Tanker På En Søndag

Siden januar 2018, har det gått bort fem mennesker jeg har hatt gleden av å ha i livet mitt. Én av disse døde av alderdom, fire døde for tidlig på grunn av kreft. Det har vært et ønske fra familie og pårørende med musikalske innslag, og vi har bidratt i alle begravelsene, så godt vi har kunnet. Man gjør seg noen tanker når man deltar i begravelser på denne måten, og det påvirker en på et vis det er litt vanskelig å beskrive, men aller mest blir man positivt påvirket, selv om det gjør vondt og er uendelig trist. Man lærer mye, blir mer reflektert og kanskje blir man til og med et bedre menneske? Jeg tenker ganske ofte på kreft, og har selvfølgelig hørt en del om denne sykdommen fra tidlig barndom, men det som virkelig slår meg aller mest, er hvor utbredt og vanlig kreft er, og har blitt. Vi kaller den altså for en folkesykdom. Hvorfor har kreft blitt en folkesykdom? Nesten uansett hvor jeg står og går er den i nærheten, nevnes og snakkes om. Vi må forholde oss til kreft på ett eller annet vis hele gjengen, og sykdommen brer om seg, kan det virke som? Jeg kjenner ingen konkrete tall, og har ingen kjennskap til statistikker på dette feltet, men det er en realitet at kreft ikke kommer til å forsvinne med det første. Jeg har alltid lurt på hvorfor det er slik. Hva er det som gjør at vi utvikler kreft? Hva kommer det av? Hvorfor forsvinner ikke sykdommen? Hvorfor klarer vi ikke å utrydde kreft? Hva er årsaken til at den rammer så vilkårlig? Hvilke faktorer trigger den ukontrollerte celledelingen, og hva er det som gjør den ondartet? Det sies at det også må en dose flaks til her i livet, og at livet er urettferdig. Det vet vi. Noen er heldigere enn andre. Bare dét er mystiske saker. Ja, vi har oversikt over noen få åpenbare sammenhenger, men likevel er det ikke nok til å få svar på alle spørsmål. Uansett hvordan vi vrir og vrenger på det, vil det alltid være slik at noen kan, f.eks. røyke hele livet, uten å bli syke, mens andre utvikler kreft som en direkte årsakssammenheng. Skal vi slå oss til ro med at det bare er sånn? Eller er det også andre faktorer som spiller inn? Arv og miljø? Ja, hos noen spiller arv en helt konkret rolle for hvor stor risiko man har for å utvikle kreft. Det er nok kanskje den mest oversiktlige situasjonen å forholde seg til når det kommer til å forebygge utviklingen av sykdommen. Hva med resten av oss? Hvor mye gift er det i maten vi spiser? Er sunn mat sunn? Hvor giftig er sunn mat? Kan vi stole på kostholdsråd fra myndighetene og nøkkelhullmerkede matvarer? Hmmm…Hvor mye informasjon om matindustriens bruk av kjemikalier i maten vi putter inn i kroppen vår holdes egentlig skjult for oss? Ja, det er strenge regler og restriksjoner for bruken av dem, men hva skjer i kroppen når alle ulike tilsetningsstoffer blandes sammen? Hvorfor får såkalt «sunne folk» kreft, og såkalt «usunne folk» det ikke? Og omvendt? Har egentlig livsstil noe å si når det kommer til krita? Eller er alt bare et sjansespill?

Av og til føles det som om det bare er å stille seg i kø. På ett eller annet tidspunkt vil kreften banke på min dør. Kanskje, kanskje ikke. Den er der ute og lurer i buskene, uansett om jeg ser lyst eller mørkt på det. Er vi omringet av så store mengder farlige kjemikalier her i verden at vi rett og slett ikke kommer oss unna? Luften vi puster inn, vannet vi drikker, maten vi spiser, klærne vi bruker, vaskemidler og toalettartikler vi forholder oss til hver dag fra vi kommer til verden til vi dør. Store industrier som produserer varer og produkter vi er avhengige av å bruke i større eller mindre grad. Nå skal det sies at det er en mye større bevissthet rundt ulike produkter og innholdet i dem i dag enn for flere år siden, og vi kan ta «renere» valg, men har det noe å si for hvorfor så mange mennesker utvikler kreft? Jeg synes jeg vet så lite om dette, og stiller så mange spørsmål nettopp derfor. I Norge har vi meget dyktige kreftleger, og det forskes stort på kreft over hele verden fordi den er så farlig, og dessverre så utbredt, men vi skal være takknemlige for at det forskes på det i det hele tatt, og at det fører fram. Kreftbehandling er en stor og dyster industri den også, men med et lys i tunellen. Vi må ikke glemme at mange blir friske, og får fantastisk hjelp med stadig nye og geniale medisiner. Det er flott. Kreft har nok kommet for å bli, men det gjelder altså å oppdage den så tidlig som mulig, sier ekspertene, og hvor lett er det? Ofte føler folk seg friske selv om de har kreft i kroppen sin. Det går altså an å ha ondartet kreft uten å være klar over det. Man kan bli livredd av mindre, men det hjelper jo ikke. Vi får bare rulle med slaga. For å si det sånn, og gjøre så godt vi kan.

