Music Invation Invitation!

Hei, godtfolk! I ettermiddag kveld har jeg sunget meg gjennom en hel haug med låter, og sammen med de glitrende herrene Jørn, Lars-Ivar, Omar og Åsmund hatt en super øving. Vi kjører på for klubbkvelden i Halden, og spiller på Bryggerhuset Syd 19.30. Det er altså bare å droppe innom. Enkelt & greit, og vi blir så glad for å se deg/vennene dine/dere/slekta di/fjern og nær osv. Ja, dere skjønner tegninga. Selv om dette er i forbindelse med årskonferansen for norske konsertarrangører, er alt som skjer i Halden torsdag 11. oktober selvsagt tilgjengelige for alle, og det er gratis inngang. Hurra! for Halden Kommune som er med og sponser dette. Hjertelig Velkommen :)!

Tanker På En Søndag

Siden januar 2018, har det gått bort fem mennesker jeg har hatt gleden av å ha i livet mitt. Én av disse døde av alderdom, fire døde for tidlig på grunn av kreft. Det har vært et ønske fra familie og pårørende med musikalske innslag, og vi har bidratt i alle begravelsene, så godt vi har kunnet. Man gjør seg noen tanker når man deltar i begravelser på denne måten, og det påvirker en på et vis det er litt vanskelig å beskrive, men aller mest blir man positivt påvirket, selv om det gjør vondt og er uendelig trist. Man lærer mye, blir mer reflektert og kanskje blir man til og med et bedre menneske? Jeg tenker ganske ofte på kreft, og har selvfølgelig hørt en del om denne sykdommen fra tidlig barndom, men det som virkelig slår meg aller mest, er hvor utbredt og vanlig kreft er, og har blitt. Vi kaller den altså for en folkesykdom. Hvorfor har kreft blitt en folkesykdom? Nesten uansett hvor jeg står og går er den i nærheten, nevnes og snakkes om. Vi må forholde oss til kreft på ett eller annet vis hele gjengen, og sykdommen brer om seg, kan det virke som? Jeg kjenner ingen konkrete tall, og har ingen kjennskap til statistikker på dette feltet, men det er en realitet at kreft ikke kommer til å forsvinne med det første. Jeg har alltid lurt på hvorfor det er slik. Hva er det som gjør at vi utvikler kreft? Hva kommer det av? Hvorfor forsvinner ikke sykdommen? Hvorfor klarer vi ikke å utrydde kreft? Hva er årsaken til at den rammer så vilkårlig? Hvilke faktorer trigger den ukontrollerte celledelingen, og hva er det som gjør den ondartet? Det sies at det også må en dose flaks til her i livet, og at livet er urettferdig. Det vet vi. Noen er heldigere enn andre. Bare dét er mystiske saker. Ja, vi har oversikt over noen få åpenbare sammenhenger, men likevel er det ikke nok til å få svar på alle spørsmål. Uansett hvordan vi vrir og vrenger på det, vil det alltid være slik at noen kan, f.eks. røyke hele livet, uten å bli syke, mens andre utvikler kreft som en direkte årsakssammenheng. Skal vi slå oss til ro med at det bare er sånn? Eller er det også andre faktorer som spiller inn? Arv og miljø? Ja, hos noen spiller arv en helt konkret rolle for hvor stor risiko man har for å utvikle kreft. Det er nok kanskje den mest oversiktlige situasjonen å forholde seg til når det kommer til å forebygge utviklingen av sykdommen. Hva med resten av oss? Hvor mye gift er det i maten vi spiser? Er sunn mat sunn? Hvor giftig er sunn mat? Kan vi stole på kostholdsråd fra myndighetene og nøkkelhullmerkede matvarer? Hmmm…Hvor mye informasjon om matindustriens bruk av kjemikalier i maten vi putter inn i kroppen vår holdes egentlig skjult for oss? Ja, det er strenge regler og restriksjoner for bruken av dem, men hva skjer i kroppen når alle ulike tilsetningsstoffer blandes sammen? Hvorfor får såkalt «sunne folk» kreft, og såkalt «usunne folk» det ikke? Og omvendt? Har egentlig livsstil noe å si når det kommer til krita? Eller er alt bare et sjansespill?

