Vinter + Snø = Vidunderlig!

Det er så herlig med snø og vinter! Med fjorårets skrekkelige, overhete sommer friskt i minnet, har jeg lært leksa mi. Jeg setter større pris på kulde, og regn. Kulde og snø er ikke lenger en selvfølge. Det er eksklusive greier på god vei til å forsvinne helt. Akkurat nå setter jeg utrolig pris på snøen som har kommet de siste dagene. Det er så fint! Det er så vakkert! Jeg blir så glad! Og det kommer til å forsvinne. Snart. Mildt som det er meldt. Uansett vet jeg å sette pris på snøen mens den er her. Jeg kan sitte og se på den i timesvis. Hvordan den faller ned fra himmelen og pudrer trærne vakrere enn de er fra før. Hvordan den pakker inn gater, hus og hager i sitt hvite, lune teppe og isolerer mot støy. Hvordan den gjør virkeligheten litt roligere og litt langsommere. Hvordan den gleder barn på akebrett og voksne på ski. Hvordan den gjør mørket lysere og lyset mykere. Hvordan den stresser ned trafikken og oss så vi må gjøre alt litt saktere. Snø er fantastisk, og vi er heldige her nede som får den i passende mengder. Det er lett for meg å sitte her og være glad i snøen. Hadde det drysset ned 7 meter av den, er det ikke sikkert jeg hadde vært like begeistret. Alt med måte, for å si det sånn, men snø er nydelig og vidunderlig, og jeg blir like fascinert hver gang den kommer på besøk. Det er jo ikke sikkert den vil pynte opp vinteren i all framtid, for det er heller ikke sikkert vi kommer til å ha vinter i all framtid. Så inntil da, vil jeg gledes over snøen så lenge jeg kan. I skrivende stund ruller nyhetene over skjermen, og Dagsrevyen kan fortelle om en alarmerende klimarapport om Svalbard. Isen smelter i rekordfart, og det kan bli 10 grader varmere. Rapporten er dyster lesing. Så ja, snø og kulde er viktig for oss, viktigere for naturen og isbjørnen, som ikke vil klare å leve på Svalbard lenger. Den vil ikke ha is til å føde unger på, ei heller gammel is å lete mat i. Is og kulde er særdeles viktig for oss, men isriket på Svalbard vil smelte bort ifølge den nye rapporten. Det vil bli økt flomfare, og andre lite hyggelige overraskelser vil komme vår vei. Vi har jo fått oss noen lusinger de siste årene allerede. Klimaet vårt er fly, møkka forbanna, og det med god grunn. Jeg er sint selv, her jeg hamrer på tastaturet, og det med god grunn. Jeg var riktignok litt lysere til sinns på begynnelsen her, da. Det skal jeg ha. Både her hjemme og på verdensbasis har ekstremværet slått til. Klimagassutslippene i verden må stoppes nå, og ikke om 20 år. Om det dukker opp en gjeng rå politikere som tar dette på blodig alvor, blir jeg glad! Vi andre får kildesortere til krampa tar oss, og ta så sunne miljøvalg vi kan i hverdagen vår. Hjelpes, for en skummel tid vi lever i. Ja, det går til helvete om det ikke gjøres noe der det gjøres skal. Jeg føler for å drukne mine sorger. Jeg har tross alt vært på Spenst og spinnet i dag. Champagne, anyone?

Du Grønne, Glitrende Grønnsak og Meg.

• Har han fått for mye grønnsaker, tro? Er det derfor han er litt grinete?

