Folk i Halden Lever Herrens Glade Dager!

Fredag 14.12 og lørdag 15.12 Lever Folk i Halden Herrens Glade Dager, og som dere kan se av blinkskuddet til Kristin Solli over her, lever vi virkelig de gladeste dagene den siste helgen før Jul hvert herrens år. Det er stor stas å få være med på Folk i Halden, og jeg sier et stort TAKK for at jeg får bidra med et par låter sammen med alle de andre artistene her i byen, her og nå. I kveld skal jeg øve med et finfint band! Det gleder jeg meg til. For ordens skyld hverken røyker, eller drikker jeg noe særlig med øl, men som den lille Sporty Spicen jeg er stilte jeg opp sammen med rekvisittene gitt meg på stedet, og tok rollen som østfolds største partydronning på så strak arm jeg kunne. Det hjalp at bassisten min, Lars-Ivar Borg, fortalte fantastiske vitser som dere kan se fikk meg til å le, mens Kristin knipset. Ja, ja. Nok snakka.

Årets Folk i Halden er til inntekt for kreftsaken, og til kreftkoordinatorens arbeid lokalt i Halden, og primus motor er den ustoppelige, engasjerte og brennende energiske Håkon Ohlgren. Musikkmiljøet i Halden mistet i 2018 tre musikere så altfor tidlig på grunn av kreft. Dette er en sykdom som rammer oss alle på et eller annet vis, den rammer vilkårlig og din støtte hjelper. Lørdag 15.12 er konserten utsolgt, men det går rykter om at det er noen billetter igjen til deg/dere fredag 14.12. Kom! Heng deg på, og bli med sammen med oss til inntekt for en god og viktig sak. Du er hjertelig velkommen, og vi blir så glad for å se deg. Billetter finner du HER 🙂 ! Med dette ønsker jeg en fredelig og meningsfull førjulstid til alle.

Juleklemmer,

Hege.

God Morgen! Er Kaffen Klar?

Endelig er det mandag 🙂 ! Det betyr ny uke, og nye muligheter. Helt fantastisk! Desember er igang, og det har vært stor stas å få lov til å være én av søstrene til Brødrene Colbjørnsens eftf. i helgen som var, sammen med Sanne Kvitnes. En sterk og flott opplevelse, må jeg få si det har vært. Man blir glad inni seg når man får muligheten til å synge Roy Willy sin sang, Du Blir Ikke Rost Før Du Er Borte Vekk i en fullsatt kirke sammen med Omar Østli og Håkon Ohlgren og resten av den herlige gjengen Colbjørnsens efterfølgerne er. TAKK, igjen! Hva nå? Jo, jeg tenkte at jeg skulle lese litt i dette magasinet, få 100 unike julegavetips og bli modig. Hva mer kan man ønske seg på en helt vanlig mandag? Danske magasiner er forøvrig hakket bedre enn de norske, synes jeg, om det kan være av interesse. Dessuten er det et artig språk å lese. De har morsomme ord, mye humor og kan nesten virke en smule småvulgære sammenlignet med det norske språket. Hvis du er en magasinjunkie som meg, og vil ha litt variasjon, er det et tips å gå for utenlandske blader. Oj! Jeg har ikke fått satt opp adventsstakene, jeg. Ser at naboene mine har det vakre lyset klart i vinduene sine, og at jeg ikke har dem i vinduet i skrivende stund, det er rart. Det betyr faktisk at hele den første søndagen i advent har gått meg hus forbi! Haha! Sånn kan man bli av å synge en sang. Hodet blir borte i en boble. På tide å sette inn et julestøt. Ok! Da smeller jeg i meg et par kopper sterk kaffe med kanel, får propellen i gang og finner dem fram. Ønsk meg lykke til. Jeg er litt flau nå. Var det i boden jeg satte dem i fjor??

Velkommen Til Kirka :)!

I kveld og lørdag kveld, skal det synges og spilles sammen med de fantastiske Brødrene Colbjørnsens eftf. i Immanuels kirke i samarbeid med Kirkens Bymisjon. Omar Østli, Henning Kvitnes, Ole Evenrud og Håkon Ohlgren kommer til å gi dere en kjempekveld, sammen med et eminent band. Bandet består av Gøran Grini, Glenn-Vidar Solheim, Lars-Ivar Borg og Herr Sørås. De spiller så flott! Det er utrolig stas å få bidra på disse to konsertene sammen med Sanne Kvitnes, selveste sognepresten Jan Boye Lystad og Trond Henriksen. Tusen takk for at jeg får være med, i samspill med Omar, med et mesterverk av en låt, som jeg ble forelsket i første gang jeg hørte den for mange år siden. Jeg kan røpe at sangen er på norsk, skrevet av en fin fyr som dessverre ikke lever lenger og at jeg absolutt forguder den. Lørdag 1.12 er utsolgt, men i kveld er det noen få billetter igjen til deg/dere som helt spontant og plutselig har lyst til å komme inn fra det kalde ruskeværet, og varme dere med musikk i kirka. Hjertelig velkommen 🙂 !

