WOW!!

Solen skinner og himmelen er blå. Jeg har gått meg en lang og frisk tur i skogen, og er forblåst og lykkelig. Før jeg gikk ut av døra måtte jeg finne meg en ny tube faktor 50, da den forrige var tom. ( Åå, så rart! ) Denne, lille tuben er i en klasse for seg. Helt utrolig god! Ofte er solkremer fete og seige og blir blanke på huden, hvilket jeg liker, for mange av dem er supre fuktighetskremer også, men det betyr ikke at det ikke går an å variere mellom både merker og konsistenser. Det er også slik man lærer seg mer om produkter og deres ulike egenskaper. Hvilket jeg synes er veldig artig, selvfølgelig. Kremen på bildet trekker raskt inn, og blir matt og fin på huden. Du kjenner knapt at du har den på. Den er lett som luft, samtidig som den gir maksimal solbeskyttelse. Den er beriket med antioksidanter og pigmenter som gir en jevn og fin hudtone. Helt sant. Den aller, aller beste solkremen jeg har prøvd til ansiktet så langt i mitt lille liv, og jeg har som dere vet, testet ut temmelig mange. Jeg digger produkter som leverer, og har gode egenskaper. Denne har alt dette, og litt til. Jeg vil faktisk ikke vaske den av, så behagelig er den på, og den gjør huden sååå fiiiin. Sukk. Det er helt klart et stort hamstrepotensiale over denne! Med andre ord; jeg kommer til å skaffe meg flere tuber å ha i avdelingen for solkremer i min famøse beautybod. Ooo, lykke! Ønsker dere med dette lystige solskinnsinnlegget en herlig søndag!

Betjente Kasser i Butikken? Ja, takk!

For en tid tilbake gikk jeg inn i en tilfeldig valgt dagligvarebutikk i god tro. Dét skulle jeg ikke ha gjort. Jeg fikk sjokk, og burde vært forberedt, men det var jeg altså ikke. Butikken hadde byttet ut noen av sine betjente kasser med selvbetjeningskasser. Det så ikke pent ut. De som pleide å sitte i de betjente kassene skulle nå lære opp kundene i å bruke de nye, ubetjente kassene. For selv en ubetjent kasse må betjenes av noen. Deg og meg. Når så vi som hadde valgt oss en betjent kasse gikk dit, ønsket de ansatte ved de ubetjente kassene å få oss til å endre valg, sluse oss inn. Det var mye armer og bein og utestemme inne.

Digitaliserte og automatiserte som vi er, alltid på jakt etter lettvinte løsninger som vi tror kan spare oss for både tid og krefter, var det flere den dagen som lot seg overtale. Pluss at det på dét tidspunktet ville bety lite kø for dem, da det var færre kunder fordelt på flere kasser som ville nyutdannes i nytt kassasystem der og da. Jeg ville mye heller stå i kø, og gikk til kassadama og ga tydelig uttrykk for at jeg foretrakk et menneske og ikke en maskin. Jeg ble trist av å observere de ansatte, i værste fall, medvirke til å gjøre seg selv overflødige, eller i beste fall praktisere selvhjelp videre til andre gjøremål i butikken. For det er sikkert sånn at butikken har gode grunner og argumenter for å halvere betjente kasser, og det er sikkert også ansatte som liker å få mer tid til nye oppgaver i butikken. Supert, det!

I den aktuelle butikken har de, enn så lenge, beholdt betjente kasser jeg velger konsekvent. Jeg nekter, så langt det lar seg gjøre, å ta en annens jobb etter å ha trålet rundt i hyllene på jakt etter det jeg skal ha. Da er det en fryd, og en ren luksus blitt faktisk, uansett sur eller blid person bak kassa, å møte en proff som fikser biffen på null komma null, har full oversikt over tilbud og rabatter og jeg vet ikke hva, og som i ni av ti tilfeller har et hei og et smil til alle som dukker opp og ønsker dem en god dag videre. På toppen av det hele ordner de kassaapparatet om det skulle slå seg vrang der man står. Jeg er helt sikker på at det mennesket som sitter i kassa i dagligvarebutikken betyr veldig mye for veldig mange. Det betyr i hvert fall mye for meg, det skal jeg bare ha sagt. Det er en viktig stilling med et viktig menneskelig bidrag langt utover det mange kanskje er klar over. Mennesket bak kassa er en VIP. En stor ressurs som sprer glede og trivsel i butikken. Butikker som satser på betjente kasser vil alltid være mitt førstevalg. Hvorfor skal da butikken ta fra meg kassadama, og bytte mennesket ut med en maskin? Hvorfor blir jeg på sikt tvunget til å ta jobben til en annen? Er det tenkt som god service? Hva er god service? At kunden skal handle i butikken, jobbe der og betale for det? Jeg liker ikke denne snikinnføringen av selvbetjente kasser i dagligvarebutikken når jeg har levd et helt liv uten.

Jada, jeg er fullstendig klar over at folk er forskjellige. For mange er det tipp topp med selvbetjente kasser, og for butikken blir det sikkert en mye mer effektiv drift og bruk av ressurser. Det er selvfølgelig fordeler og ulemper med alt, og alt kan aksepteres på grunn av det, men det betyr ikke at jeg må være glad for det. Eller at jeg skal finne meg i hva som helst fordi det sitter noen luringer et eller annet sted og tenker ut systemer som bidrar til at folk får minst mulig med hverandre å gjøre, gjøres overflødige og at man til syvende og sist skal overlates til seg selv. Jeg har alltid ment at folk trenger folk, og jo flere selvbetjente oppfinnelser jeg blir forsøkt tvunget inn i, jo mer kjenner jeg på kroppen at mennesker trenger hverandre, og at vi ikke skal være passivt aksepterende til absolutt alle løsninger som ved første øyekast frir til våre mer eller mindre sympatiske sider. Så sier folk til meg at det er den veien det går, og at vi ikke har noe valg. Hvorfor har vi plutselig ikke det? For dét har vi. Vi har alltid et valg. Selv om vi lett kan påstå at mennesket kan ta bort mennesket betyr ikke det at vi skal gjøre det, eller må gjøre det. Vi kan faktisk la det være, selv om vi har muligheten til å gjennomføre både det ene og det andre. Store muligheter kommer med et stort ansvar og ditto konsekvenser, og er de seg selv det ansvaret bevisst nok de som digitaliserer hverdagen vår?