Det er januar 2019, og «alle» skal begynne et «nytt og bedre liv». Ok, har man allerede et liv kan det vanskelig bli nytt, men det kan vel alltids gjøres litt bedre? Mitt liv kan garantert bli mye bedre, mener nå jeg. Dette skal derfor være en tekst om grønnsaker. En hyllest til dem. Intet mindre. Grønnsaker og deres fantastiske fortreffelighet. Selv spiser jeg for lite grønnsaker. Det har jeg alltid gjort, og jeg begriper altså ikke hvorfor. Jeg liker dem, og vet de er bra for meg, men jeg kjøper svært sjelden grønnsaker. Jeg er f.eks. mye flinkere til å kjøpe champagne, under påskudd av at det er druekunst på flaske og at jeg derfor ønsker å støtte opp om de som vier sitt liv til druene, naturen og kunstens sprudlende, gledesspredende resultat: champagnen. Kan champagne gå under kategorien grønnsak? Kanskje heller fruktsak? Hmm, hvor skal dette ende?

Når dét er sagt, kjøper jeg altså ikke bobler så ofte, men oftere enn grønnsaker, og da kan dere tenke dere hvor sjelden jeg faktisk plukker med meg grønnsaker når jeg er i butikken. I butikken, på butikken? Smak og behag. Så ikke nå lenger. Fra og med januar 2019 skal jeg gå bananas i grønnsaksdisken hver bidige gang jeg handler. Jeg skal med andre ord shoppe gulrøtter, spinat, sukkererter, brokkoli, blomkål, pastinakker, knutekål, rosenkål, fennikel, squash, søtpoteter, løk, alskens andre poteter, slangeagurk og alt mulig annet som kan kuttes, kokes, moses, bakes og stekes til jeg dropper! Sleng på sitroner, ingefær, chili og gurkemeie også. Sånn bare for å ha dem nevnt. Bra, ikke sant? Så enkelt skal mitt liv bli bedre.

Jeg vil ikke kalle dette for et nyttårsforsett. Jeg vil heller kalle det for en dyd av nødvendighet. Jeg må ha det, bare må ha det. Av én eller annen grunn kjenner jeg et enormt behov for grønnsaker nå. At kroppen rett og slett ikke klarer å tenke på annet. Jeg følger bare etter den, og gjør som den sier. Jeg tenker at nå skal det jaggu bli godt med en stor bolle kokte gulrøtter og brokkolibuketter til kvelds, gitt! Skjønner? Ikke det? Ikke jeg heller, men jeg er glad for at det er sånn, så lenge det varer! Endelig har jeg også blitt en voksen, en normal en, liksom. Endelig har jeg blitt en person som handler grønnsaker i butikken. Endelig føles det helt naturlig å gå rundt i grønnsaksavdelingen, som om jeg ikke skulle ha gjort noe annet i hele mitt lille liv, og se ut som om jeg har skikkelig peiling. Endelig kan jeg stå i kassakøen og være stolt over innholdet i handlevogna mi. Alle de andre i køen er hjertelig velkommen til å kikke så mye de vil på alt sammen oppi der, for der er det bare, ja, du gjettet riktig; grønnsaker! Selvfølgelig litt annet rart også, men mest grønnsaker. Fra og med nå kan vi nikke, hilse og løfte våre øyenbryn i en stille og unison megetsigende enighet om at også jeg endelig har meldt meg inn i Grønnsaksklubben Grei. GG. Hei, mitt navn er Hege, og jeg er med i GG. For en glede. I skrivende stund er det søndag. Jeg kan løpe til butikken i morgen, allerede. Det skal bli en vidunderlig opplevelse.

Hvorfor skriker kroppen etter grønnsaker? Jeg aner ikke, og jeg vil ikke vite svaret. Jeg skal bare rulle med, og knaske dem i meg så lenge det varer. For dette må da gå over? Alt godt har da en slutt? Jeg har aldri vært veldig glad i kokte gulrøtter. Min kjære mor prøvde etter beste evne å få oss til å spise dem som barn, men det gikk dårlig. Derimot funket det alltid med rå, revne gulrøtter, sitronsaft og rosiner! Mmmamma var en luring, og hun fikk i oss den maten vi burde ha i oss. Takk for det, og takk for maten. Den «salaten» skal jeg jaggu ta opp igjen. Det er jo så utrolig enkelt, friskt og godt! Perfekt å kose seg med på fredagskvelden, vet dere. Et glitrende snacksalternativ. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? Hjernen har så godt av grønnsaker at om jeg fortsetter med dette, vil jeg sikkert gjøre det mye bedre innenfor det meste jeg per nå ikke skjønner meg så mye på. Jeg skal ikke gå så mye inn på hva det er her og nå.

