Hei, på dere, og hjertelig velkommen!

Akkurat nå er det en tidlig og stille lørdag morgen. Solen skinner og regnet faller. Som jeg har savnet regnet i hele sommer, og hvor takknemlig jeg blir her jeg sitter og ser på det slukke tørsten til alle trær, busker og blomster der ute. Jeg skal om litt ned i salongen og klippe hår. Det er siste helg nå før skolestart, og jeg gleder meg til å springe rundt sammen med de nydelige menneskene jeg jobber sammen med. Jeg har verdens beste kolleger, og jeg er så glad i dem alle som én. Vi skal gjøre vårt ytterste for å gjøre store og små fjonge på topplokket i dag. Så er det lydprøve på Halden Mikrobryggeri sammen med fantastiske musikere, som kommer fra Oslo, Skien og Halden for å spille sammen med meg. Jeg setter så utrolig pris på det, og jeg er så glad i dem, alle som én.

Hjertelig velkommen til konserten vår klokka 21.00 i kveld. Vi gleder oss til å spille for dere, og skal gjøre vårt ytterste for at dere skal få en herlig høstkveld i en trivelig bakgård midt i byen. Billetter i døra. Vi gjør det enkelt og greit. Drop-In.

Foto: Raymond Mosken og meg.

Pappa Rocker Kongens Brygge 9. august!

Dette er min kjære far. Han har rocket hele livet, han. Han har spilt med mange forskjellige band, og fulle hus har det blitt uansett hvor han har vært.

Nå er han 79 år, og har konsert på Kongens Brygge torsdag 9.8, klokka 20.00, med sine fantastiske musikere i ryggen. Det kommer til å bli en helaften med Rock’n Roll fra start til slutt 🙂 !

Foto: Kai Andersen og Christin Lund.

Jippi! Det er jaggu august!

Tida flyr, og den ene måneden har avløst den andre i en evig sommerdans. Likevel er det én måned jeg alltid blir ekstra glad for, alltid jubler for og alltid gleder meg til. August. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men jeg liker hintet av høst. Det blir tidligere mørkt, dagene får et annet lys og hverdagen er like rundt hjørnet for de aller fleste av oss. Det er så deilig. Dessuten er august en måned med musikalske krumspring, og for min del passer høst og musikk perfekt sammen.

Gårsdagens fine fredag ble tilbragt på en sommerfest i en oase av en perle midt i byen sammen med glade, sommerbrune og bent ut lykkelige mennesker. Makan til fin gjeng! Jeg fikk drikke bobler, synge sangene mine, ha med Omar på gitar og hadde æren av å varme opp for selveste…

…Onkel Tuka 🙂 ! De holdt et forrykende show, og spilte smakebiter fra den nyeste plata si Sinnabrus Blues. Med seg på banjo hadde de også den enestående Rino Silden. Folk koste seg, sang med, klappet i sine to hender og nabodamene ble flørtet grovt med, der de satt på verandaen sin og drakk vin.

Foto: Linda Jensen.

Livet og døden//Døden og livet

I år har det dessverre vært mange begravelser. Den ene har avløst den andre. Døden er en naturlig del av livet, uansett hvor meningsløst og urettferdig det måtte føles, og kanskje har vi en tendens til å glemme det i vår travle hverdag. Man får en kraftig påminnelse om at livet ikke er en selvfølge, og at det å leve lenge i hvert fall ikke er det. Musikk er en viktig del av de store hendelsene, enten det er i glede eller sorg, og vi bidrar så godt vi kan. I dag er en sånn dag.

Foto: Vibeke Sjøvold

Der Jeg Kommer Fra

I dette slitte, myke og sølvfargede hylsteret oppbevarer jeg mine kjære pensler, eller make-up børster, om du vil. Jeg kjøpte «pennalet» da jeg gikk på Art Complexion i Oslo av en dame som sydde slike. Med penslene har jeg laget uendelig mange forskjellige uttrykk i løpet av mitt lille liv, og jeg har jobbet med alt fra sminket usminket til skrekksminke, brudemake-up, TV, reklame, platecover, musikkvideo, foto, teater og film, og i går hjalp jeg til med hår og sminke på fotoshoot. Det var en flott opplevelse, og jeg takker for oppdraget.