Ja, jeg kan absolutt stortrives med selvbetjente kasser i dagligvarebutikken så lenge jeg kan få velge dem bort til fordel for et menneske. Kø blir det uansett, for de som tror at kø forsvinner med selvbetjente kasser. Hvor artig er det å stå der med varene sine og scanne mens tolv andre lurer på når du blir ferdig? Legg til at kassa begynner å krangle med deg, den henger seg opp, og du må be hvem da? om hjelp. Stressnivået når uante høyder mens du har en gjeng skuelystne og utålmodige medkunder pustende i nakken. Trivelig.

Dersom alle dagligvarebutikker til slutt blir selvbetjente, skyves jeg rett over til å handle dagligvarer på nett, og så havner jeg mellom frukten og grønten, og tvinges tilslutt til å velge butikken med de selvbetjente kassene siden jeg absolutt ikke kan fordra å handle på nett. Jeg får et valg, men bare mellom digitaliserte alternativer bestemt av hvem da? Siden jeg selv ikke foreløpig har blitt digitalisert til å bli en robot, og derfor foreløpig må ha mat, blir jeg i fremtiden nok nødt til å akseptere at jeg må handle dagligvarer i ubetjente butikker eller på nett. Det er ikke greit. Virkelig ikke.

Hvis jeg skal være på jobb i dagligvarebutikken når jeg er på handletur burde jeg ikke da få lønn for strevet? For eksempel i kraft av en verdikupong? Slik at jeg kan scanne inn den, og få fratrekk på sluttsummen jeg handler for? Er den funksjonen lagt inn i de selvbetjente kassene? Ka-Ching!

For noen år siden, på ferie i utlandet, opplevde jeg for aller første gang i mitt liv en hundre prosent selvbetjent butikk. Butikken hadde tidligere hatt betjente kasser, så ikke nå, og heller ikke den gangen var jeg forberedt. Da, som nå, gikk jeg inn i god tro, men jeg merket etter hvert at det var noe som ikke stemte. Butikken var stille, det var en rar stemning i lokalet og jeg hadde en godt voksen mann to meter bak meg gjennom hele butikken hvor enn jeg sto og gikk. Han fulgte etter meg, og overvåket absolutt alle varene jeg plukket med meg. Jeg fikk følelsen av at de var plaget av tyverier i butikken, og nikket og smilte til ham flere ganger for å fortelle ham at jeg ikke skulle stjele noe som helst. På det tidspunktet var jeg ikke klar over at butikken var ubetjent, for man går ofte inn en annen vei enn den man kommer ut. Da jeg nærmet meg kassene var det ingen der. Det var helt dødt, og minnet om den flotte gjengen som satt bak hvert sitt kassaapparat og sa hei og hadet og ha en fin dag og hvordan har du det i dag fru Hansen og herr Nilsen og kort eller kontant, var en saga blott. Jeg sto der, som den turisten jeg var, og skjønte ingenting. Det var i akkurat dét øyeblikket den mystiske mannen som hadde fotfulgt meg gjennom hele butikken kom til sin rett! Han geleidet meg mot en liten, rød, firkantet boks med en skjerm på. Han viste meg hvor handleposene lå og hvordan jeg skulle registrere og scanne inn varene, veie frukt og grønnsaker i løsvekt, hvilke knapper jeg skulle trykke på og hvordan jeg skulle betale for alt sammen. Noe så nitrist! Det er til nå den mest deprimerende handleopplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Mannen som fulgte etter meg var ikke veldig blid, og det var en snodig opplevelse å bli behandlet som potensielt kriminell helt til det motsatte ble bevist ved det selvbetjente kassaapparatet. For en merkelig stilling å ha for øvrig? Hva skal den hete? Kundespion? Stakkars menneske. Han hadde store, triste øyne, hvit skjorte, svarte dressbukser og svart slips. Han var fin på håret, og var veldig alvorlig. Jeg besøkte aldri den butikken igjen, og fant meg en dagligvarebutikk med betjente kasser, liv og røre. Så mye hyggeligere!

Dagens Handletur!