Det er en myte at grønnsaker er dyrt. Her om dagen, det vil si lørdag 5. januar, røk jeg på en aldri så liten shoppingspree hos Meny. Jeg plukket med meg en haug knallfargede, antioksidantrike, vitamin-og mineralrike, deilige, små skapninger til den nette sum av 10kr pr. stk. Jeg klarte nesten ikke bære posen min fra butikken til bilen. Nå skal det sies at bilen stod et godt stykke unna butikken, men dog. Impulsshopping. Bilen burde vært plassert nærmere butikken før jeg handlet, men jeg tenkte ikke lenger. Jeg bare måtte ha grønnsaker. Jeg måtte løfte posen opp, og bære den i mine armer som om den var en stor, såret hund. Folk så på meg og smilte. Jeg fikk mange nye venner på veien fra butikken til bilen, for oppi posen duvet og gynget det store mengder grønnsaker lette å få øye på, og noen ville til og med hjelpe meg å bære. Jeg takket høflig nei. Spiser man grønnsaker burde man være sterk nok til å bære posen sin selv, men jeg har nettopp begynt, og er ikke akkurat Skippern ennå. Alle tenkte kanskje, håper jeg, at hun der har skikkelig gode vaner. Hvilket ikke er helt sant, men man takker og bukker, gjør man ikke? Jeg smilte, nikket og vinket tilbake, til nakken ble stiv og bisepsen dirret i melkesyre. Glad og fornøyd over at jeg snart var hjemme og kunne kutte, koke opp og nyte en stooor bolle deilige, varme og vidunderlige grønnsaker i løpet av ca. 15 minutter, og bli lykkelig takknemlig for det. Hva mer kan man egentlig grønske seg? Og her er vi egentlig inne på noe av poenget for en ikkekokk som meg: å få i seg en porsjon grønnsaker om dagen går så utrolig fort og greit. Dessuten smaker det veldig godt! Særlig nå som jeg har blitt voksen. Særlig 😉 .

Jasså, 2019, hva pønsker du på?

• Med denne fantastiske svibelen sier jeg farvel til 2018, og går altså med skrekkblandet fryd 2019 i møte, nå som jeg faktisk har fått tilbake luktesansen. Jeg elsker duften av svibel. Den fineste i verden. Nok om det.

Årets siste uke ble tilbrakt i influensaens grusomme favntak for min del, men nå er jeg endelig på bedringens vei. Dog en hel julefeiring fattigere, men med et nytt og bedre perspektiv på livet, som seg hør og bør når man har fått seg en smell. Mens jeg lå der i smerter og knasket Ibux som om det var smågodt fra Svinesund, slo det meg at om det er ett tidspunkt på året det er perfekt å bli tatt rotta på av et virus, så er det på selveste julaften. Hvorfor? Jo, det skal jeg fortelle dere her og nå:

1. Verden later til å stoppe litt opp i julen. Butikker stenger 1. og 2. juledag. Vinter, det blir mørkt tidlig. Det blir stille ute. Dette er helt supert når man blir lys-og lydømfindtlig, og ikke tåler noe som helst. Stillhet er bra, dagslys tar kvelden 16.00. Dessuten åpner verden i bare noen få dager, før den stenger på nytt, og det er også en fordel når man har sitt daglige, kreative virke i en frisørsalong på et kjøpesenter. Det går mye mindre ut over ens kunder og kolleger enn det ville ha gjort om jeg ble slått ut i uke 51 for eksempel. Så hurraa! for det. Timing is everything.