Jeg begynte å interessere meg for sminke i tidlig barndom, og siden jeg ikke hadde sminke som 5-åring, startet jeg like godt med et skrin vanlig vannmaling, som voksne gjerne gir til barn for at de skal male på papir. Jeg mente det gikk helt supert å bruke vannmaling i ansiktet, og lekte meg foran speilet til stor glede for meg selv, og til stor bekymring for min mor. Jeg ble dypt grepet av hvordan man kunne forandre et ansikt med farger, lys og skygge, og hvordan jeg gikk fra å være meg selv foran speilet, til å bli en helt annen person. Et helt annet menneske, med en helt annen personlighet og en helt annen stemme. En helt annen karakter. Ved hjelp av noen få, enkle og effektfulle penselstrøk på øyenbryn, kinn og lepper dukket den ene personen opp etter den andre. Det gikk opp for meg der og da at jeg kunne male bort meg selv, og skape mange nye mennesker. Jeg kunne til og med gå fra å være jente til å bli gutt! Wow, tenkte jeg. Dette er trolldom! Slik vant nabojenta og jeg vår aller første lokale utkledningskonkurranse for barn, og vi ble meldt på av våre foreldre. Jeg fikk en idé om at vi skulle se ut som på bryllupsbildet til min mor og far, men med en liten twist. Jeg skulle være brudgommen, og hun skulle være bruden, et brudepar i miniatyr. Slik ble det. I sort dress, svart matroslue med skinnende brem og en tykk, svart bart i vannmaling påmalt rett under nesa mi, var det ingen som kunne se at jeg var jente. Min barndomsvenninne stylet jeg i hennes mors brudekjole, et hvitt lakkbelte i livet, min mors blondeforkle på hodet og sminket henne opp til den vakreste bruden noen noensinne hadde sett. Brudebuketten hennes besto av markblomster jeg plukket i skogen i nabolaget vårt. Hun så troskyldig og søt ut, og jeg gikk inn i rollen som en litt morsk og alvorlig brudgom. Vi så ut som et ektepar fra 1800-tallet. Dessuten måtte jeg holde maska, for vannmalingen ville sprekke opp og drysse av om jeg trakk på smilebåndet, og vi ville blitt avslørt. Vi vant et gavekort på 100kr hver i byens største og mest populære leketøysbutikk, Adler. Overraskelsen ble stor hos juryen da det kom for en dag at jeg var jente, og følelsen av at jeg hadde klart å lure voksne trill rundt, at de faktisk hadde trodd på brudeparet jeg hadde laget, glemmer jeg aldri.

Her er vi altså, nydelige Trine Thowsen og meg. Vi kom til og med i avisen, Tistaposten.

