Dagens Antrekk

Jeg skal selvfølgelig ut å gå meg en laaaang tur i det fantastiske, men noe merkelige, været vi har i dag. Jeg beholder lua på, solfaktor 50 i fjeset, så får nok ytterjakka henges tilbake i skapet. Det er jo så varmt! Jeg fikk nesten sjokk da jeg kom ut nå?? Hjelpes! Gode sko er knyttet på føttene! Frisk luft på vei ned i lungene, og opp med pulsen. Det er viktig, det. Ha en herlig dag, alle sammen 🙂 ! #utågåselfiemedpusekattpåhodet.

Oppdatering, 13.05: Burde gått turen i shorts og t-skjorte…25 plussgrader i oktober.

Tanker På En Søndag

Siden januar 2018, har det gått bort fem mennesker jeg har hatt gleden av å ha i livet mitt. Én av disse døde av alderdom, fire døde for tidlig på grunn av kreft. Det har vært et ønske fra familie og pårørende med musikalske innslag, og vi har bidratt i alle begravelsene, så godt vi har kunnet. Man gjør seg noen tanker når man deltar i begravelser på denne måten, og det påvirker en på et vis det er litt vanskelig å beskrive, men aller mest blir man positivt påvirket, selv om det gjør vondt og er uendelig trist. Man lærer mye, blir mer reflektert og kanskje blir man til og med et bedre menneske? Jeg tenker ganske ofte på kreft, og har selvfølgelig hørt en del om denne sykdommen fra tidlig barndom, men det som virkelig slår meg aller mest, er hvor utbredt og vanlig kreft er, og har blitt. Vi kaller den altså for en folkesykdom. Hvorfor har kreft blitt en folkesykdom? Nesten uansett hvor jeg står og går er den i nærheten, nevnes og snakkes om. Vi må forholde oss til kreft på ett eller annet vis hele gjengen, og sykdommen brer om seg, kan det virke som? Jeg kjenner ingen konkrete tall, og har ingen kjennskap til statistikker på dette feltet, men det er en realitet at kreft ikke kommer til å forsvinne med det første. Jeg har alltid lurt på hvorfor det er slik. Hva er det som gjør at vi utvikler kreft? Hva kommer det av? Hvorfor forsvinner ikke sykdommen? Hvorfor klarer vi ikke å utrydde kreft? Hva er årsaken til at den rammer så vilkårlig? Hvilke faktorer trigger den ukontrollerte celledelingen, og hva er det som gjør den ondartet? Det sies at det også må en dose flaks til her i livet, og at livet er urettferdig. Det vet vi. Noen er heldigere enn andre. Bare dét er mystiske saker. Ja, vi har oversikt over noen få åpenbare sammenhenger, men likevel er det ikke nok til å få svar på alle spørsmål. Uansett hvordan vi vrir og vrenger på det, vil det alltid være slik at noen kan, f.eks. røyke hele livet, uten å bli syke, mens andre utvikler kreft som en direkte årsakssammenheng. Skal vi slå oss til ro med at det bare er sånn? Eller er det også andre faktorer som spiller inn? Arv og miljø? Ja, hos noen spiller arv en helt konkret rolle for hvor stor risiko man har for å utvikle kreft. Det er nok kanskje den mest oversiktlige situasjonen å forholde seg til når det kommer til å forebygge utviklingen av sykdommen. Hva med resten av oss? Hvor mye gift er det i maten vi spiser? Er sunn mat sunn? Hvor giftig er sunn mat? Kan vi stole på kostholdsråd fra myndighetene og nøkkelhullmerkede matvarer? Hmmm…Hvor mye informasjon om matindustriens bruk av kjemikalier i maten vi putter inn i kroppen vår holdes egentlig skjult for oss? Ja, det er strenge regler og restriksjoner for bruken av dem, men hva skjer i kroppen når alle ulike tilsetningsstoffer blandes sammen? Hvorfor får såkalt «sunne folk» kreft, og såkalt «usunne folk» det ikke? Og omvendt? Har egentlig livsstil noe å si når det kommer til krita? Eller er alt bare et sjansespill?