2. Det sendes ville mengder julefilmer på TV dynket i en juleestetikk som overgår det aller meste. Ja, dette er så klart amerikanske, søte, koselige og klissete julefilmer. Er det noe amerikanerne kan, så er det Jul. En helt egen og fascinerende sjanger der det ikke er spart på noe. Det brukes hensynsløse mengder julepynt, juletrær, dyr, barn, gamle, kloke koner, tonnevis med falsk snø, fargede lyspærer, glitter, hytter og julekostymer. Filmene viser juleromantiske historier om «selve livet» og de har helt klart hatt sin funksjon for meg i år, mellom mørke dokumentarer på VGTV og ordinære nyhetssendinger på gode, gamle NRK. Jeg har sett The Mistle-Tones, Christmas Cupid, KissMas og Her Magical Christmas. Bare for å nevne noen. Jeg har lært at det lønner seg å være snill og god. Hohoho!

3. Julen er en tid for refleksjon, og når man ikke har annet å gjøre enn å ha det bent ut forferdelig med sitt virus, og gjør det beste man kan for å trøste seg med at det går over, tenker man på de som har det mye verre. De som ikke er like heldige som en selv når de blir syke, og de som faktisk ikke blir friske, og er rammet av alvorligere ting enn en kjedelig influensa. Man blir klar over hvor selvopptatt og selvmedlidende man blir, og videre grinete fordi man ikke har den minste rett i verden til å klage på noe som helst, og for en stakket stund har gitt etter for fristelsen til å syte litt for seg selv. Man blir også veldig glad for at man har et lys i tunnelen, saft-is i fryseren, ( perfekt når man ikke får spist eller drukket på dagevis, mot brennende hals og feber ), en seng å vri seg i, varme, tak over hodet og vann i springen. I tillegg blir man også over gjennomsnittet glad for å ha folk rundt seg som gjerne vil hjelpe. Det bør man jo være glad for ellers i året også, men det er tross alt Jul og da blir man jo tullete glad i menneskene man har i livet sitt, og det er jo virkelig på sin plass, er det ikke? De fine man har både på jobb og privat. Disse blir man utrolig takknemlig for, samtidig som man i feberhetens hallusinerende, marerittaktige univers plager seg selv med å tenke på skrekkscenarioer der man er den eneste gjenlevende på kloden med influensa uten ett menneske å forholde seg til. Bare The Terminator, liksom. Skjønner? Å ligge rett ut i jula, gjør at man setter umåtelig pris på de virkelige englene, og de finnes faktisk ikke bare i amerikanske julefilmer. Takk og lov.

Så er det altså blitt 2019. Godt Nytt År. Hva husker jeg best fra 2018? To ting. Den varme, lange og forferdelige sommeren. Den skremte livskiten av meg, og jeg håper jeg aldri får oppleve en slik sommer igjen. Den var fæl, unaturlig og katastrofal på så mange måter. Kanskje var den helt perfekt for båtfolket, men jeg har ikke båt. Jeg vil heller ikke ha båt. Ikke min greie, for å si det sånn. Jeg vil at, og ønsker meg veldig, at 2019 skal være snill mot oss alle. Jeg synes vi trenger det. Dine og mine kjære. Fred på jorden, og at verdens viktige ledere enes om miljøtiltak som vil få vår lidende klode på rett kjøl. Moder Jord har det mye verre enn en fillete influensa, og det tar litt mer enn en drøy uke å tilbakestille de forandringene vi har sett komme de siste årene, men jeg velger å håpe på det beste. Jeg husker også fra 2018 at Nobels fredspris gikk til to engler som finnes i virkeligheten: Denis Mukwege og Nadia Murad. Måtte 2019 ta ekstra, ekstra godt vare på de to.