Av og til føles det som om det bare er å stille seg i kø. På ett eller annet tidspunkt vil kreften banke på min dør. Kanskje, kanskje ikke. Den er der ute og lurer i buskene, uansett om jeg ser lyst eller mørkt på det. Er vi omringet av så store mengder farlige kjemikalier her i verden at vi rett og slett ikke kommer oss unna? Luften vi puster inn, vannet vi drikker, maten vi spiser, klærne vi bruker, vaskemidler og toalettartikler vi forholder oss til hver dag fra vi kommer til verden til vi dør. Store industrier som produserer varer og produkter vi er avhengige av å bruke i større eller mindre grad. Nå skal det sies at det er en mye større bevissthet rundt ulike produkter og innholdet i dem i dag enn for flere år siden, og vi kan ta «renere» valg, men har det noe å si for hvorfor så mange mennesker utvikler kreft? Jeg synes jeg vet så lite om dette, og stiller så mange spørsmål nettopp derfor. I Norge har vi meget dyktige kreftleger, og det forskes stort på kreft over hele verden fordi den er så farlig, og dessverre så utbredt, men vi skal være takknemlige for at det forskes på det i det hele tatt, og at det fører fram. Kreftbehandling er en stor og dyster industri den også, men med et lys i tunellen. Vi må ikke glemme at mange blir friske, og får fantastisk hjelp med stadig nye og geniale medisiner. Det er flott. Kreft har nok kommet for å bli, men det gjelder altså å oppdage den så tidlig som mulig, sier ekspertene, og hvor lett er det? Ofte føler folk seg friske selv om de har kreft i kroppen sin. Det går altså an å ha ondartet kreft uten å være klar over det. Man kan bli livredd av mindre, men det hjelper jo ikke. Vi får bare rulle med slaga. For å si det sånn, og gjøre så godt vi kan.

For litt siden ville jeg ha honning. Jeg ville ha en stor boks norsk lynghonning, et rent norsk naturprodukt fra Honningcentralen etbl. i 1927. Dere kjenner den sikkert, den fine, klassiske blikkboksen med den smilende bien på, i sølv og oransje med lilla lokk og logo. Honningen fra barndommen. Den fant jeg ikke i butikken. Det var bare små bokser à 350g tilgjengelig, og daglig leder i butikken jeg var i fortalte meg at det er fordi så mange bier er døde nå, på grunn av den systematiske bruken av enorme mengder sprøytemidler i maten biene trenger, for å gi oss mat vi må ha. Det er ikke lenger mulig å bestille store bokser à 500g med norsk honning, fordi biebestanden har gått så kraftig ned. For meg er nok dette det aller mest konkrete eksempelet på at vi lever på en veldig giftig klode. Da han gikk for andre gjøremål i butikken etter å ha snakket med meg ble jeg stående der og tenke på at jeg aldri mer kunne velge mellom stor eller liten boks norsk lynghonning, og at det aldri har vært noen selvfølge å kunne gjøre det heller. Det har bare ikke slått meg før nå, men det slo meg hardt der i butikken. Hardt i hjertet.

Foto av Omar, meg og Lars-Ivar: Ketil Hardy. Foto av Tista: meg.

Happy Birthday to Spenst!

Lørdag 8. september feirer Spenst Halden bursdagen sin, og inviterer til et selskap litt utenom det vanlige for medlemmene sine. Jepp! Spenst Halden fyller 20 år, og drar i gang feiringen i Brygga Kultursal. Alle medlemmene kan invitere med seg folk de har lyst til å ha med seg, så om du trener på Spenst, er medlem og kjenner noen som ikke er det, kan dere komme sammen hele gjengen i bursdagsselskap likevel! Sånt liker vi 🙂 ! Onkel Tuka spiller så pulsen øker, og kommer til å bidra med det som fint kan være en høypulstime m/hopp. På Spenst sin timeplan vil nok konserten deres gå under en rød/blå time.

I bursdagen til Spenst skal jeg få den ubetingede gleden det er å varme opp både medlemmer og ikke-medlemmer med låter som på timeplanen til Spenst vil gå under kategorien «bodybalance». Disse timene har fargen hvit, og inneholder ofte yoga, pilates, stretching og nye somamove, og som noen vet nå, så liker jeg å bevege meg til musikk. Hehe! Med meg på gitar har jeg Omar Østli, og vi tar en trall en liten stund, for å forberede kroppen, hjertet og sjelen på det som komme skal. NB! Det er viktig med oppvarming uansett hva man driver med her i livet, så holder man forhåpentligvis koken litt lenger.

Vil du være med i bursdag, og feire Spenst? Meld deg på HER! Dette blir en feiring for historiebøkene 🙂 , og siden flertallet av de som kommer til å delta på festen er i knallform, vil energinivået denne kvelden løfte taket av Brygga Kultursal og sende det rett til havs mens Onkel Tuka spiller så det ljomer i veggene. Intet mindre. Hjertelig velkommen i bursdagen til jubilanten Spenst! PS! Jeg trener som en gal om dagen for å holde tritt, og for å være godt oppvarmet til fest! Puh! Hipp Hurra, og gratulerer så mye til et bursdagsbarn som har bidratt enormt til helse og trivsel for byens befolkning i 20 år!

Foto: Stian Sandengen, Ketil Hardy og Tom R. Andreassen.