Foto: Tom R. Andreassen.

Ja, jeg skal synge før Jul :)!

Det er vinter, og snart er det Jul. Jeg liker julen, men også tiden før Jul. Det er så mye å glede seg over, og så mye å glede seg til. Det spiller ingen rolle om den deilige julemarsipanen dukker opp i september, eller at julepynten bugner i oktober. Jeg er heldig. Det plager ikke meg. Jeg blir glad av det, men det kan plage andre, og kanskje gjøre dem litt trist og lei. Julen er en forsterker av alt det positive og alt det negative i våre liv. Når den setter inn i september vil den nok være en lang og vond påminnelse om det meste som gikk galt i livet til de som har opplevd mye vondt. For en annen liten gladnisse som meg, gir det bare en barnlig glede, og blir en lang påminnelse om alt det fine som venter. Jeg har som sagt vært heldig. Jeg har bare gode minner å bære på, men jeg kan forstå at førjulstiden er slitsom og tung for veldig mange også. Jeg kan forstå at mange gruer seg til Jul. Det er ikke lett å være menneske, og livet er ingen dans på roser for noen av oss. Vi opplever ulikt, og livet er urettferdig.

I november blir jeg ofte spurt om jeg skal synge mye før Jul, og da pleier jeg å svare at jeg synger mye hele tiden, og at jeg skal ta en trall både her og der i ukene som kommer. Jeg kan ikke røpe alt nå, men noe, for det er viktig med hemmeligheter før Jul. Det synes jeg, så kan en sang være en liten pakke som åpner seg når den synges der den skal være. Folk er glad i sang og musikk, og de blir lyse inni seg når de er på konserter. Særlig nå før Jul. Musikk gir mennesker en enda dypere mening på denne tiden av året. Folk forteller meg om helt konkrete konserter de bare må få med seg før kirkeklokkene ringer julen inn, og det kan være hvor som helst i verden. Alt fra Halden til Roma. Hvis ikke blir det bare ikke Jul for dem, og dette gjelder uansett om de gruer eller gleder seg til Jul, elsker eller hater den. Det handler om egne tradisjoner de selv har gitt seg, og disse er positivt ladet, helt uavhengig av erfaringer de bærer på som ikke er så hyggelige. Er ikke det fint? At man kan lage seg glede, og fylle på med smil selv om man har tårer?

Første «pakke» ut blir i Frelsesarmeen 29.11, men dét visste dere sikkert fra før. Den konserten er allerede annonsert på fb. Da slippes Jul i Halden-plata, der veldig mange lokale artister bidrar. Hver gang den plata kommer er jeg alltid like spent på hvem som er med, men jeg vet helt sikkert at Onkel Tuka og Trond Asker bidrar der i år, og jeg gleder meg spesielt til å høre på Onkel Tuka sin nye julesang hjemme i stua 🙂 ! Ha en god førjulstid, alle, og kos dere med den musikken som gir dere aller mest, enten dere synes tiden vi er inne i nå er fin eller fæl. Kanskje kan veien til januar 2019 bli litt kortere, og ikke så lang?

Foto: Tom R. Andreassen

Der Skal Gigges!

Førstkommende helg har vi fått muligheten til å spille for et herlig herrelag, for 3. året på rad. Dette selskapet har blitt en utrolig hyggelig tradisjon å få være med på. Jeg gleder meg veldig, og blir alltid takknemlig hver gang invitasjonen tikker inn i meldingsboksen min. Det har blitt noen «hjemmehos – konserter» i årenes løp, og disse opplevelsene er helt unike.

Da When My Man Comes To Town kom ut på Rootsy i 2016, var det en radiomann som intervjuet meg om spillejobber og konserter, og han lurte på hvilke tanker jeg gjorde meg rundt det å spille live? Da sa jeg at det å synge live var det beste jeg visste å gjøre, fordi det er så fritt et rom å være i, og trakk fram at det også var fint å få spille hjemme hos folk, og at det morsomste var å få være overraskelsen for den eller de selve anledningen/feiringen/selskapet gjaldt for. Den gangen var ikke huskonserter så vanlig kunne det virke som, og radiomannen lurte på om det konseptet fungerte? Jeg sa at det gjorde det så absolutt. Så lo vi litt, begge to. I dag er huskonserter intet nytt under solen lenger, og dét synes jeg er kjempefint! Jeg tror også disse arenaene for kultur blir enda viktigere for oss i fremtiden, siden det blir vanskeligere og vanskeligere for klubbscener og musikksteder å drive, og å overleve.