I dag måtte jeg altså i butikken. Etter ukesvis i hi. Problemet med å handle sjelden, er at man må handle mye. Jeg er dårlig på å skrive lister, men jeg hadde en viss plan: i butikken tidlig for å handle ting som kunne stå i bilen en times tid, videre for å gå tur i skogen og deretter tilbake for å handle resten. Les: kjølevarer og frysevarer. Som sagt så gjort. «I’m going in, cover me», tenkte jeg. ( En intern vits en venninne og jeg pleier å dra når vi utsetter oss for ting som muligens kan være noe på grensen. ) Nå for tiden føles det faktisk litt på grensen å gjøre noe så naturlig som å handle. En smule stresset over at jeg faktisk måtte handle gjorde at jeg, vill i blikket, saumfarte butikkens inngangsparti på jakt etter håndspriten. Jeg så den ikke, men trøstet meg med at jeg allerede hadde vasket hendene mine før jeg dro hjemmefra. Vel inne plukket jeg med meg de varene jeg, i første runde, skulle ha. Alle ansatte i butikken hilste på meg og smilte. ( Jeg er fast kunde der, den hyggeligste butikken jeg vet om, og jeg har handlet der i mange år. ) De hadde ikke sett meg der på fire uker. Jeg prøvde å virke rolig og avslappet, men jeg tror de gjennomskuet meg, all den tid jeg sikkert hadde et for høyt stemmevolum hver gang jeg måtte si «hei». Etter å ha holdt god avstand til absolutt alt og alle i butikken, og bare tatt på de varene jeg skulle ha, hvilket resulterte i den største ingefærrota jeg noen gang har fått tak i, var neste utfordring selve betalingen. Det var en liten kø og pulsen min økte i takt med at fantasien min begynte å løpe løpsk. Hva om noen hostet, nøs eller kremtet uten å følge reglene? Joda, man kjenner at man lever i disse dager, og det å være i live er, som alltid, ingen selvfølge heller. Alt gikk fint, og jenta bak kassa så på meg med et meget empatisk blikk. Jeg smilte tilbake bak visiret som skjermet henne fra meg. Vel ute av butikken satte jeg handleposene i bagasjerommet og gikk tilbake inn for å desinfisere hendene mine. Jeg hadde heldigvis fått øye på flasken med håndsprit til høyre, akkurat ved inngangen til frukt-og grøntavdelingen, i sidesynet mitt på vei ut. Jeg ble så lettet! Tenk om jeg hadde måttet kjøre videre til skogen med potensielt infiserte hender? Heldigvis slapp jeg det.

Skogens ro ga ro i sjelen, bortsett fra at en jogger dukket opp bak meg. Jeg hoppet pent inn i nærmeste buskas, smilte og vinket til ham der han løp forbi. Stakkars fyr. Sikkert frisk og rask. I hvertfall rask. Jeg gikk tilbake i løypa bak ham og pustet muligens inn en hel haug usynlige dråper fra pusten etter gutten, men krysset fingre og tær for at han ikke hadde løpt i skogen om han hadde vært syk.

Etter skogsturen bar det rett tilbake til butikken for å handle resten av det jeg trengte å handle. Nå var klokka en hel time senere, og jeg var redd det ville være mange kunder der. Heldigvis var det ikke det!! Hurra!! Jeg gikk rett til håndspriten og smurte inn mine nå såre hender. Tenk om jeg kom til å kjøre i fylla hjem? Hva om jeg ble stoppet i promillekontroll? Det er veldig tynn hud på hendene og blodårene ligger tett oppunder hudoverflaten. Huden absorberer det vi smører på den. Ergo hadde jeg kanskje opparbeidet meg en viss promille nå? Jeg tenkte på det mens jeg bekymret meg for om handlevognen jeg holdt i var ren nok.

Vel hjemme gjaldt det å få plassert alle disse varene på rett sted. Bare dét er i seg selv en trimøkt. Så kom jeg på at jeg måtte på apoteket. Jeg var tom for essensielle vitaminer, mineraler og omega 3-fettsyrer. Det hadde gått unna på det meste i påsken. Håper dere alle har hatt en fin Påske. På nærmeste apotek ble jeg møtt av en mur med infoskilt, håndsprit og beskjed om at jeg måtte trekke kølapp uansett om jeg hadde resept eller ikke. Det var store plakater med stor skrift over alt. Bra! Jeg spritet mine røde hender med glede og tenkte at jeg sikkert ville øke min promille fra 1 til 2,5 med denne dosen. Det var ikke en kølappautomat å se, ei heller en eneste kunde. Jeg ble lettet. Jeg slapp å ta på et berøringspunkt, og det var ikke et menneske i nærheten. En mann, ca. seks meter unna, bak visiret i kassen, sa «hei». Han var alvorlig. Jeg ropte «hei» tilbake og smilte, lettere påvirket av den noe uvante settingen. ( Husk nå på at jeg ikke har vært i en butikk siden 12. mars. ) Jeg gikk tvilende inn i butikklokalet og stod midt i rommet. Han spurte hva jeg skulle ha og jeg fortalte ham det. Alle som nå stod bak meg kunne høre. Det er utrolig hvor fort det dukker opp folk når du tror du er alene. Lang historie kort: mannen på apoteket gikk bak innheiningene til produkthyllene og tok med seg alt jeg ville ha. Jeg fikk ikke ta på noe selv. Deretter la han tingene mine i en pose. Han hadde lyseblå latexhansker på, og jeg tastet koden på bankterminalen ca. én meter unna visiret som skjermet ham fra meg. Deretter gikk jeg ut i bilen med posen, gikk tilbake og spritet hendene mine nok en gang før jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem. Fremdeles med en lett bekymring for hvor mye sprit jeg hadde svømmende rundt i blodet via hendene mine nå. Jeg måtte da ha opparbeidet meg en viss promille? Så jeg ikke plutselig litt vel lyst på livet? Hvis en alkoholholdig konfektbit kan gi utslag, osv.?

Hva er best? Handle lite og ofte, eller sjelden og mye? Jeg har mine tvil når jeg ser tilbake på hvor mye tid og krefter jeg har brukt, bare i dag, på å frekventere butikker. Når de ansatte sier «hei, igjen!» til meg er det kanskje best å titte innom litt oftere enn hver fjerde uke? I stedet for to ganger samme dag med én times mellomrom? Bare sånn at de ikke tror man er på hamstrer’n liksom?

OL-gull i håndvask!