Min besettelse for sminke, og hva den kunne gjøre med et ansikt og et helt menneske ville ingen ende ta. Jeg fikk selvsagt ikke sminke meg hver eneste dag. Jeg var tross alt et barn, og min mor lot meg få leke med vannmalingen på fritiden. Skulle guttene i gata leke indianer og cowboy, fikk jeg legge indianersminke og cowboysminke på dem, og på loftet fant vi kostymer. Komplett styling før leken kunne begynne, med andre ord. Indianerne med fargerike striper i fjeset, og cowboyene hadde solbrune, møkkete og støvete fjes. Var min kusine på besøk måte jeg gjøre henne om til en liten prinsesse med styling av hår, klær og passende prinsessesminke. Hun ble helt annerledes i en blå silkekjole min mor hadde kjøpt i Amerika i sin ungdom. Jeg brukte ofte Disneybøker og tegneserier som Lucky Luke og Sølvpilen når jeg skulle skape rollefigurer av mine lekekamerater. Etterhvert ville jeg ha ordentlig sminke, for vannmaling var ikke helt optimalt å jobbe med, mente jeg, men min kjære mor var, og er, en naturlig skjønnhet så hun hadde ikke noe sminke jeg kunne låne av henne. Mitt barndoms bad var, ironisk nok, kjemisk fritt for make-up, men det var noen flakonger dyr parfyme der fra YSL…Hva gjør man så? Jeg tok en liten runde i gata der jeg bodde, og ringe på hos alle nabodamene. Jeg hadde lagt merke til noe: Hver gang min mor fikk besøk, enten det var av syforeningen eller av en og annen venninne over en kaffekopp ved kjøkkenbordet når jeg kom hjem fra skolen, hadde alle disse kvinnene sminke på. Det var en fest å se på dem! Det bugnet av mascara, blå øyenskygge, rosa leppestift, rød neglelakk, brunkrem, pudder på huden, rouge i kinnene, kajal på øyenbrynene, spray i håret og eyeliner! Disse damene måtte da ha noe av denne sminken å avse til meg, tenkte jeg. Som tenkt, så gjort. Med en plastpose i hånden gikk jeg rundt fra dør til dør og ba om produkter damene ikke brukte lenger. Jeg var en tigger i skjønnhetens navn. Om det var noe de egentlig ville kaste, kunne de godt kaste det i posen min, sa jeg. Det viste seg at de hadde en hel del bomkjøp liggende igjen i skuffer og skap på badet. For en fryd det var for en liten, sminkegal jente å få lov til å bli invitert inn til noen av dem for å se på alt de hadde! Inn til det aller helligste, nemlig Badet, med stor B. Dét var det aller viktigste rommet i et hus, ifølge meg. Det var dét rommet som kunne realisere alle mine drømmer, glitterrommet, veien til skjønnhetens verden. Disse vakre kvinnene var så snille mot meg, og jeg endte opp med full pose! Til min mors store fortvilelse. Hun gikk fra dør til dør og beklaget sin datters frekke oppførsel, og forklarte at hun ikke hadde vært klar over min noe utspekulerte plan for å skaffe meg sminke. Jeg var strålende lykkelig, og hadde endelig fått meg skikkelige produkter jeg kunne male med. Min aller første «sminkekoffert.» Da jeg endelig ble stor nok til å bruke sminke hver dag, gikk alle lommepengene mine til alle byens parfymerier, og jeg gjorde samlingen min større og større…

Den dag i dag kan jeg ikke være noe sted i verden uten å gå inn i et parfymeri eller et apotek. Jeg MÅ inn og se i hyllene på alt det spennende de har der, om det er nye merker jeg ikke har sett før, eller jeg vil kjøpe med meg gode, gamle klassikere jeg ikke klarer meg uten. Hvor enn jeg er i verden MÅ jeg glane inn i en frisørsalong, MÅ jeg inn i en bruktbutikk, loppemarked eller på marked for å se om jeg kan finne skatter i form av klær, sko, smykker, bilder, glass, porselen, bøker eller musikk.

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg ikke velger å satse på det ene eller det andre, men jeg har alltid valgt med hjertet. Jeg har alltid satset på alt jeg vil gjøre. Jeg har aldri hatt en plan B, og aldri tatt valg for å ha noe å falle tilbake på. Om jeg faller, faller jeg med trynet først, for å si det sånn. Det har aldri vært en lett vei, i motsetning til hva mange kanskje tror, men det har vært min vei, og det er det fremdeles. Jeg er heldig som kan gjøre mye forskjellig innenfor bransjen jeg opererer i. Ingenting av det jeg gjør står tilbake for noe annet. Jeg er priviligert som bare gjør det jeg har lyst til å gjøre. Hvorfor må jeg velge bort? Hvorfor må jeg begrense meg? For hvem? For hva? Jeg utdannet meg til hudpleier, make-up artist og frisør, etter noen år tok jeg tak i musikk igjen, og tusen takk til alle som ga meg oppmuntring til det. Jeg kunne ha valgt lærerutdanning, barnevern eller sosionom, all den tid jeg jobbet som lærerassistent på en barneskole i 3 år etter gymnaset. Jeg ville ikke vært de årene foruten, men jeg valgte det bort. Jeg har aldri angret det valget.