Av og til føles det som om det bare er å stille seg i kø. På ett eller annet tidspunkt vil kreften banke på min dør. Kanskje, kanskje ikke. Den er der ute og lurer i buskene, uansett om jeg ser lyst eller mørkt på det. Er vi omringet av så store mengder farlige kjemikalier her i verden at vi rett og slett ikke kommer oss unna? Luften vi puster inn, vannet vi drikker, maten vi spiser, klærne vi bruker, vaskemidler og toalettartikler vi forholder oss til hver dag fra vi kommer til verden til vi dør. Store industrier som produserer varer og produkter vi er avhengige av å bruke i større eller mindre grad. Nå skal det sies at det er en mye større bevissthet rundt ulike produkter og innholdet i dem i dag enn for flere år siden, og vi kan ta «renere» valg, men har det noe å si for hvorfor så mange mennesker utvikler kreft? Jeg synes jeg vet så lite om dette, og stiller så mange spørsmål nettopp derfor. I Norge har vi meget dyktige kreftleger, og det forskes stort på kreft over hele verden fordi den er så farlig, og dessverre så utbredt, men vi skal være takknemlige for at det forskes på det i det hele tatt, og at det fører fram. Kreftbehandling er en stor og dyster industri den også, men med et lys i tunellen. Vi må ikke glemme at mange blir friske, og får fantastisk hjelp med stadig nye og geniale medisiner. Det er flott. Kreft har nok kommet for å bli, men det gjelder altså å oppdage den så tidlig som mulig, sier ekspertene, og hvor lett er det? Ofte føler folk seg friske selv om de har kreft i kroppen sin. Det går altså an å ha ondartet kreft uten å være klar over det. Man kan bli livredd av mindre, men det hjelper jo ikke. Vi får bare rulle med slaga. For å si det sånn, og gjøre så godt vi kan.

For litt siden ville jeg ha honning. Jeg ville ha en stor boks norsk lynghonning, et rent norsk naturprodukt fra Honningcentralen etbl. i 1927. Dere kjenner den sikkert, den fine, klassiske blikkboksen med den smilende bien på, i sølv og oransje med lilla lokk og logo. Honningen fra barndommen. Den fant jeg ikke i butikken. Det var bare små bokser à 350g tilgjengelig, og daglig leder i butikken jeg var i fortalte meg at det er fordi så mange bier er døde nå, på grunn av den systematiske bruken av enorme mengder sprøytemidler i maten biene trenger, for å gi oss mat vi må ha. Det er ikke lenger mulig å bestille store bokser à 500g med norsk honning, fordi biebestanden har gått så kraftig ned. For meg er nok dette det aller mest konkrete eksempelet på at vi lever på en veldig giftig klode. Da han gikk for andre gjøremål i butikken etter å ha snakket med meg ble jeg stående der og tenke på at jeg aldri mer kunne velge mellom stor eller liten boks norsk lynghonning, og at det aldri har vært noen selvfølge å kunne gjøre det heller. Det har bare ikke slått meg før nå, men det slo meg hardt der i butikken. Hardt i hjertet.

Foto av Omar, meg og Lars-Ivar: Ketil Hardy. Foto av Tista: meg.

Dagens Duer!

Duer er fugler ikke alle er så begeistret for, men jeg synes de er utrolig flotte og vakre. Som dere kan se av bildet her, har jeg fått to nye venner i byen jeg har flyttet til for en liten stund. Disse to kommer på besøk hver morgen på jakt etter mat, og de er ganske tamme. Så fort jeg åpner verandadøren, tar med meg espressoen ut og setter meg ned for å se dagen våkne, kommer de flyvende og setter seg på rekkverket. De holder meg med selskap, og ser seg rundt mens jeg drikker kaffe, og flyr ikke selv om de dessverre ikke får frokost av meg. De er rolige, tålmodige, og ser på meg med nysgjerrige og rolige øyne. Jeg forstår godt at de kommer, for i gata her dufter det fantastisk av ferske croissanter, kaffe, stekt egg og søt marmelade fra klokka 07.00, og de vet å holde seg i nærheten av faste fórplasser der det er lett for dem å få tak i mat. Det er alltid ferske smuler å godte seg med. Koselig er det uansett, og vi har det riktig så trivelig på balkongen før jeg må lukke dørene igjen. Duer er i besittelse av unike egenskaper, og hvis du er av dem som er livredd duer, eller til og med har lagt dem for hat, les om dem HER. Kanskje kan du få et litt annet syn på dem neste gang?

Hei, på dere, og hjertelig velkommen!

Akkurat nå er det en tidlig og stille lørdag morgen. Solen skinner og regnet faller. Som jeg har savnet regnet i hele sommer, og hvor takknemlig jeg blir her jeg sitter og ser på det slukke tørsten til alle trær, busker og blomster der ute. Jeg skal om litt ned i salongen og klippe hår. Det er siste helg nå før skolestart, og jeg gleder meg til å springe rundt sammen med de nydelige menneskene jeg jobber sammen med. Jeg har verdens beste kolleger, og jeg er så glad i dem alle som én. Vi skal gjøre vårt ytterste for å gjøre store og små fjonge på topplokket i dag. Så er det lydprøve på Halden Mikrobryggeri sammen med fantastiske musikere, som kommer fra Oslo, Skien og Halden for å spille sammen med meg. Jeg setter så utrolig pris på det, og jeg er så glad i dem, alle som én.