Vi som jobber i velvære- og skjønnhetsbransjen har fra før et sterkt fokus på god håndhygiene. Vi er tett på, og vi tar på folk for å få gjort jobben vår. Likevel har jeg nok aldri vært så ekstremt bevisst på hvor jeg har hendene mine til enhver tid som nå. Jeg tenker på hendene mine «hele tiden»! Hva jeg tar på, og om det jeg tar på kan være en risikofaktor. Hvor mange som kan ha tatt på det jeg tar på, før jeg tar på hva enn det skulle være jeg må ta på. Fra jeg står opp, til jeg går og legger meg. Hendene skal vaskes ofte og lenge. Hvis jeg var på nivå Gold før, har jeg nådd nivå Platinum nå. ( kom til å tenke på at jeg er goldkunde hos KICKS, men den statusen er dalende. I løpet av noen uker nå, blir jeg nok messingkunde. ) Puselankene skal ikke være i nærheten av ansiktet, og man skal huske på å ikke ta seg i ansiktet. Hendene skal vaskes før man går ut, desinfiseres før man går inn i butikken på butikken, etter butikkbesøket i butikken og vaskes etter at man har kommet hjem fra butikken. De menneskelige vanene/uvanene får kjørt seg for tida. Det er bra.

Jeg holder meg hjemme. Holder avstand. Tar absolutt alle hensyn. Hendene mine er i mye mindre kontakt med alt mulig nå enn før. Jeg har tross alt blitt tatt ut av et risikoområde, men jeg må ha en viss kontakt med postkassa, papirdunken og søppeldunken der ute. Noe jeg til nå har sett på som en trivelig oppgave. Jeg har gledet meg til å ta inn posten, sortere den og lese avisa. Kose meg med reklamen fra Europris, Møbelringen og SparKjøp. Jeg har blitt lykkelig bare ved synet av papirdunken. For en luksus å ha den rett utenfor døra! Jeg ble hoppende glad da vi fikk den. Hver dag har jeg tenkt at jeg er superheldig som kan gå ut med søpla, og at vi har så gode ordninger i vår kommune, og i vårt land. I 2020 har jeg begynt å tenke på at håndtakene på alle disse, til nå lykkebringende beholderne, kan utgjøre en potensiell fare. Kan de det? Tenkte aldri sånn før. Jeg tror faktisk ikke det, men man kan jo aldri vite. Sender blomster til postmannen og de som tømmer søpla vår. Er det noen som tenker på dem? Hvor mange kontaktflater tar ikke de på i løpet av runden sin? De kan jo aldri vite om berøringspunktene de er i kontakt med har blitt nyst eller hostet på, eller har blitt tatt på av hender fulle av basilisker? Jeg håper i hvert fall at de er trygge på jobb, og vi kan bidra til det ved å vaske hendene våre før vi går ut for å ta på postkassa, søppeldunken og papirdunken. Én av samfunnets viktigste oppgaver er renovasjon, og levering av post. Samfunnskritisk, synes jeg.

Så har vi altså den her lille utfordringen. Strekningen mellom hjemmet og postkassen, søppeldunken og papirdunken. Les: PSP. Hvis jeg vasker hendene før jeg går ut av døren til PSP, slik man skal gjøre det før man går i butikken, eller ut i det hele tatt, så hadde det jo vært supert om jeg kunne fått vasket hendene mine FØR jeg gikk inn igjen. Jeg har da vært ute og tatt på ting, har jeg ikke?

Myndighetenes budskap har nådd meg med full tyngde de siste ukene, to the point of no return, av åpenbare grunner, og derfor har jeg innsett at jeg muligens kunne hatt behov for å vaske hendene mine før jeg går inn igjen. Kanskje jeg burde fått satt opp en utendørs servant? Noen har til og med både dusj og badebasseng hagen! De kan ta seg en svømmetur og en dusj før de går inn. Det kan, på lang sikt, være meget forebyggende. De oppgraderte håndvaskrutinene som øves inn nå, kan det faktisk være lurt å beholde. Lenge. For at jeg skal få vasket hendene mine før jeg går inn i huset, uansett hva jeg har vært i kontakt med, kan en mellomløsning være at jeg tapper meg opp ei vaskebalje med såpevann og tar med meg ut. Litt ekstra spa-følelse blir det med et fint håndkle og kanskje en potte blomster ved siden av. Noen dråper lavendeolje i vannet gir nydelig duft og sinnsro.

Det har kommet meg for øret at Meny har satt opp en håndvask ved inngangen til butikken. Det er helt fantastisk! Hos Vinmonpolet står personalet og desinfiserer kundenes hender med antibacspray før kundene får gå inn i butikken, og før de får gå ut av den. ( Info fra sikker kilde. ) Nesten alle butikker har nå på plass en eller annen form for håndvask, slik at de aller fleste av oss kan holde hendene våre rene og pene både før, under og etter handleturen. Det er helt supert! Vi mennesker er gode når det gjelder! Jeg synes vi er flinke til å passe på hverandre. Det er rørende. Meeen, ha et ekstra godt øye til tuben med håndkrem. Huden på hendene får kjørt seg. Såpe og sprit har sin pris. På godt og vondt. Mest på godt. Ha en tube i alle rom, om mulig. Her ser dere to av mine forbruksvarer for tiden. Neutrogena om natten, Oi Handbalm om dagen. To soleklare favoritter, og jeg anbefaler dem på det varmeste.

Jeg fortsetter å telle mine velsignelser. I dag skal jeg være takknemlig for dette:

• jeg har hender!

• jeg har såpe!

• jeg har håndkrem!

• alle jeg kjenner er friske!

• jeg bor i Norge!

Ha en fortsatt fin dag, alle. Ta vare. Hold sammen, og hold ut.

Hege.