Husk å mate fuglene :)

I flere år har jeg satt ut mat til småfuglene, og det kan virke som om de setter stor pris på det 🙂 ! Maten blir i hvert fall spist opp til siste smule, og jeg fyller på én gang i uka. Vinteren er hard for dem, og det er givende å hjelpe dem over kneika. Dessuten er det ganske artig å se på dem fra kjøkkenvinduet. Noen deler, andre slåss og når skjæra og kråka kommer innom for mat blir det helt stille der ute i buskene. Småfuglene kvitrer og synger, men de må fly unna når de store kråkefuglene kommer. Sånn et det bare, ikke noe å gjøre med, men det er mat til alle, og de er flinke til å bytte på.

På bildet er det en god og rund kjøttmeis som koser seg med en halv kokosnøtt. Det er fascinerende hvor lett og akrobatisk de flyr mellom greiner og kratt. Blåmeis, flaggspett, grønnfink, rødstrupe, svarttrost, gulspurv, sidensvans og gråsisik har også vært på besøk i årenes løp. Å mate småfuglene er en miljøvennlig handling, tror jeg. Klimaet blir varmere og varmere, og kanskje gir dét igjen flere insekter? Hva vet jeg, men småfuglene er gode hjelpere gjennom hele vår og sommerhalvåret. De lever av insekter, larver, frø og knopper. Tar vi vare på dem, tar de kanskje vare på oss også 😉 .

Jul i Hus & Jul i Byen

Så ble det endelig Jul i stua her hos meg også. De berømmelige adventsstakene er oppe å gå, og de skaper en herlig, rolig og god stemning i rommet. Ingen andre lamper man måtte ha i huset klarer det på samme måte. Er ikke det fint? Det er noe helt eget med den klassiske trelampa formet som en A. Ingen over, ingen ved siden. Det skal den ha. Av all juledekorasjon, er nok den en favoritt hos meg, og jeg får en barnlig glede av å slå den på tidlig om morgenen når det er bekmørkt ute. Med en liten kaffekopp i hånda kan jeg sitte og se på den, og bli rolig og avstresset før dagen setter inn med alt hva det innebærer. Komme det som komme skal liksom. Med en adventsstake i heimen blir man liksom rustet mot det meste, og den gode gamle julestria blir ikke stri i det hele tatt.

Hvert år må jeg ta frem de samme tingene, men det varierer hvor jeg plasserer dem. Det er gøy å skape små historier, stilleben og miljøer med julepynt. Til aller størst trivsel for meg selv selvfølgelig, men også til glede for andre som kommer på besøk. Det er også veldig gøy å se hvordan andre pynter opp hjemme hos seg selv, for i desember får vi alle lov til å slå oss litt løs. Kreativiteten i oss kjenner ingen grenser, og vi pynter opp, og gleder oss som småbarn i et juleverksted. Det er lov å leke i desember.

Jeg har ikke så mye julepynt lenger. Jeg har gitt bort store mengder til byens mange bruktbutikker, sjokkert som jeg ble vet dere, over hvor mye ting og tang jeg hadde dratt på meg opp gjennom årene. Jeg har heller satset på å beholde noen få, fine ting jeg er ekstra glad i. Snømannen på bildet er et eksempel på det. Den er fra Las Vegas, og er en gave fra min kjære mor. Vi fant den i en julebutikk der borte, som overgår alt av butikker jeg noen gang har vært i, og vi pakket den så godt inn før avreise at den heldigvis overlevde ferden over Atlanterhavet. Gleden var stor, og vi pustet lettet ut, da vi nervøst pakket den forsiktig ut igjen, og så at den ikke var blitt ødelagt.