Hjertelig velkommen til konserten vår klokka 21.00 i kveld. Vi gleder oss til å spille for dere, og skal gjøre vårt ytterste for at dere skal få en herlig høstkveld i en trivelig bakgård midt i byen. Billetter i døra. Vi gjør det enkelt og greit. Drop-In.

Foto: Raymond Mosken og meg.

Dagens Duft // Årets Høydepunkt

Så tidlig som i år har jeg aldri opplevd syrinen blomstre, men så har vi hatt varm sommer i en god uke nå. Middelhavsklimaet tok turen til byen, og simsalabim, der kom en av de fineste duftene jeg vet om min vei. I år igjen. Det dufter så vakkert, nesten med hint av lakris av og til. Å gå tur på denne tiden av året er en fest for sansene, og med duften av syrin som selskap blir verden uvirkelig vakker. Hvert år gleder jeg meg like mye, og hvert år blir jeg like glad og takknemlig. Hvert år plukker jeg fram den ultimate duften av syrin på flaske, En Passant. Et kunstverk laget og komponert av Olivia Giacobetti, som jeg nevner hvert år her inne, og som jeg er så lidenskapelig opptatt av at alle som setter pris på vakre parfymer og duften av syrin bør ha i samlingen sin. Det er oftest noe senere jeg skriver om syrinen. I år blomstrer den før 17. mai, men det gjør ingen verdens ting. Jeg er glad jeg kan få være med på turen denne sesongen også. Takk, Kong Natur for syriner, dens duft, En Passant og Olivia.

Ta med litt sol inn

For meg er løvetannen vakker. Den lyser opp med sin knallgule sol på stilk over alt. Jeg blir glad hver gang jeg ser en løvetann, hvilket betyr at jeg er kronisk glad om dagen 🙂 ! Av og til blir jeg sittende og se på alle de bittesmå kronbladene den er satt sammen av. Den er så myk, og nesten kjølig å ta på. Humler og bier koser seg ofte i en løvetann. I dag har jeg laget meg en blomsterdekorasjon, og jeg synes den ble så fin! Jeg liker så godt det organiske preget det blir når blomster flyter i vann.

Så lenge var Eva i paradis…

…og så lenge varte altså lykken i glitterbobla. 3 hele dager. For å være helt nøyaktig, men hadde jeg tatt meg tiden til både under-og overlakk ville selvsagt neglelakken ha holdt én hel uke. Tro meg, jeg har prøvd. Nå har jeg klippet neglene i den korte lengden jeg trives best med, og det gir en frihetsfølelse det også. I like it! Dette er hender å jobbe med, klippe hår med, farge og stripe hår med, vaske hår med og føne hår med. Hender å feie gulvet med, og pakke ut varer med, rive opp pappesker og brette pappesker med. Raskt og uhemmet. Så ja, jeg vet, at om jeg skal ha pene negler et helt år, eller et helt liv, må jeg ha hjelp av profesjonelle 😉 . Neglelakkfjerneren skal frem fra glemselen, og hendene få en god dose håndkrem. Så får neglene være helt naturlige i sin Adams drakt, til jeg får lyst til å fjonge de opp igjen med en annen farge. Noe av det fineste jeg vet, er korte negler med vinrød lakk. En smule fransk. Sukk…

Klokka er 07.24 akkurat nu, og jeg skal ut på en herlig luftetur i en stille og sovende by. Snart våkner den til liv, dagen tar til og vi kommer til å myldre rundt, flittige som maur i ei tue. Det ser ut til at solen kommer til å glede oss dypt inn i hjerterota i dag óg, men før jeg går ut av døra skal faktor 50 på. Hehe!

Ut på tur, aldri sur i solen!