For litt siden ville jeg ha honning. Jeg ville ha en stor boks norsk lynghonning, et rent norsk naturprodukt fra Honningcentralen etbl. i 1927. Dere kjenner den sikkert, den fine, klassiske blikkboksen med den smilende bien på, i sølv og oransje med lilla lokk og logo. Honningen fra barndommen. Den fant jeg ikke i butikken. Det var bare små bokser à 350g tilgjengelig, og daglig leder i butikken jeg var i fortalte meg at det er fordi så mange bier er døde nå, på grunn av den systematiske bruken av enorme mengder sprøytemidler i maten biene trenger, for å gi oss mat vi må ha. Det er ikke lenger mulig å bestille store bokser à 500g med norsk honning, fordi biebestanden har gått så kraftig ned. For meg er nok dette det aller mest konkrete eksempelet på at vi lever på en veldig giftig klode. Da han gikk for andre gjøremål i butikken etter å ha snakket med meg ble jeg stående der og tenke på at jeg aldri mer kunne velge mellom stor eller liten boks norsk lynghonning, og at det aldri har vært noen selvfølge å kunne gjøre det heller. Det har bare ikke slått meg før nå, men det slo meg hardt der i butikken. Hardt i hjertet.

Foto av Omar, meg og Lars-Ivar: Ketil Hardy. Foto av Tista: meg.

The Palm Of The Day!

Dagens palme er utrolig flott! Har dere sett for et kunstverk den er! Nå er det på tide å gjøre noen kupp i kolonialen på hjørnet her. For en butikk! Der har de et overdådig utvalg av absolutt alt av ferske råvarer som kjøtt, fisk, sjømat, frukt, grønnsaker, vakre kaker og nydelige, ferske brød. Her er det forbudt med konserveringsmiddel i brød, og derfor er de også meget gode. Finnes det noe bedre enn helt nybakt brød med smør på? Nei, det gjør ikke det. Skal jeg kjøpe med macroner, sitronterter med marengs, vann og frisk champagne også? Kanskje en tørr rosé? Ja, så klart, og masse deilig frukt, grønnsaker og vidunderlig olivenolje! Ja, takk 🙂 . Et voilà! Dette blir en super dag!

Interiør & Lys & Sånn

Jeg er ikke akkurat «big on interior». Ikke har jeg gardiner, og sofaen er ikke proppfull av puter. Tepper? Hva er det? Det nærmeste jeg kommer er en liten fillerye i gangen, fordi det er nødvendig. Ellers er det meste hos meg meeeget enkelt. Den «scandinaviske minimalismen» tatt til nye høyder, om du vil, men ikke så riktig at det ville funket i et interiørmagasin. Nei, nei. Hos meg er det så få ting at en interiørstylist ville fått fnatt, og gått bananas i all verdens møbel-og interiørforretninger, for å gjøre det litt mer «hjemmekoselig, kult og stilig», all den tid de få tingene og møblene jeg har er fra bruktbutikker, som jeg synes det er så artig å frekventere fra tid til annen. Av en eller annen grunn gir det meg en god følelse i kroppen å finne skatter fra en annen tid, med en annen stil. På bildet over ser dere én høyttaler. Det er to av den, og de er et kupp fra en bruktbutikk, ikke kjøpt av meg, men det spiller ingen rolle. De funker! Fordi jeg ikke har så mange steder å plassere ting på, satte jeg den nydelige blomsterbuketten jeg fikk lørdag kveld etter konserten vår oppå den ene høyttaleren, og jeg synes det ble så fint! Hifi-blomster. Helt perfekt.