Det er positivt å pynte til Jul. Det indikerer livsglede, energi og entusiasme. Jeg synes det er herlig at folk lyser opp busker, trær, hagegjerder, terrasser, verandaer, inngangspartier, hus og hytter i mørketiden. Vi trenger det ekstra lyset om vinteren. Å gå kveldsturer på denne tiden av året er en fryd for både kropp og sjel. Det er så mye vakkert, morsomt og overraskende å la seg begeistre over. Folk uttrykker seg i desember og vi byr på oss selv på en helt annen måte nå, enn ellers i året. På mange måter kommer vi sammen og lyser opp for hverandre når vi går ut og dekorerer bybildet på denne måten. Det ligger en solidaritet i det, som jeg synes er flott. Dessuten er det jo lettere å komme seg over dørstokken i mørketida også, når det er så mye morsomt som venter en der ute. Folks pynteglede er rett og slett motiverende. Tenk så stusselig og mørkt det hadde vært rundt oss nå om ingen gadd å gjøre det?

Dagens Antrekk

Jeg skal selvfølgelig ut å gå meg en laaaang tur i det fantastiske, men noe merkelige, været vi har i dag. Jeg beholder lua på, solfaktor 50 i fjeset, så får nok ytterjakka henges tilbake i skapet. Det er jo så varmt! Jeg fikk nesten sjokk da jeg kom ut nå?? Hjelpes! Gode sko er knyttet på føttene! Frisk luft på vei ned i lungene, og opp med pulsen. Det er viktig, det. Ha en herlig dag, alle sammen 🙂 ! #utågåselfiemedpusekattpåhodet.

Oppdatering, 13.05: Burde gått turen i shorts og t-skjorte…25 plussgrader i oktober.

Tanker På En Søndag

Siden januar 2018, har det gått bort fem mennesker jeg har hatt gleden av å ha i livet mitt. Én av disse døde av alderdom, fire døde for tidlig på grunn av kreft. Det har vært et ønske fra familie og pårørende med musikalske innslag, og vi har bidratt i alle begravelsene, så godt vi har kunnet. Man gjør seg noen tanker når man deltar i begravelser på denne måten, og det påvirker en på et vis det er litt vanskelig å beskrive, men aller mest blir man positivt påvirket, selv om det gjør vondt og er uendelig trist. Man lærer mye, blir mer reflektert og kanskje blir man til og med et bedre menneske? Jeg tenker ganske ofte på kreft, og har selvfølgelig hørt en del om denne sykdommen fra tidlig barndom, men det som virkelig slår meg aller mest, er hvor utbredt og vanlig kreft er, og har blitt. Vi kaller den altså for en folkesykdom. Hvorfor har kreft blitt en folkesykdom? Nesten uansett hvor jeg står og går er den i nærheten, nevnes og snakkes om. Vi må forholde oss til kreft på ett eller annet vis hele gjengen, og sykdommen brer om seg, kan det virke som? Jeg kjenner ingen konkrete tall, og har ingen kjennskap til statistikker på dette feltet, men det er en realitet at kreft ikke kommer til å forsvinne med det første. Jeg har alltid lurt på hvorfor det er slik. Hva er det som gjør at vi utvikler kreft? Hva kommer det av? Hvorfor forsvinner ikke sykdommen? Hvorfor klarer vi ikke å utrydde kreft? Hva er årsaken til at den rammer så vilkårlig? Hvilke faktorer trigger den ukontrollerte celledelingen, og hva er det som gjør den ondartet? Det sies at det også må en dose flaks til her i livet, og at livet er urettferdig. Det vet vi. Noen er heldigere enn andre. Bare dét er mystiske saker. Ja, vi har oversikt over noen få åpenbare sammenhenger, men likevel er det ikke nok til å få svar på alle spørsmål. Uansett hvordan vi vrir og vrenger på det, vil det alltid være slik at noen kan, f.eks. røyke hele livet, uten å bli syke, mens andre utvikler kreft som en direkte årsakssammenheng. Skal vi slå oss til ro med at det bare er sånn? Eller er det også andre faktorer som spiller inn? Arv og miljø? Ja, hos noen spiller arv en helt konkret rolle for hvor stor risiko man har for å utvikle kreft. Det er nok kanskje den mest oversiktlige situasjonen å forholde seg til når det kommer til å forebygge utviklingen av sykdommen. Hva med resten av oss? Hvor mye gift er det i maten vi spiser? Er sunn mat sunn? Hvor giftig er sunn mat? Kan vi stole på kostholdsråd fra myndighetene og nøkkelhullmerkede matvarer? Hmmm…Hvor mye informasjon om matindustriens bruk av kjemikalier i maten vi putter inn i kroppen vår holdes egentlig skjult for oss? Ja, det er strenge regler og restriksjoner for bruken av dem, men hva skjer i kroppen når alle ulike tilsetningsstoffer blandes sammen? Hvorfor får såkalt «sunne folk» kreft, og såkalt «usunne folk» det ikke? Og omvendt? Har egentlig livsstil noe å si når det kommer til krita? Eller er alt bare et sjansespill?

