet ikke er en selvfølge, og at det å leve lenge i hvert fall ikke er det. Musikk er en viktig del av de store hendelsene, enten det er i glede eller sorg, og vi bidrar så godt vi kan. I dag er en sånn dag.

Foto: Vibeke Sjøvold

Der Jeg Kommer Fra

I dette slitte, myke og sølvfargede hylsteret oppbevarer jeg mine kjære pensler, eller make-up børster, om du vil. Jeg kjøpte «pennalet» da jeg gikk på Art Complexion i Oslo av en dame som sydde slike. Med penslene har jeg laget uendelig mange forskjellige uttrykk i løpet av mitt lille liv, og jeg har jobbet med alt fra sminket usminket til skrekksminke, brudemake-up, TV, reklame, platecover, musikkvideo, foto, teater og film, og i går hjalp jeg til med hår og sminke på fotoshoot. Det var en flott opplevelse, og jeg takker for oppdraget.

Jeg begynte å interessere meg for sminke i tidlig barndom, og siden jeg ikke hadde sminke som 5-åring, startet jeg like godt med et skrin vanlig vannmaling, som voksne gjerne gir til barn for at de skal male på papir. Jeg mente det gikk helt supert å bruke vannmaling i ansiktet, og lekte meg foran speilet til stor glede for meg selv, og til stor bekymring for min mor. Jeg ble dypt grepet av hvordan man kunne forandre et ansikt med farger, lys og skygge, og hvordan jeg gikk fra å være meg selv foran speilet, til å bli en helt annen person. Et helt annet menneske, med en helt annen personlighet og en helt annen stemme. En helt annen karakter. Ved hjelp av noen få, enkle og effektfulle penselstrøk på øyenbryn, kinn og lepper dukket den ene personen opp etter den andre. Det gikk opp for meg der og da at jeg kunne male bort meg selv, og skape mange nye mennesker. Jeg kunne til og med gå fra å være jente til å bli gutt! Wow, tenkte jeg. Dette er trolldom! Slik vant nabojenta og jeg vår aller første lokale utkledningskonkurranse for barn, og vi ble meldt på av våre foreldre. Jeg fikk en idé om at vi skulle se ut som på bryllupsbildet til min mor og far, men med en liten twist. Jeg skulle være brudgommen, og hun skulle være bruden, et brudepar i miniatyr. Slik ble det. I sort dress, svart matroslue med skinnende brem og en tykk, svart bart i vannmaling påmalt rett under nesa mi, var det ingen som kunne se at jeg var jente. Min barndomsvenninne stylet jeg i hennes mors brudekjole, et hvitt lakkbelte i livet, min mors blondeforkle på hodet og sminket henne opp til den vakreste bruden noen noensinne hadde sett. Brudebuketten hennes besto av markblomster jeg plukket i skogen i nabolaget vårt. Hun så troskyldig og søt ut, og jeg gikk inn i rollen som en litt morsk og alvorlig brudgom. Vi så ut som et ektepar fra 1800-tallet. Dessuten måtte jeg holde maska, for vannmalingen ville sprekke opp og drysse av om jeg trakk på smilebåndet, og vi ville blitt avslørt. Vi vant et gavekort på 100kr hver i byens største og mest populære leketøysbutikk, Adler. Overraskelsen ble stor hos juryen da det kom for en dag at jeg var jente, og følelsen av at jeg hadde klart å lure voksne trill rundt, at de faktisk hadde trodd på brudeparet jeg hadde laget, glemmer jeg aldri.

Her er vi altså, nydelige Trine Thowsen og meg. Vi kom til og med i avisen, Tistaposten.