Skjønnhetens verden er min verden. Alt som er vakkert for meg, er min verden, enten det er å klippe hår, blande farger, jobbe med komposisjon og sminke, gjøre noen «ny» eller holde på en stil noen er fornøyd med, skape forandring, skape glede, skape sanger, musikk, album. Alt sammen må jeg gjøre, når det er riktig å gjøre det. I min verden henger alt sammen, og alt sammen er meg. Det ene er en naturlig forlengelse av det andre. Alt jeg gjør i dag, har hatt bruk for alle valg jeg har tatt til nå. Ja, jeg er en skjønnhetsnarkoman, og skjønnhet har alltid vært, og vil alltid være det som får mitt hjerte til å slå, og det som får mitt hjerte til å slå, det går jeg for. Slik håper jeg du har det også.

Det Skal Gigges

I kveld skal Omar Østli, Marius Rekstad og jeg spille for 60 herlige mennesker samlet i et heidundrende selskap for å feire en særdeles trivelig anledning. Det blir stas 🙂 !

I den forbindelse var jeg så heldig å få motta denne flotte tegningen av oppdragsgiveren for kveldens konsert. Tegningen viser min farfar, Harry Brynildsen, i sin nydelige bil fra ca. 1950-tallet der han cruiser over den gamle bybrua i Halden. Jeg fikk aldri sagt ordentlig ha det til farfaren min før han døde, og skrev derfor sanger til han på svensk. Disse ble til en plate, Till Harry, som kom i 2014 på plateselskapet Rootsy, mesterlig produsert av Gøran Grini. Albumet er å finne på alle digitale plattformer, og svever nå rundt i universet sammen med farfar, liker jeg å tenke. Farfaren min var ikke spesielt musikalsk, men han likte låten til Evert Taube, Flickan i Havanna. Den er med på platen til ære for han, og det var den eneste sangen han lærte meg. Han prøvde også å lære meg poker, men det gikk ikke like bra. Jeg har ikke pokerfjes. Tegningen er laget av Oddmund Olsen i 2005. Er den ikke flott? Tusen, tusen takk for tegningen. Jeg ble, og kommer alltid til å være, utrolig glad for den. Rett i hjertet.

På grunn av mitt opphav, er det derfor helt naturlig for meg å, bokstavelig talt, gå ned i knestående når jeg fra tid til annen ser en gammel amerikaner. Og når det i tillegg står Halden på bilen, blir ord fattige. Vi gleder oss til å spille i kveld, og sier tusen takk for oppdraget. It’s an honor!

Foto: Gro-Anita Myklevold.

God fredag // Tusen takk!!

Det har vært to fantastiske kvelder 23. og 24. mai i Oslo Konserthus, og på Bryggerhuset Syd i Halden med Bob Dylan sin musikk. Vi har vært en hel gjeng musikere og artister som har fått spille sammen med det utrolig dyktige og helt rå bandet The Salmon Smokers, som består av Freddy Holm på vokal og strengeinstrumenter, Omar Østli på vokal og gitar, Eivind Kløverød på trommer og Finn Tore Tokle på bass. Med på vokal, tangenter og saksofon er også Bebe Risenfors. Hvis du ikke fikk anledning til å være med på moroa sammen med oss, kan du få oppleve store deler av konserten i Oslo i artikkelen HER. Tusen takk for disse kveldene alle sammen. En opplevelse for livet, og tusen takk til Bob Dylan for hans enormt flotte sanger. Verden er vakrere på grunn av hans livsverk og veivalg i livet. Vi er heldige som har han her fremdeles, nå 77 år gammel.