Interiør & Lys & Sånn

Jeg er ikke akkurat «big on interior». Ikke har jeg gardiner, og sofaen er ikke proppfull av puter. Tepper? Hva er det? Det nærmeste jeg kommer er en liten fillerye i gangen, fordi det er nødvendig. Ellers er det meste hos meg meeeget enkelt. Den «scandinaviske minimalismen» tatt til nye høyder, om du vil, men ikke så riktig at det ville funket i et interiørmagasin. Nei, nei. Hos meg er det så få ting at en interiørstylist ville fått fnatt, og gått bananas i all verdens møbel-og interiørforretninger, for å gjøre det litt mer «hjemmekoselig, kult og stilig», all den tid de få tingene og møblene jeg har er fra bruktbutikker, som jeg synes det er så artig å frekventere fra tid til annen. Av en eller annen grunn gir det meg en god følelse i kroppen å finne skatter fra en annen tid, med en annen stil. På bildet over ser dere én høyttaler. Det er to av den, og de er et kupp fra en bruktbutikk, ikke kjøpt av meg, men det spiller ingen rolle. De funker! Fordi jeg ikke har så mange steder å plassere ting på, satte jeg den nydelige blomsterbuketten jeg fikk lørdag kveld etter konserten vår oppå den ene høyttaleren, og jeg synes det ble så fint! Hifi-blomster. Helt perfekt.

For noen år siden bodde jeg i en leilighet, og den var av det «sjarmerende» slaget. Jeg likte meg godt der, og hadde faktisk både tepper, gardiner, bilder på veggene og ekstra puter i sofaen, men plutselig fikk jeg nok, gikk amok og kvittet meg med alt sammen. Jeg vet ikke hva som skjedde, men en flytteprosess kan ha noe med saken å gjøre. Jeg ble så overveldet over alt sammen, at jeg bestemte meg for aldri å ha mange ting igjen. Jeg fikk en voldsom forakt for alt som het puter, gardiner, tepper, ting og tang og så på det som støvsamlere av dimensjoner. Hvilket det er. La oss ikke stikke det under en designstol. Nå er det fire år siden jeg flyttet, og jeg mener det samme fremdeles. Så mye enklere det er å gjøre rent når man ikke har en hel haug med nips å flytte på, tepper å støvsuge og puter å slå? Dessuten kan man gjøre rent og rydde sjeldnere fordi det holder seg rent, støvfritt og ryddigere over lengre tid uten alt dette dilldallet rundt forbi. Likevel må jeg innrømme at det er utrolig trivelig med puter, gardiner, tepper og ting og tang hos andre, og jeg storkoser meg i hjem der det er «høy hyggefaktor», som jeg kaller det. Vi er forskjellige og har heldigvis ulik smak og behag. Takk og lov for det. Det er bare det at jeg ikke klarer å ha det sånn hjemme hos meg selv. Det er mulig jeg fremdeles er i sjokk etter alle tingene som hopet seg opp i leiligheten, for jeg trodde faktisk at jeg ikke hadde så mye.

Vet dere, jeg har ikke fyrt opp et stearinlys på fire år. Og hva kommer det av? Jo, det skal jeg fortelle dere. Jeg har en fortid som stormisbruker av te-lys. Da jeg bodde i min sjarmerende leilighet kjøpte jeg inn det som sikkert var flere tonn stearinlys i årenes løp, og fyrte løs som en gal gjennom hele høsten og vinteren. Der satt jeg med te-koppen min i hendene, godt plantet i sofaen med puter opp til haka og levende lys, mens jeg storkoste meg i et inneklima verre enn på en fabrikk uten tilstrekkelig lufting. Det ble etter hvert så mye sot og parafin inne at jeg måtte lukke opp verandadøra for å overleve, og slippe inn nytt oksygen, da det rett og slett ikke var noe igjen av det innendørs. Det tok litt tid før jeg skjønte at det var lysene som gjorde meg slapp, uvel og tungpustet. For finnes det noe koseligere og mer stemningsfullt enn levende lys? Nei, det gjør ikke det. Ikke noe gir mer ro i sjelen enn en god kopp te, et glass vin eller varm kakao og levende lys i høst-og vinterhalvåret. Det er noe helt eget ved det å sitte og se på lysets flamme der det brenner så stille og vakkert, enten det er en tidlig og beksvart vintermorgen, eller en stormfull høstkveld. Ja, jeg er så glad i levende lys, og ja, jeg har kuttet det helt ut. Det er noe som heter kill your darlings, og jeg har virkelig killed them. Hvor mange lysfat, lysboller, speilbrett, lysestaker og te-lysholdere hadde jeg i skuffer og skap før? Latterlig mange. Hvor mange stearinlys, flytelys, kubbelys og te-lys hadde jeg i kilovis i skuffer og skap før jeg kvittet meg med dem for godt? Pinlig mange. Hvor mye sot, stearin og parafin har jeg egentlig trukket ned i lungene mine? Skrekk O gru! Var leiligheten helt grå blitt etter årevis med levende lys? Ja. Var det et sant mareritt å vaske ned leiligheten etter årevis med te-lys i hver en krik og krok? Ja. Var jeg kanskje litt over gjennomsnittet glad i å tenne levende lys? Aner ikke. ( Tror dette gjelder de aller fleste husstander her til lands. Hva tror dere? Vil svært nødig skille meg negativt ut på dette området, kjenner jeg. ) Er kvinner mer glad i levende lys enn menn? Kan være, men det er ikke sikkert. Har jeg noen gang i mitt liv møtt en mann som er helt vill etter levende lys, og som ved første og beste anledning tenner et? Eh, nei. Hvis det er menn der ute som er veldig glad i stearinlys, gi lyd. Jeg har trolig fordommer som går ut på at det er kvinner som dominerer på te-lys-fronten.