SENSOMMER! LYKKE! …og dagens duft…

Ja, jeg er stor fan av august. Jeg vet ikke hva det kommer av, men det behøver jeg ikke vite heller. Sensommer er vidunderlig! Det blir aldri for varmt, dagene er litt kortere, men sommer kan det faktisk være uansett 🙂 . Så røk jeg på Nivea solkrem på salg. Bare på grunn av duften. Finnes det en bedre lukt på en solkrem? Nei, det gjør jo ikke det. Det blir en eneste stor nostalgitripp. Sitte i solen full av solkrem som dufter sjø, saltvann, varm sand og gylden, gul sol. Det spiller ingen rolle hvilken faktor du bruker, bare du smører tjukt på, sier ekspertene. Så har det aldri vært noe problem her i gården. Jeg har vært raus med krem så langt tilbake jeg kan huske. Her smøres det på! Uansett hvilken krem det måtte ha vært snakk om, meeeen det MÅ være faktor 50 i fjeset. Basta bom. Ellers et det greit. Når dét er sagt, funker faktor 15 helt perfekt. Den beskytter godt, og bruker man basic solvett trenger man ikke spf 50 over heeele kroppen. Nope, nopie! Sniffeti, sniff! Små barn, små gleder. Det skal ikke mer til en duften av en Nivea solkrem for at jeg skal bli glad. Denne uken er det meldt nydelig sommer. Så heldige vi er 🙂 ! Åååå…

Det er vår. Jeg går.

Hver vår, så fort asfalten er blitt bar, må jeg ut og gå. Det er så berikende å stikke snuta ut tidlig om morgenen, høre fuglene synge, trekke inn duften av alt som spirer og gror, få dagslyset og solstrålene inn i øynene og kjenne frisk luft i lungene. Ren glede. En velsignelse. Ingen ting kan måle seg med sesongens aller første turer ute etter måneder inne. Før jeg går ut har jeg smurt mitt lille nylle inn med solfaktor 50. Intet mindre. Selvsagt. Dette skriver jeg om hvert bidige år, men en god ting kan ikke sies for ofte. Nordmenn topper statistikken over hudkreft, og hva kommer det av? Det finnes sikkert mange gode svar på det spørsmålet, men én av grunnene kan nok kanskje være at vi er mer opptatt av å bli brune enn av hudhelse? At vi blir så ivrige når sola hilser på etter lange uker uten at vi glemmer oss helt bort? Dessuten er det selvsagt forskjell på hudtyper. Noen tåler mer soleksponering enn andre, noen mindre. Vi har forskjellig utgangspunkt. Det er mye bedre å være blek og blid enn brun og syk, for å sette det litt på spissen. Ja, det er deilig å sole seg og få farge. Det er et helt eget velvære i det å kjenne solstrålene varme opp en vintersliten kropp, få litt overskudd og fylle på med D-vitamin. Vi blir lykkelige av det, og det er bokstavelig talt helt strålende, men den gyldne, flotte brunfargen som vi trakter etter får man aller best ved å utvise solvett. Solvett er det samme som tålmodighet. Gir du huden din tid til å starte pigmenteringen, holder deg i skyggen mellom klokka 12 og 15, bruker solfaktor og smører deg godt hver time, litt avhengig av hvor du er og hva du gjør selvfølgelig, blir du velsignet med en nydelig glød i huden som varer lenge. Det handler hele tiden om å unngå å bli solbrent. Allerede nå varmer sola godt, og huden vår er vinterblek og sensitiv for bestråling. Derfor må den beskyttes. Huden skal egentlig alltid beskyttes, men særlig nå i begynnelsen av vår-og sommersesongen.

Snart er det Påske. Påske er herlig. Noe av det beste jeg vet. Husk solkrem, enten du er i byen, på landet, i Syden eller til fjells. Huden er vårt aller største organ, og den gjør en glitrende jobb for oss hele døgnet, hele livet hver bidige dag. Respektér den.

Tanker På En Søndag

Siden januar 2018, har det gått bort fem mennesker jeg har hatt gleden av å ha i livet mitt. Én av disse døde av alderdom, fire døde for tidlig på grunn av kreft. Det har vært et ønske fra familie og pårørende med musikalske innslag, og vi har bidratt i alle begravelsene, så godt vi har kunnet. Man gjør seg noen tanker når man deltar i begravelser på denne måten, og det påvirker en på et vis det er litt vanskelig å beskrive, men aller mest blir man positivt påvirket, selv om det gjør vondt og er uendelig trist. Man lærer mye, blir mer reflektert og kanskje blir man til og med et bedre menneske? Jeg tenker ganske ofte på kreft, og har selvfølgelig hørt en del om denne sykdommen fra tidlig barndom, men det som virkelig slår meg aller mest, er hvor utbredt og vanlig kreft er, og har blitt. Vi kaller den altså for en folkesykdom. Hvorfor har kreft blitt en folkesykdom? Nesten uansett hvor jeg står og går er den i nærheten, nevnes og snakkes om. Vi må forholde oss til kreft på ett eller annet vis hele gjengen, og sykdommen brer om seg, kan det virke som? Jeg kjenner ingen konkrete tall, og har ingen kjennskap til statistikker på dette feltet, men det er en realitet at kreft ikke kommer til å forsvinne med det første. Jeg har alltid lurt på hvorfor det er slik. Hva er det som gjør at vi utvikler kreft? Hva kommer det av? Hvorfor forsvinner ikke sykdommen? Hvorfor klarer vi ikke å utrydde kreft? Hva er årsaken til at den rammer så vilkårlig? Hvilke faktorer trigger den ukontrollerte celledelingen, og hva er det som gjør den ondartet? Det sies at det også må en dose flaks til her i livet, og at livet er urettferdig. Det vet vi. Noen er heldigere enn andre. Bare dét er mystiske saker. Ja, vi har oversikt over noen få åpenbare sammenhenger, men likevel er det ikke nok til å få svar på alle spørsmål. Uansett hvordan vi vrir og vrenger på det, vil det alltid være slik at noen kan, f.eks. røyke hele livet, uten å bli syke, mens andre utvikler kreft som en direkte årsakssammenheng. Skal vi slå oss til ro med at det bare er sånn? Eller er det også andre faktorer som spiller inn? Arv og miljø? Ja, hos noen spiller arv en helt konkret rolle for hvor stor risiko man har for å utvikle kreft. Det er nok kanskje den mest oversiktlige situasjonen å forholde seg til når det kommer til å forebygge utviklingen av sykdommen. Hva med resten av oss? Hvor mye gift er det i maten vi spiser? Er sunn mat sunn? Hvor giftig er sunn mat? Kan vi stole på kostholdsråd fra myndighetene og nøkkelhullmerkede matvarer? Hmmm…Hvor mye informasjon om matindustriens bruk av kjemikalier i maten vi putter inn i kroppen vår holdes egentlig skjult for oss? Ja, det er strenge regler og restriksjoner for bruken av dem, men hva skjer i kroppen når alle ulike tilsetningsstoffer blandes sammen? Hvorfor får såkalt «sunne folk» kreft, og såkalt «usunne folk» det ikke? Og omvendt? Har egentlig livsstil noe å si når det kommer til krita? Eller er alt bare et sjansespill?