Å få være en overraskelse, eller en gave fra noen til noen som ønsker seg musikken din til en bestemt anledning av en bestemt grunn, er stas. Gleden over å se, de tidvis sjokkerte, fjesene deres når vi dukker opp midt under middagen, mellom middag og dessert, eller før forretten, eller mellom forrett og hovedrett, eller etter dessert, eller før eller etter en tale eller to, er alltid like gøy, og gir tilbake en ubetalelig glede det er vanskelig å sette ord på. Det er en nær, intens og spesiell konsertsituasjon der musikere og publikum er tett på hverandre. Det er vi selvfølgelig på andre spillejobber også, siden det å spille live er mer av en ferskvare enn f.eks det å være i studio. Alt kan skje, og man kan ikke gå inn og rette på noe dersom det skulle gå galt med hva det skulle være det må gå galt med akkurat der og da. Bortsett fra om man får trøbbel med lyd og strøm. Dét er som regel det letteste å finne ut av. Av og på med en bryter, ut og inn med en stikkontakt, kabel, miksebordet, eller noe. Alt det andre som kan dukke opp, kan det være verre med. Hehe! Det er dette jeg liker med å spille for folk. At man ikke har full kontroll hele tiden, uansett hvor godt forberedt en spillejobb er, og at man bare må rulle med på det som oppstår av stort og smått, eller praktiske utfordringer underveis. Sånn som det er med oss alle her i livet, egentlig. Hver dag. Alt kan skje, ikke sant? Hele tiden. Så da kan vi bare slå fast at livet er eneste stor gig. Ha en herlig uke, alle sammen 🙂 !

Foto av Omars Orkester og meg: Stian Sandengen og Ketil Hardy.

Music Invation Invitation!

Hei, godtfolk! I ettermiddag kveld har jeg sunget meg gjennom en hel haug med låter, og sammen med de glitrende herrene Jørn, Lars-Ivar, Omar og Åsmund hatt en super øving. Vi kjører på for klubbkvelden i Halden, og spiller på Bryggerhuset Syd 19.30. Det er altså bare å droppe innom. Enkelt & greit, og vi blir så glad for å se deg/vennene dine/dere/slekta di/fjern og nær osv. Ja, dere skjønner tegninga. Selv om dette er i forbindelse med årskonferansen for norske konsertarrangører, er alt som skjer i Halden torsdag 11. oktober selvsagt tilgjengelige for alle, og det er gratis inngang. Hurra! for Halden Kommune som er med og sponser dette. Hjertelig Velkommen :)!

Tanker På En Søndag

Siden januar 2018, har det gått bort fem mennesker jeg har hatt gleden av å ha i livet mitt. Én av disse døde av alderdom, fire døde for tidlig på grunn av kreft. Det har vært et ønske fra familie og pårørende med musikalske innslag, og vi har bidratt i alle begravelsene, så godt vi har kunnet. Man gjør seg noen tanker når man deltar i begravelser på denne måten, og det påvirker en på et vis det er litt vanskelig å beskrive, men aller mest blir man positivt påvirket, selv om det gjør vondt og er uendelig trist. Man lærer mye, blir mer reflektert og kanskje blir man til og med et bedre menneske? Jeg tenker ganske ofte på kreft, og har selvfølgelig hørt en del om denne sykdommen fra tidlig barndom, men det som virkelig slår meg aller mest, er hvor utbredt og vanlig kreft er, og har blitt. Vi kaller den altså for en folkesykdom. Hvorfor har kreft blitt en folkesykdom? Nesten uansett hvor jeg står og går er den i nærheten, nevnes og snakkes om. Vi må forholde oss til kreft på ett eller annet vis hele gjengen, og sykdommen brer om seg, kan det virke som? Jeg kjenner ingen konkrete tall, og har ingen kjennskap til statistikker på dette feltet, men det er en realitet at kreft ikke kommer til å forsvinne med det første. Jeg har alltid lurt på hvorfor det er slik. Hva er det som gjør at vi utvikler kreft? Hva kommer det av? Hvorfor forsvinner ikke sykdommen? Hvorfor klarer vi ikke å utrydde kreft? Hva er årsaken til at den rammer så vilkårlig? Hvilke faktorer trigger den ukontrollerte celledelingen, og hva er det som gjør den ondartet? Det sies at det også må en dose flaks til her i livet, og at livet er urettferdig. Det vet vi. Noen er heldigere enn andre. Bare dét er mystiske saker. Ja, vi har oversikt over noen få åpenbare sammenhenger, men likevel er det ikke nok til å få svar på alle spørsmål. Uansett hvordan vi vrir og vrenger på det, vil det alltid være slik at noen kan, f.eks. røyke hele livet, uten å bli syke, mens andre utvikler kreft som en direkte årsakssammenheng. Skal vi slå oss til ro med at det bare er sånn? Eller er det også andre faktorer som spiller inn? Arv og miljø? Ja, hos noen spiller arv en helt konkret rolle for hvor stor risiko man har for å utvikle kreft. Det er nok kanskje den mest oversiktlige situasjonen å forholde seg til når det kommer til å forebygge utviklingen av sykdommen. Hva med resten av oss? Hvor mye gift er det i maten vi spiser? Er sunn mat sunn? Hvor giftig er sunn mat? Kan vi stole på kostholdsråd fra myndighetene og nøkkelhullmerkede matvarer? Hmmm…Hvor mye informasjon om matindustriens bruk av kjemikalier i maten vi putter inn i kroppen vår holdes egentlig skjult for oss? Ja, det er strenge regler og restriksjoner for bruken av dem, men hva skjer i kroppen når alle ulike tilsetningsstoffer blandes sammen? Hvorfor får såkalt «sunne folk» kreft, og såkalt «usunne folk» det ikke? Og omvendt? Har egentlig livsstil noe å si når det kommer til krita? Eller er alt bare et sjansespill?