Av og til føles det som om det bare er å stille seg i kø. På ett eller annet tidspunkt vil kreften banke på min dør. Kanskje, kanskje ikke. Den er der ute og lurer i buskene, uansett om jeg ser lyst eller mørkt på det. Er vi omringet av så store mengder farlige kjemikalier her i verden at vi rett og slett ikke kommer oss unna? Luften vi puster inn, vannet vi drikker, maten vi spiser, klærne vi bruker, vaskemidler og toalettartikler vi forholder oss til hver dag fra vi kommer til verden til vi dør. Store industrier som produserer varer og produkter vi er avhengige av å bruke i større eller mindre grad. Nå skal det sies at det er en mye større bevissthet rundt ulike produkter og innholdet i dem i dag enn for flere år siden, og vi kan ta «renere» valg, men har det noe å si for hvorfor så mange mennesker utvikler kreft? Jeg synes jeg vet så lite om dette, og stiller så mange spørsmål nettopp derfor. I Norge har vi meget dyktige kreftleger, og det forskes stort på kreft over hele verden fordi den er så farlig, og dessverre så utbredt, men vi skal være takknemlige for at det forskes på det i det hele tatt, og at det fører fram. Kreftbehandling er en stor og dyster industri den også, men med et lys i tunellen. Vi må ikke glemme at mange blir friske, og får fantastisk hjelp med stadig nye og geniale medisiner. Det er flott. Kreft har nok kommet for å bli, men det gjelder altså å oppdage den så tidlig som mulig, sier ekspertene, og hvor lett er det? Ofte føler folk seg friske selv om de har kreft i kroppen sin. Det går altså an å ha ondartet kreft uten å være klar over det. Man kan bli livredd av mindre, men det hjelper jo ikke. Vi får bare rulle med slaga. For å si det sånn, og gjøre så godt vi kan.

For litt siden ville jeg ha honning. Jeg ville ha en stor boks norsk lynghonning, et rent norsk naturprodukt fra Honningcentralen etbl. i 1927. Dere kjenner den sikkert, den fine, klassiske blikkboksen med den smilende bien på, i sølv og oransje med lilla lokk og logo. Honningen fra barndommen. Den fant jeg ikke i butikken. Det var bare små bokser à 350g tilgjengelig, og daglig leder i butikken jeg var i fortalte meg at det er fordi så mange bier er døde nå, på grunn av den systematiske bruken av enorme mengder sprøytemidler i maten biene trenger, for å gi oss mat vi må ha. Det er ikke lenger mulig å bestille store bokser à 500g med norsk honning, fordi biebestanden har gått så kraftig ned. For meg er nok dette det aller mest konkrete eksempelet på at vi lever på en veldig giftig klode. Da han gikk for andre gjøremål i butikken etter å ha snakket med meg ble jeg stående der og tenke på at jeg aldri mer kunne velge mellom stor eller liten boks norsk lynghonning, og at det aldri har vært noen selvfølge å kunne gjøre det heller. Det har bare ikke slått meg før nå, men det slo meg hardt der i butikken. Hardt i hjertet.