Av og til føles det som om det bare er å stille seg i kø. På ett eller annet tidspunkt vil kreften banke på min dør. Kanskje, kanskje ikke. Den er der ute og lurer i buskene, uansett om jeg ser lyst eller mørkt på det. Er vi omringet av så store mengder farlige kjemikalier her i verden at vi rett og slett ikke kommer oss unna? Luften vi puster inn, vannet vi drikker, maten vi spiser, klærne vi bruker, vaskemidler og toalettartikler vi forholder oss til hver dag fra vi kommer til verden til vi dør. Store industrier som produserer varer og produkter vi er avhengige av å bruke i større eller mindre grad. Nå skal det sies at det er en mye større bevissthet rundt ulike produkter og innholdet i dem i dag enn for flere år siden, og vi kan ta «renere» valg, men har det noe å si for hvorfor så mange mennesker utvikler kreft? Jeg synes jeg vet så lite om dette, og stiller så mange spørsmål nettopp derfor. I Norge har vi meget dyktige kreftleger, og det forskes stort på kreft over hele verden fordi den er så farlig, og dessverre så utbredt, men vi skal være takknemlige for at det forskes på det i det hele tatt, og at det fører fram. Kreftbehandling er en stor og dyster industri den også, men med et lys i tunellen. Vi må ikke glemme at mange blir friske, og får fantastisk hjelp med stadig nye og geniale medisiner. Det er flott. Kreft har nok kommet for å bli, men det gjelder altså å oppdage den så tidlig som mulig, sier ekspertene, og hvor lett er det? Ofte føler folk seg friske selv om de har kreft i kroppen sin. Det går altså an å ha ondartet kreft uten å være klar over det. Man kan bli livredd av mindre, men det hjelper jo ikke. Vi får bare rulle med slaga. For å si det sånn, og gjøre så godt vi kan.

For litt siden ville jeg ha honning. Jeg ville ha en stor boks norsk lynghonning, et rent norsk naturprodukt fra Honningcentralen etbl. i 1927. Dere kjenner den sikkert, den fine, klassiske blikkboksen med den smilende bien på, i sølv og oransje med lilla lokk og logo. Honningen fra barndommen. Den fant jeg ikke i butikken. Det var bare små bokser à 350g tilgjengelig, og daglig leder i butikken jeg var i fortalte meg at det er fordi så mange bier er døde nå, på grunn av den systematiske bruken av enorme mengder sprøytemidler i maten biene trenger, for å gi oss mat vi må ha. Det er ikke lenger mulig å bestille store bokser à 500g med norsk honning, fordi biebestanden har gått så kraftig ned. For meg er nok dette det aller mest konkrete eksempelet på at vi lever på en veldig giftig klode. Da han gikk for andre gjøremål i butikken etter å ha snakket med meg ble jeg stående der og tenke på at jeg aldri mer kunne velge mellom stor eller liten boks norsk lynghonning, og at det aldri har vært noen selvfølge å kunne gjøre det heller. Det har bare ikke slått meg før nå, men det slo meg hardt der i butikken. Hardt i hjertet.

Foto av Omar, meg og Lars-Ivar: Ketil Hardy. Foto av Tista: meg.

The Palm Of The Day!

Dagens palme er utrolig flott! Har dere sett for et kunstverk den er! Nå er det på tide å gjøre noen kupp i kolonialen på hjørnet her. For en butikk! Der har de et overdådig utvalg av absolutt alt av ferske råvarer som kjøtt, fisk, sjømat, frukt, grønnsaker, vakre kaker og nydelige, ferske brød. Her er det forbudt med konserveringsmiddel i brød, og derfor er de også meget gode. Finnes det noe bedre enn helt nybakt brød med smør på? Nei, det gjør ikke det. Skal jeg kjøpe med macroner, sitronterter med marengs, vann og frisk champagne også? Kanskje en tørr rosé? Ja, så klart, og masse deilig frukt, grønnsaker og vidunderlig olivenolje! Ja, takk 🙂 . Et voilà! Dette blir en super dag!

Interiør & Lys & Sånn

Jeg er ikke akkurat «big on interior». Ikke har jeg gardiner, og sofaen er ikke proppfull av puter. Tepper? Hva er det? Det nærmeste jeg kommer er en liten fillerye i gangen, fordi det er nødvendig. Ellers er det meste hos meg meeeget enkelt. Den «scandinaviske minimalismen» tatt til nye høyder, om du vil, men ikke så riktig at det ville funket i et interiørmagasin. Nei, nei. Hos meg er det så få ting at en interiørstylist ville fått fnatt, og gått bananas i all verdens møbel-og interiørforretninger, for å gjøre det litt mer «hjemmekoselig, kult og stilig», all den tid de få tingene og møblene jeg har er fra bruktbutikker, som jeg synes det er så artig å frekventere fra tid til annen. Av en eller annen grunn gir det meg en god følelse i kroppen å finne skatter fra en annen tid, med en annen stil. På bildet over ser dere én høyttaler. Det er to av den, og de er et kupp fra en bruktbutikk, ikke kjøpt av meg, men det spiller ingen rolle. De funker! Fordi jeg ikke har så mange steder å plassere ting på, satte jeg den nydelige blomsterbuketten jeg fikk lørdag kveld etter konserten vår oppå den ene høyttaleren, og jeg synes det ble så fint! Hifi-blomster. Helt perfekt.