Ut å gå, med faktor 50 på. Det er, som vi sier på godt norsk, knallvær i skrivende stund. Sola varmer godt, og det brenner i ryggen. Jeg sitter selvsagt med fjeset i skyggen, som seg hør og bør for en hudpleier som meg. Det er herlig å være ute, trekke inn duften av våren og høre fuglene synge et virvar av sanger. Det er så vakkert ute nå! Løvet spretter, gresset gror og markblomstene pynter opp. Hvert år er det et like stort under. Hvert år blir jeg like fascinert, hvert år blir jeg like lykkelig og hvert år må jeg bruke solkrem. Det er litt kjedelig. Jeg liker det ikke, men det er utrolig viktig. Å gå en lang tur med fjeset godt plassert i solens stråler er ikke bare, bare. Det er dessverre skadelig, og det er vesentlig å smøre seg og beskytte huden. Særlig er den ekstra sårbar etter en lang og mørk vinter. D-vitaminer får vi få i oss på annet vis. Å grille huden er ingen løsning. Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Vi ligger på verdenstoppen i hudkreft. Hvorfor er det sånn? Er det fordi vi blir helt desperate når sola kommer, og glemmer oss fullstendig bort? Tar vi for mye solarium? Synes vi det er så viktig å bli brune at vi går over våre egne lik for å få den etterlengtede fargen? Det er bedre å være blek og frisk, enn brun og syk. Det er lettere å forebygge enn å behandle. Vi har ingen garantier her i livet, men en liten tube solkrem kan faktisk redde liv. Så jeg smører meg inn så godt jeg kan, og når jeg kommer hjem igjen renser jeg den godt bort. Solkrem er spesielle greier, og min sensitive hud er ikke overvettes begeistret for den, men det er bedre å være føre var enn etter snar. Det er også lurt å holde seg unna solen mellom 12 og 15. Da er den på sitt aller sterkeste, som den er akkurat nå som jeg skal ut å gå, men jeg satser på at solkremen redder meg. Ellers liker jeg aller best å gå tidlig, tidlig om morgenen, men i dag måtte jeg gjøre andre ting først. Sånn, nå har kremen fått trukket godt inn mens jeg har skrevet dette innlegget, og da beskytter den mye bedre. Solkrem skal helst få sitte på huden en liten stund før soleksponering, og vil du vite mer om solvettregler er det bare å google i vei. Det kribler i kroppen, og jeg er glad jeg kan gå med faktor 50 på 😉 .

Et bittelite reisebrev fra Hønefoss!

Lørdag 28.4 hadde vi gleden av å få bli invitert med til å spille på en utrolig nydelig plass på Ringerike, Hønefoss. Det var solskinn, vakker natur, fuglekvitter og glade mennesker samlet for en helt spesiell anledning. Vi rakk å ta noen få bilder 🙂 . Her er de:

Et lite stykke Norge. Dette flotte og laftede stabburet lå på en liten høyde over et tun der bord og stoler var pyntet til fest. Det var plukket lubne markblomstbuketter, og bobler i høye glass ventet på at gjestene skulle komme. For ei byberte som meg er det utrolig flott å få oppleve ordentlig bonderomantikk på sitt beste. Det er faktisk litt eksotisk, og jeg skjønner hvorfor turister valfarter til Norge for å oppleve gårder, landskapet og naturen vår. Man skal faktisk ikke så veldig langt av sted heller før åkre, fjell og daler blir en god del annerledes enn det de er i Østfold.

Vi spillte i en gammel låve, og vi ble tatt med på en liten omvisning. Låven hadde blitt totalrenovert, og håndverkerne hadde gjort den aller siste finpussen samme dagen. De hadde klargjort bygningen bare noen få timer før vi kom for å ha lydprøve, og resultatet var så flott! Jeg har et hjerte for håndtverkere i alle bransjer, og mener bestemt at skikkelig arbeid gjort av fagfolk er av stor betydning for oss mennesker, og samfunnet vårt på alle plan. Det var derfor veldig interessant å få se og høre om det arbeidet som hadde blitt lagt ned for å ta vare på bygningen. Vi fikk vite at det hadde vært et stort prosjekt å restaurere låven, men at alle var svært fornøyd med hvordan det hadde blitt.

Jeg fikk se blåveis for aller første gang i mitt lille liv 🙂 ! Det har jeg faktisk aldri sett før! Jeg har bare sett hvitveis i sitt naturlige element, men aldri før har jeg sett blåveis. Det var stort å få oppleve! Det var mye av den der oppe, og blåfargen er utrolig vakker. Den lyser opp skogbunnen på en måte som nesten er uvirkelig. Eventyrlig. Blåveisen er for meg veldig sjelden og unik, så jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med den.

Noen er lykkelig for å ha sett masse blåveis!

Her er vi altså, Jørgen Roll, meg og Omar Østli. For en opplevelse det var å få spille i den vakre låven for så fantastiske mennesker. Et minne for livet. Stor stas, og jeg må takke igjen for at vi fikk være med på dette. Tusen takk.