Min besettelse for sminke, og hva den kunne gjøre med et ansikt og et helt menneske ville ingen ende ta. Jeg fikk selvsagt ikke sminke meg hver eneste dag. Jeg var tross alt et barn, og min mor lot meg få leke med vannmalingen på fritiden. Skulle guttene i gata leke indianer og cowboy, fikk jeg legge indianersminke og cowboysminke på dem, og på loftet fant vi kostymer. Komplett styling før leken kunne begynne, med andre ord. Indianerne med fargerike striper i fjeset, og cowboyene hadde solbrune, møkkete og støvete fjes. Var min kusine på besøk måte jeg gjøre henne om til en liten prinsesse med styling av hår, klær og passende prinsessesminke. Hun ble helt annerledes i en blå silkekjole min mor hadde kjøpt i Amerika i sin ungdom. Jeg brukte ofte Disneybøker og tegneserier som Lucky Luke og Sølvpilen når jeg skulle skape rollefigurer av mine lekekamerater. Etterhvert ville jeg ha ordentlig sminke, for vannmaling var ikke helt optimalt å jobbe med, mente jeg, men min kjære mor var, og er, en naturlig skjønnhet så hun hadde ikke noe sminke jeg kunne låne av henne. Mitt barndoms bad var, ironisk nok, kjemisk fritt for make-up, men det var noen flakonger dyr parfyme der fra YSL…Hva gjør man så? Jeg tok en liten runde i gata der jeg bodde, og ringe på hos alle nabodamene. Jeg hadde lagt merke til noe: Hver gang min mor fikk besøk, enten det var av syforeningen eller av en og annen venninne over en kaffekopp ved kjøkkenbordet når jeg kom hjem fra skolen, hadde alle disse kvinnene sminke på. Det var en fest å se på dem! Det bugnet av mascara, blå øyenskygge, rosa leppestift, rød neglelakk, brunkrem, pudder på huden, rouge i kinnene, kajal på øyenbrynene, spray i håret og eyeliner! Disse damene måtte da ha noe av denne sminken å avse til meg, tenkte jeg. Som tenkt, så gjort. Med en plastpose i hånden gikk jeg rundt fra dør til dør og ba om produkter damene ikke brukte lenger. Jeg var en tigger i skjønnhetens navn. Om det var noe de egentlig ville kaste, kunne de godt kaste det i posen min, sa jeg. Det viste seg at de hadde en hel del bomkjøp liggende igjen i skuffer og skap på badet. For en fryd det var for en liten, sminkegal jente å få lov til å bli invitert inn til noen av dem for å se på alt de hadde! Inn til det aller helligste, nemlig Badet, med stor B. Dét var det aller viktigste rommet i et hus, ifølge meg. Det var dét rommet som kunne realisere alle mine drømmer, glitterrommet, veien til skjønnhetens verden. Disse vakre kvinnene var så snille mot meg, og jeg endte opp med full pose! Til min mors store fortvilelse. Hun gikk fra dør til dør og beklaget sin datters frekke oppførsel, og forklarte at hun ikke hadde vært klar over min noe utspekulerte plan for å skaffe meg sminke. Jeg var strålende lykkelig, og hadde endelig fått meg skikkelige produkter jeg kunne male med. Min aller første «sminkekoffert.» Da jeg endelig ble stor nok til å bruke sminke hver dag, gikk alle lommepengene mine til alle byens parfymerier, og jeg gjorde samlingen min større og større…

Den dag i dag kan jeg ikke være noe sted i verden uten å gå inn i et parfymeri eller et apotek. Jeg MÅ inn og se i hyllene på alt det spennende de har der, om det er nye merker jeg ikke har sett før, eller jeg vil kjøpe med meg gode, gamle klassikere jeg ikke klarer meg uten. Hvor enn jeg er i verden MÅ jeg glane inn i en frisørsalong, MÅ jeg inn i en bruktbutikk, loppemarked eller på marked for å se om jeg kan finne skatter i form av klær, sko, smykker, bilder, glass, porselen, bøker eller musikk.

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg ikke velger å satse på det ene eller det andre, men jeg har alltid valgt med hjertet. Jeg har alltid satset på alt jeg vil gjøre. Jeg har aldri hatt en plan B, og aldri tatt valg for å ha noe å falle tilbake på. Om jeg faller, faller jeg med trynet først, for å si det sånn. Det har aldri vært en lett vei, i motsetning til hva mange kanskje tror, men det har vært min vei, og det er det fremdeles. Jeg er heldig som kan gjøre mye forskjellig innenfor bransjen jeg opererer i. Ingenting av det jeg gjør står tilbake for noe annet. Jeg er priviligert som bare gjør det jeg har lyst til å gjøre. Hvorfor må jeg velge bort? Hvorfor må jeg begrense meg? For hvem? For hva? Jeg utdannet meg til hudpleier, make-up artist og frisør, etter noen år tok jeg tak i musikk igjen, og tusen takk til alle som ga meg oppmuntring til det. Jeg kunne ha valgt lærerutdanning, barnevern eller sosionom, all den tid jeg jobbet som lærerassistent på en barneskole i 3 år etter gymnaset. Jeg ville ikke vært de årene foruten, men jeg valgte det bort. Jeg har aldri angret det valget.

Skjønnhetens verden er min verden. Alt som er vakkert for meg, er min verden, enten det er å klippe hår, blande farger, jobbe med komposisjon og sminke, gjøre noen «ny» eller holde på en stil noen er fornøyd med, skape forandring, skape glede, skape sanger, musikk, album. Alt sammen må jeg gjøre, når det er riktig å gjøre det. I min verden henger alt sammen, og alt sammen er meg. Det ene er en naturlig forlengelse av det andre. Alt jeg gjør i dag, har hatt bruk for alle valg jeg har tatt til nå. Ja, jeg er en skjønnhetsnarkoman, og skjønnhet har alltid vært, og vil alltid være det som får mitt hjerte til å slå, og det som får mitt hjerte til å slå, det går jeg for. Slik håper jeg du har det også.

Sunshine On My Nails!