For noen år siden bodde jeg i en leilighet, og den var av det «sjarmerende» slaget. Jeg likte meg godt der, og hadde faktisk både tepper, gardiner, bilder på veggene og ekstra puter i sofaen, men plutselig fikk jeg nok, gikk amok og kvittet meg med alt sammen. Jeg vet ikke hva som skjedde, men en flytteprosess kan ha noe med saken å gjøre. Jeg ble så overveldet over alt sammen, at jeg bestemte meg for aldri å ha mange ting igjen. Jeg fikk en voldsom forakt for alt som het puter, gardiner, tepper, ting og tang og så på det som støvsamlere av dimensjoner. Hvilket det er. La oss ikke stikke det under en designstol. Nå er det fire år siden jeg flyttet, og jeg mener det samme fremdeles. Så mye enklere det er å gjøre rent når man ikke har en hel haug med nips å flytte på, tepper å støvsuge og puter å slå? Dessuten kan man gjøre rent og rydde sjeldnere fordi det holder seg rent, støvfritt og ryddigere over lengre tid uten alt dette dilldallet rundt forbi. Likevel må jeg innrømme at det er utrolig trivelig med puter, gardiner, tepper og ting og tang hos andre, og jeg storkoser meg i hjem der det er «høy hyggefaktor», som jeg kaller det. Vi er forskjellige og har heldigvis ulik smak og behag. Takk og lov for det. Det er bare det at jeg ikke klarer å ha det sånn hjemme hos meg selv. Det er mulig jeg fremdeles er i sjokk etter alle tingene som hopet seg opp i leiligheten, for jeg trodde faktisk at jeg ikke hadde så mye.

Vet dere, jeg har ikke fyrt opp et stearinlys på fire år. Og hva kommer det av? Jo, det skal jeg fortelle dere. Jeg har en fortid som stormisbruker av te-lys. Da jeg bodde i min sjarmerende leilighet kjøpte jeg inn det som sikkert var flere tonn stearinlys i årenes løp, og fyrte løs som en gal gjennom hele høsten og vinteren. Der satt jeg med te-koppen min i hendene, godt plantet i sofaen med puter opp til haka og levende lys, mens jeg storkoste meg i et inneklima verre enn på en fabrikk uten tilstrekkelig lufting. Det ble etter hvert så mye sot og parafin inne at jeg måtte lukke opp verandadøra for å overleve, og slippe inn nytt oksygen, da det rett og slett ikke var noe igjen av det innendørs. Det tok litt tid før jeg skjønte at det var lysene som gjorde meg slapp, uvel og tungpustet. For finnes det noe koseligere og mer stemningsfullt enn levende lys? Nei, det gjør ikke det. Ikke noe gir mer ro i sjelen enn en god kopp te, et glass vin eller varm kakao og levende lys i høst-og vinterhalvåret. Det er noe helt eget ved det å sitte og se på lysets flamme der det brenner så stille og vakkert, enten det er en tidlig og beksvart vintermorgen, eller en stormfull høstkveld. Ja, jeg er så glad i levende lys, og ja, jeg har kuttet det helt ut. Det er noe som heter kill your darlings, og jeg har virkelig killed them. Hvor mange lysfat, lysboller, speilbrett, lysestaker og te-lysholdere hadde jeg i skuffer og skap før? Latterlig mange. Hvor mange stearinlys, flytelys, kubbelys og te-lys hadde jeg i kilovis i skuffer og skap før jeg kvittet meg med dem for godt? Pinlig mange. Hvor mye sot, stearin og parafin har jeg egentlig trukket ned i lungene mine? Skrekk O gru! Var leiligheten helt grå blitt etter årevis med levende lys? Ja. Var det et sant mareritt å vaske ned leiligheten etter årevis med te-lys i hver en krik og krok? Ja. Var jeg kanskje litt over gjennomsnittet glad i å tenne levende lys? Aner ikke. ( Tror dette gjelder de aller fleste husstander her til lands. Hva tror dere? Vil svært nødig skille meg negativt ut på dette området, kjenner jeg. ) Er kvinner mer glad i levende lys enn menn? Kan være, men det er ikke sikkert. Har jeg noen gang i mitt liv møtt en mann som er helt vill etter levende lys, og som ved første og beste anledning tenner et? Eh, nei. Hvis det er menn der ute som er veldig glad i stearinlys, gi lyd. Jeg har trolig fordommer som går ut på at det er kvinner som dominerer på te-lys-fronten.

Som den tidligere stearinlysnarkomane jenta jeg er, storkoser jeg meg i rom der det tennes levende lys. Det er faktisk noe av det aller beste jeg vet, og jeg kjenner det er fristende å tenne stearinlys nå som høsten er her med sin fantastiske duft, mørkere kvelder og kjøligere vær. Jeg må styre unna fyrstikkene og lysene når jeg er på butikken. Å ta turen innom Nille nå, er som å sette flaska foran alkoholikeren. Nille er, som de fleste levendelyslikere vet, et paradis når det kommer til utvalg og kvalitet. Det å tenne et lys er nesten som et rituale, en meditativ handling som gir fred og ro. Et slags zen mot stress. Jeg har kuttet det helt ut. Jeg har rett og slett sluttet med stearinlys. Tro det eller ei, for inneklimaet sin skyld, og for egen helse sin skyld. Jeg har vært stearinlysnykter i fire år. Jeg liker det, jeg står for det, jeg er stolt av det. Er det et tabu å ikke bruke levende lys? Kan man være, eller bli allergisk mot det? Ja, det tror jeg.