Av og til føles det som om det bare er å stille seg i kø. På ett eller annet tidspunkt vil kreften banke på min dør. Kanskje, kanskje ikke. Den er der ute og lurer i buskene, uansett om jeg ser lyst eller mørkt på det. Er vi omringet av så store mengder farlige kjemikalier her i verden at vi rett og slett ikke kommer oss unna? Luften vi puster inn, vannet vi drikker, maten vi spiser, klærne vi bruker, vaskemidler og toalettartikler vi forholder oss til hver dag fra vi kommer til verden til vi dør. Store industrier som produserer varer og produkter vi er avhengige av å bruke i større eller mindre grad. Nå skal det sies at det er en mye større bevissthet rundt ulike produkter og innholdet i dem i dag enn for flere år siden, og vi kan ta «renere» valg, men har det noe å si for hvorfor så mange mennesker utvikler kreft? Jeg synes jeg vet så lite om dette, og stiller så mange spørsmål nettopp derfor. I Norge har vi meget dyktige kreftleger, og det forskes stort på kreft over hele verden fordi den er så farlig, og dessverre så utbredt, men vi skal være takknemlige for at det forskes på det i det hele tatt, og at det fører fram. Kreftbehandling er en stor og dyster industri den også, men med et lys i tunellen. Vi må ikke glemme at mange blir friske, og får fantastisk hjelp med stadig nye og geniale medisiner. Det er flott. Kreft har nok kommet for å bli, men det gjelder altså å oppdage den så tidlig som mulig, sier ekspertene, og hvor lett er det? Ofte føler folk seg friske selv om de har kreft i kroppen sin. Det går altså an å ha ondartet kreft uten å være klar over det. Man kan bli livredd av mindre, men det hjelper jo ikke. Vi får bare rulle med slaga. For å si det sånn, og gjøre så godt vi kan.

For litt siden ville jeg ha honning. Jeg ville ha en stor boks norsk lynghonning, et rent norsk naturprodukt fra Honningcentralen etbl. i 1927. Dere kjenner den sikkert, den fine, klassiske blikkboksen med den smilende bien på, i sølv og oransje med lilla lokk og logo. Honningen fra barndommen. Den fant jeg ikke i butikken. Det var bare små bokser à 350g tilgjengelig, og daglig leder i butikken jeg var i fortalte meg at det er fordi så mange bier er døde nå, på grunn av den systematiske bruken av enorme mengder sprøytemidler i maten biene trenger, for å gi oss mat vi må ha. Det er ikke lenger mulig å bestille store bokser à 500g med norsk honning, fordi biebestanden har gått så kraftig ned. For meg er nok dette det aller mest konkrete eksempelet på at vi lever på en veldig giftig klode. Da han gikk for andre gjøremål i butikken etter å ha snakket med meg ble jeg stående der og tenke på at jeg aldri mer kunne velge mellom stor eller liten boks norsk lynghonning, og at det aldri har vært noen selvfølge å kunne gjøre det heller. Det har bare ikke slått meg før nå, men det slo meg hardt der i butikken. Hardt i hjertet.

Foto av Omar, meg og Lars-Ivar: Ketil Hardy. Foto av Tista: meg.