Foto: Kan det være meg, tro?

Show starts in 9 min!

Å synge Bob Dylan er alltid en utfordring, og alltid veldig lærerikt. Snart begynner showet Bob Fest 77 ( utsolgt ) i Oslo Konserthus. I morgen spiller vi på Bryggerhuset Syd i Halden. Billetter finner du HER. Det er artig å spille med så mange flinke folk 🙂 ! The Salmon Smokers løfter taket! Vi ses og hørs!

Foto: Inger Hansen.

Gårsdagens Hyss

Håkon & meg. Vi har altså begått en duett. På 2. pinsedag. I Oslo. Vi holdt ikke hviledagen hellig. Jeg er vidunderlig begeistret for Håkon, som dere lett kan se av bildene her, har jo ikke på meg blomstrete bluse for ingenting. Omar var tilstede, og Lee og Runa. Vi spiste store mengder vafler, som Runa hadde stekt til oss. De var veldig gode. Vi spiste opp et helt fat med vafler, faktisk. Alle mann. Man blir sulten av å synge, og glad for vafler. Jeg elsker vafler.

Foto: Geir Sundstøl // Studio Intim

Et bittelite reisebrev fra Hønefoss!

Lørdag 28.4 hadde vi gleden av å få bli invitert med til å spille på en utrolig nydelig plass på Ringerike, Hønefoss. Det var solskinn, vakker natur, fuglekvitter og glade mennesker samlet for en helt spesiell anledning. Vi rakk å ta noen få bilder 🙂 . Her er de:

Et lite stykke Norge. Dette flotte og laftede stabburet lå på en liten høyde over et tun der bord og stoler var pyntet til fest. Det var plukket lubne markblomstbuketter, og bobler i høye glass ventet på at gjestene skulle komme. For ei byberte som meg er det utrolig flott å få oppleve ordentlig bonderomantikk på sitt beste. Det er faktisk litt eksotisk, og jeg skjønner hvorfor turister valfarter til Norge for å oppleve gårder, landskapet og naturen vår. Man skal faktisk ikke så veldig langt av sted heller før åkre, fjell og daler blir en god del annerledes enn det de er i Østfold.

Vi spillte i en gammel låve, og vi ble tatt med på en liten omvisning. Låven hadde blitt totalrenovert, og håndverkerne hadde gjort den aller siste finpussen samme dagen. De hadde klargjort bygningen bare noen få timer før vi kom for å ha lydprøve, og resultatet var så flott! Jeg har et hjerte for håndtverkere i alle bransjer, og mener bestemt at skikkelig arbeid gjort av fagfolk er av stor betydning for oss mennesker, og samfunnet vårt på alle plan. Det var derfor veldig interessant å få se og høre om det arbeidet som hadde blitt lagt ned for å ta vare på bygningen. Vi fikk vite at det hadde vært et stort prosjekt å restaurere låven, men at alle var svært fornøyd med hvordan det hadde blitt.

Jeg fikk se blåveis for aller første gang i mitt lille liv 🙂 ! Det har jeg faktisk aldri sett før! Jeg har bare sett hvitveis i sitt naturlige element, men aldri før har jeg sett blåveis. Det var stort å få oppleve! Det var mye av den der oppe, og blåfargen er utrolig vakker. Den lyser opp skogbunnen på en måte som nesten er uvirkelig. Eventyrlig. Blåveisen er for meg veldig sjelden og unik, så jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med den.

Noen er lykkelig for å ha sett masse blåveis!

Her er vi altså, Jørgen Roll, meg og Omar Østli. For en opplevelse det var å få spille i den vakre låven for så fantastiske mennesker. Et minne for livet. Stor stas, og jeg må takke igjen for at vi fikk være med på dette. Tusen takk.