Så er det noe med alle disse høytidene våre, der levende lys er et selvfølgelig innslag. Det være seg advent, jul, påske, 17. mai, bursdager, brylluper, konfirmasjoner og andre festligheter. Levende lys hører med, og i de riktige fargene. Det gir herlig stemning! Jeg har på følelsen av at levende lys er god butikk, og særlig i mørketiden, og noe vi må ha for å komme oss gjennom den med et smil om munnen. Jeg må derfor kompensere med lamper! Lamper av alle slag. Jo mer, jo bedre! Gamle, nye, stygge og pene, store og små. Lamper i hver krik og krok, men det er ett rom jeg tillater meg litt bruk av levende lys, og det er på badet, av alle steder. Der har jeg en vakker lykt, som jeg fyrer opp et lys i av og til, men bare av og til altså. Jeg kan jo ikke bli helt i fyr og flamme heller.

Sunshine On My Nails!

Hver sommer MÅ jeg ha sitrongule negler. Det er rart med det, men den fargen er den ultimate sommerfargen for meg. Jeg har alltid vært glad i den kalde, myke gulfargen som ikke trekker mot rødt og oransje, men som heller mer mot neon og pastellgult, den små kyllinger har før de blir store. Man er da barn av 80-tallet. Sitrongult kommer hvert år på magasinenes forsider også, som her på svenske ELLE, og på fontene til PORTER MAGAZINE. Fargen gjør meg glad, og lyser opp absolutt alle store og små bevegelser mine armer og hender gjør i løpet av en uke, og det er jaggu ikke få 🙂 ! Sånn er det for oss alle. Våre hender og armer er uvurderlige verktøy vi ikke må ta som en selvfølge. Denne gangen har jeg også grunnet med basecoat og avsluttet med topcoat. Det gir det beste, og mest holdbare resultatet, og har du de rette produktene tørker lagene på null komma niks, nok til at min indre, utålmodige beautyjunkie gidder å gjøre jobben skikkelig. Tilslutt. Puh! Det er herlig å leke med neglelakk om sommeren, særlig fordi det gir et fantastisk velvære å ha velpleide hender og negler, men også fordi man blir litt ekstra glad til sinns, og føler seg litt ekstra fin. Merkelige greier, og jeg har nevnt det før, men så små og effektive midler påvirker altså psyken vår ganske kraftig i positiv retning. Flotte negler er et nydelig og lekkert tilbehør. Det løfter et helt antrekk. Trenger man mer en enn enkel T-skjorte og et par slitte jeans når man har en flott farge på neglene sine? Nope! Er det stas å være på stranda med fargerike negler på hender og føtter? Jepp! I det siste har jeg hatt det gøy med både lys gråblått, ferskenrødt og vinrødt, og man blir godt kjent med ulike kvaliteter på lakken når man holder på over tid. Den som til nå har vært lettest å jobbe med, holdt seg finest lengst og tørket kjappest med samme prosedyre som nevnt over, er lakken til YSL. Den lyse, gråblå altså. Flott kost har den også, som gjør den lett å legge. Anbefales! Ellers har jeg supergod erfaring med lakkene til H&M, et rimeligere og fullgodt alternativ, men fargene skiller seg også ut hos YSL. De er litt spesielle, og har det lille ekstra, en chicness man ikke helt kan sette fingeren på, men så er jo YSL fransk, da…Opi sine lakker er også gode å jobbe med, men jeg må innrømme at farger som nettopp sitrongult er litt vanskelig å få pent på, og det blir mer søl enn med f.eks. andre pigmenter og konsistenser, likevel er det verdt tiden det tar, da lag nummer to jevner ut det første, litt «stripete» laget, og topcoaten setter som regel prikken over i’en, og forsegler resultatet. Dessuten er fargen så sprudlende i seg selv at det er verdt strevet 😉 . Jeg har kommet fram til at det tar ca. 1t én gang pr. uke å holde neglene freshe og fine. For noen uker siden virket det helt uoverkommelig, men nå har pipa fått en annen lyd. Jeg velger bort noe annet jeg muligens bruker tid på som ikke gir meg like mye, og setter meg heller ned med «fargeskrinet» mitt, og gjør noe så meditativt som å lakke neglene mine. En ny farge hver uke gjennom hele sommeren. For en deilig ting å bli avhengig av. Så har det jo seg også sånn at jeg har kjøpt en god del neglelakker i løpet av mitt lille liv, og hva er vel bedre enn å bruke dem opp? Allerede har jeg måttet kaste noen fordi de er blitt for gamle til at de funker, men ellers er min erfaring at selv gamle lakker kan få nytt liv igjen om de ristes godt og har en god grunnkvalitet. Der er det ganske store forskjeller, men la deg ikke lure av at en lakk har skilt seg litt etter at den har stått en stund. Det er helt normalt, men test den før du evt. kaster den. Noen vil som sagt holde i «100 år», andre ikke.

Det er også en sannhet at kostbare lakker ikke alltid er bedre enn rimeligere varianter, og omvendt. Noe dyrt er skikkelig bra, og noe dyrt er skikkelig dårlig. På generelt grunnlag er min erfaring at de rimeligere variantene har best kvalitet, der H&M stiller i en klasse for seg, og vil du ha noe mer eksklusivt holder jeg en knapp på YSL, DIOR og noe CHANEL. Den røde på bildet er superfin, men flasset tidligere av enn den lyse blågrå fra YSL. Det er min erfaring etter en uke i frisørsalong der hender og negler får kjørt seg skikkelig. Lakken fra YSL slites penere på neglen, og den sitter utrolig godt, nesten 2 uker, men så er jeg så begeistret for akkurat den fine, ferskenrøde fra Chanel at jeg bare måtte ha den en gang, og fargen er utrolig lekker på. Fransk, vet dere. Igjen…