Hver sommer MÅ jeg ha sitrongule negler. Det er rart med det, men den fargen er den ultimate sommerfargen for meg. Jeg har alltid vært glad i den kalde, myke gulfargen som ikke trekker mot rødt og oransje, men som heller mer mot neon og pastellgult, den små kyllinger har før de blir store. Man er da barn av 80-tallet. Sitrongult kommer hvert år på magasinenes forsider også, som her på svenske ELLE, og på fontene til PORTER MAGAZINE. Fargen gjør meg glad, og lyser opp absolutt alle store og små bevegelser mine armer og hender gjør i løpet av en uke, og det er jaggu ikke få 🙂 ! Sånn er det for oss alle. Våre hender og armer er uvurderlige verktøy vi ikke må ta som en selvfølge. Denne gangen har jeg også grunnet med basecoat og avsluttet med topcoat. Det gir det beste, og mest holdbare resultatet, og har du de rette produktene tørker lagene på null komma niks, nok til at min indre, utålmodige beautyjunkie gidder å gjøre jobben skikkelig. Tilslutt. Puh! Det er herlig å leke med neglelakk om sommeren, særlig fordi det gir et fantastisk velvære å ha velpleide hender og negler, men også fordi man blir litt ekstra glad til sinns, og føler seg litt ekstra fin. Merkelige greier, og jeg har nevnt det før, men så små og effektive midler påvirker altså psyken vår ganske kraftig i positiv retning. Flotte negler er et nydelig og lekkert tilbehør. Det løfter et helt antrekk. Trenger man mer en enn enkel T-skjorte og et par slitte jeans når man har en flott farge på neglene sine? Nope! Er det stas å være på stranda med fargerike negler på hender og føtter? Jepp! I det siste har jeg hatt det gøy med både lys gråblått, ferskenrødt og vinrødt, og man blir godt kjent med ulike kvaliteter på lakken når man holder på over tid. Den som til nå har vært lettest å jobbe med, holdt seg finest lengst og tørket kjappest med samme prosedyre som nevnt over, er lakken til YSL. Den lyse, gråblå altså. Flott kost har den også, som gjør den lett å legge. Anbefales! Ellers har jeg supergod erfaring med lakkene til H&M, et rimeligere og fullgodt alternativ, men fargene skiller seg også ut hos YSL. De er litt spesielle, og har det lille ekstra, en chicness man ikke helt kan sette fingeren på, men så er jo YSL fransk, da…Opi sine lakker er også gode å jobbe med, men jeg må innrømme at farger som nettopp sitrongult er litt vanskelig å få pent på, og det blir mer søl enn med f.eks. andre pigmenter og konsistenser, likevel er det verdt tiden det tar, da lag nummer to jevner ut det første, litt «stripete» laget, og topcoaten setter som regel prikken over i’en, og forsegler resultatet. Dessuten er fargen så sprudlende i seg selv at det er verdt strevet 😉 . Jeg har kommet fram til at det tar ca. 1t én gang pr. uke å holde neglene freshe og fine. For noen uker siden virket det helt uoverkommelig, men nå har pipa fått en annen lyd. Jeg velger bort noe annet jeg muligens bruker tid på som ikke gir meg like mye, og setter meg heller ned med «fargeskrinet» mitt, og gjør noe så meditativt som å lakke neglene mine. En ny farge hver uke gjennom hele sommeren. For en deilig ting å bli avhengig av. Så har det jo seg også sånn at jeg har kjøpt en god del neglelakker i løpet av mitt lille liv, og hva er vel bedre enn å bruke dem opp? Allerede har jeg måttet kaste noen fordi de er blitt for gamle til at de funker, men ellers er min erfaring at selv gamle lakker kan få nytt liv igjen om de ristes godt og har en god grunnkvalitet. Der er det ganske store forskjeller, men la deg ikke lure av at en lakk har skilt seg litt etter at den har stått en stund. Det er helt normalt, men test den før du evt. kaster den. Noen vil som sagt holde i «100 år», andre ikke.

Det er også en sannhet at kostbare lakker ikke alltid er bedre enn rimeligere varianter, og omvendt. Noe dyrt er skikkelig bra, og noe dyrt er skikkelig dårlig. På generelt grunnlag er min erfaring at de rimeligere variantene har best kvalitet, der H&M stiller i en klasse for seg, og vil du ha noe mer eksklusivt holder jeg en knapp på YSL, DIOR og noe CHANEL. Den røde på bildet er superfin, men flasset tidligere av enn den lyse blågrå fra YSL. Det er min erfaring etter en uke i frisørsalong der hender og negler får kjørt seg skikkelig. Lakken fra YSL slites penere på neglen, og den sitter utrolig godt, nesten 2 uker, men så er jeg så begeistret for akkurat den fine, ferskenrøde fra Chanel at jeg bare måtte ha den en gang, og fargen er utrolig lekker på. Fransk, vet dere. Igjen…