Som den tidligere stearinlysnarkomane jenta jeg er, storkoser jeg meg i rom der det tennes levende lys. Det er faktisk noe av det aller beste jeg vet, og jeg kjenner det er fristende å tenne stearinlys nå som høsten er her med sin fantastiske duft, mørkere kvelder og kjøligere vær. Jeg må styre unna fyrstikkene og lysene når jeg er på butikken. Å ta turen innom Nille nå, er som å sette flaska foran alkoholikeren. Nille er, som de fleste levendelyslikere vet, et paradis når det kommer til utvalg og kvalitet. Det å tenne et lys er nesten som et rituale, en meditativ handling som gir fred og ro. Et slags zen mot stress. Jeg har kuttet det helt ut. Jeg har rett og slett sluttet med stearinlys. Tro det eller ei, for inneklimaet sin skyld, og for egen helse sin skyld. Jeg har vært stearinlysnykter i fire år. Jeg liker det, jeg står for det, jeg er stolt av det. Er det et tabu å ikke bruke levende lys? Kan man være, eller bli allergisk mot det? Ja, det tror jeg.

Så er det noe med alle disse høytidene våre, der levende lys er et selvfølgelig innslag. Det være seg advent, jul, påske, 17. mai, bursdager, brylluper, konfirmasjoner og andre festligheter. Levende lys hører med, og i de riktige fargene. Det gir herlig stemning! Jeg har på følelsen av at levende lys er god butikk, og særlig i mørketiden, og noe vi må ha for å komme oss gjennom den med et smil om munnen. Jeg må derfor kompensere med lamper! Lamper av alle slag. Jo mer, jo bedre! Gamle, nye, stygge og pene, store og små. Lamper i hver krik og krok, men det er ett rom jeg tillater meg litt bruk av levende lys, og det er på badet, av alle steder. Der har jeg en vakker lykt, som jeg fyrer opp et lys i av og til, men bare av og til altså. Jeg kan jo ikke bli helt i fyr og flamme heller.

Hei, på dere, og hjertelig velkommen!

Akkurat nå er det en tidlig og stille lørdag morgen. Solen skinner og regnet faller. Som jeg har savnet regnet i hele sommer, og hvor takknemlig jeg blir her jeg sitter og ser på det slukke tørsten til alle trær, busker og blomster der ute. Jeg skal om litt ned i salongen og klippe hår. Det er siste helg nå før skolestart, og jeg gleder meg til å springe rundt sammen med de nydelige menneskene jeg jobber sammen med. Jeg har verdens beste kolleger, og jeg er så glad i dem alle som én. Vi skal gjøre vårt ytterste for å gjøre store og små fjonge på topplokket i dag. Så er det lydprøve på Halden Mikrobryggeri sammen med fantastiske musikere, som kommer fra Oslo, Skien og Halden for å spille sammen med meg. Jeg setter så utrolig pris på det, og jeg er så glad i dem, alle som én.

Hjertelig velkommen til konserten vår klokka 21.00 i kveld. Vi gleder oss til å spille for dere, og skal gjøre vårt ytterste for at dere skal få en herlig høstkveld i en trivelig bakgård midt i byen. Billetter i døra. Vi gjør det enkelt og greit. Drop-In.

Foto: Raymond Mosken og meg.

Pappa Rocker Kongens Brygge 9. august!

Dette er min kjære far. Han har rocket hele livet, han. Han har spilt med mange forskjellige band, og fulle hus har det blitt uansett hvor han har vært.

Nå er han 79 år, og har konsert på Kongens Brygge torsdag 9.8, klokka 20.00, med sine fantastiske musikere i ryggen. Det kommer til å bli en helaften med Rock’n Roll fra start til slutt 🙂 !

Foto: Kai Andersen og Christin Lund.