Foto av Omar, meg og Lars-Ivar: Ketil Hardy. Foto av Tista: meg.

Dagens Duer!

Duer er fugler ikke alle er så begeistret for, men jeg synes de er utrolig flotte og vakre. Som dere kan se av bildet her, har jeg fått to nye venner i byen jeg har flyttet til for en liten stund. Disse to kommer på besøk hver morgen på jakt etter mat, og de er ganske tamme. Så fort jeg åpner verandadøren, tar med meg espressoen ut og setter meg ned for å se dagen våkne, kommer de flyvende og setter seg på rekkverket. De holder meg med selskap, og ser seg rundt mens jeg drikker kaffe, og flyr ikke selv om de dessverre ikke får frokost av meg. De er rolige, tålmodige, og ser på meg med nysgjerrige og rolige øyne. Jeg forstår godt at de kommer, for i gata her dufter det fantastisk av ferske croissanter, kaffe, stekt egg og søt marmelade fra klokka 07.00, og de vet å holde seg i nærheten av faste fórplasser der det er lett for dem å få tak i mat. Det er alltid ferske smuler å godte seg med. Koselig er det uansett, og vi har det riktig så trivelig på balkongen før jeg må lukke dørene igjen. Duer er i besittelse av unike egenskaper, og hvis du er av dem som er livredd duer, eller til og med har lagt dem for hat, les om dem HER. Kanskje kan du få et litt annet syn på dem neste gang?

Hei, på dere, og hjertelig velkommen!

Akkurat nå er det en tidlig og stille lørdag morgen. Solen skinner og regnet faller. Som jeg har savnet regnet i hele sommer, og hvor takknemlig jeg blir her jeg sitter og ser på det slukke tørsten til alle trær, busker og blomster der ute. Jeg skal om litt ned i salongen og klippe hår. Det er siste helg nå før skolestart, og jeg gleder meg til å springe rundt sammen med de nydelige menneskene jeg jobber sammen med. Jeg har verdens beste kolleger, og jeg er så glad i dem alle som én. Vi skal gjøre vårt ytterste for å gjøre store og små fjonge på topplokket i dag. Så er det lydprøve på Halden Mikrobryggeri sammen med fantastiske musikere, som kommer fra Oslo, Skien og Halden for å spille sammen med meg. Jeg setter så utrolig pris på det, og jeg er så glad i dem, alle som én.

Hjertelig velkommen til konserten vår klokka 21.00 i kveld. Vi gleder oss til å spille for dere, og skal gjøre vårt ytterste for at dere skal få en herlig høstkveld i en trivelig bakgård midt i byen. Billetter i døra. Vi gjør det enkelt og greit. Drop-In.

Foto: Raymond Mosken og meg.

Dagens Duft // Årets Høydepunkt

Så tidlig som i år har jeg aldri opplevd syrinen blomstre, men så har vi hatt varm sommer i en god uke nå. Middelhavsklimaet tok turen til byen, og simsalabim, der kom en av de fineste duftene jeg vet om min vei. I år igjen. Det dufter så vakkert, nesten med hint av lakris av og til. Å gå tur på denne tiden av året er en fest for sansene, og med duften av syrin som selskap blir verden uvirkelig vakker. Hvert år gleder jeg meg like mye, og hvert år blir jeg like glad og takknemlig. Hvert år plukker jeg fram den ultimate duften av syrin på flaske, En Passant. Et kunstverk laget og komponert av Olivia Giacobetti, som jeg nevner hvert år her inne, og som jeg er så lidenskapelig opptatt av at alle som setter pris på vakre parfymer og duften av syrin bør ha i samlingen sin. Det er oftest noe senere jeg skriver om syrinen. I år blomstrer den før 17. mai, men det gjør ingen verdens ting. Jeg er glad jeg kan få være med på turen denne sesongen også. Takk, Kong Natur for syriner, dens duft, En Passant og Olivia.