For noen år siden bodde jeg i en leilighet, og den var av det «sjarmerende» slaget. Jeg likte meg godt der, og hadde faktisk både tepper, gardiner, bilder på veggene og ekstra puter i sofaen, men plutselig fikk jeg nok, gikk amok og kvittet meg med alt sammen. Jeg vet ikke hva som skjedde, men en flytteprosess kan ha noe med saken å gjøre. Jeg ble så overveldet over alt sammen, at jeg bestemte meg for aldri å ha mange ting igjen. Jeg fikk en voldsom forakt for alt som het puter, gardiner, tepper, ting og tang og så på det som støvsamlere av dimensjoner. Hvilket det er. La oss ikke stikke det under en designstol. Nå er det fire år siden jeg flyttet, og jeg mener det samme fremdeles. Så mye enklere det er å gjøre rent når man ikke har en hel haug med nips å flytte på, tepper å støvsuge og puter å slå? Dessuten kan man gjøre rent og rydde sjeldnere fordi det holder seg rent, støvfritt og ryddigere over lengre tid uten alt dette dilldallet rundt forbi. Likevel må jeg innrømme at det er utrolig trivelig med puter, gardiner, tepper og ting og tang hos andre, og jeg storkoser meg i hjem der det er «høy hyggefaktor», som jeg kaller det. Vi er forskjellige og har heldigvis ulik smak og behag. Takk og lov for det. Det er bare det at jeg ikke klarer å ha det sånn hjemme hos meg selv. Det er mulig jeg fremdeles er i sjokk etter alle tingene som hopet seg opp i leiligheten, for jeg trodde faktisk at jeg ikke hadde så mye.

Vet dere, jeg har ikke fyrt opp et stearinlys på fire år. Og hva kommer det av? Jo, det skal jeg fortelle dere. Jeg har en fortid som stormisbruker av te-lys. Da jeg bodde i min sjarmerende leilighet kjøpte jeg inn det som sikkert var flere tonn stearinlys i årenes løp, og fyrte løs som en gal gjennom hele høsten og vinteren. Der satt jeg med te-koppen min i hendene, godt plantet i sofaen med puter opp til haka og levende lys, mens jeg storkoste meg i et inneklima verre enn på en fabrikk uten tilstrekkelig lufting. Det ble etter hvert så mye sot og parafin inne at jeg måtte lukke opp verandadøra for å overleve, og slippe inn nytt oksygen, da det rett og slett ikke var noe igjen av det innendørs. Det tok litt tid før jeg skjønte at det var lysene som gjorde meg slapp, uvel og tungpustet. For finnes det noe koseligere og mer stemningsfullt enn levende lys? Nei, det gjør ikke det. Ikke noe gir mer ro i sjelen enn en god kopp te, et glass vin eller varm kakao og levende lys i høst-og vinterhalvåret. Det er noe helt eget ved det å sitte og se på lysets flamme der det brenner så stille og vakkert, enten det er en tidlig og beksvart vintermorgen, eller en stormfull høstkveld. Ja, jeg er så glad i levende lys, og ja, jeg har kuttet det helt ut. Det er noe som heter kill your darlings, og jeg har virkelig killed them. Hvor mange lysfat, lysboller, speilbrett, lysestaker og te-lysholdere hadde jeg i skuffer og skap før? Latterlig mange. Hvor mange stearinlys, flytelys, kubbelys og te-lys hadde jeg i kilovis i skuffer og skap før jeg kvittet meg med dem for godt? Pinlig mange. Hvor mye sot, stearin og parafin har jeg egentlig trukket ned i lungene mine? Skrekk O gru! Var leiligheten helt grå blitt etter årevis med levende lys? Ja. Var det et sant mareritt å vaske ned leiligheten etter årevis med te-lys i hver en krik og krok? Ja. Var jeg kanskje litt over gjennomsnittet glad i å tenne levende lys? Aner ikke. ( Tror dette gjelder de aller fleste husstander her til lands. Hva tror dere? Vil svært nødig skille meg negativt ut på dette området, kjenner jeg. ) Er kvinner mer glad i levende lys enn menn? Kan være, men det er ikke sikkert. Har jeg noen gang i mitt liv møtt en mann som er helt vill etter levende lys, og som ved første og beste anledning tenner et? Eh, nei. Hvis det er menn der ute som er veldig glad i stearinlys, gi lyd. Jeg har trolig fordommer som går ut på at det er kvinner som dominerer på te-lys-fronten.

Som den tidligere stearinlysnarkomane jenta jeg er, storkoser jeg meg i rom der det tennes levende lys. Det er faktisk noe av det aller beste jeg vet, og jeg kjenner det er fristende å tenne stearinlys nå som høsten er her med sin fantastiske duft, mørkere kvelder og kjøligere vær. Jeg må styre unna fyrstikkene og lysene når jeg er på butikken. Å ta turen innom Nille nå, er som å sette flaska foran alkoholikeren. Nille er, som de fleste levendelyslikere vet, et paradis når det kommer til utvalg og kvalitet. Det å tenne et lys er nesten som et rituale, en meditativ handling som gir fred og ro. Et slags zen mot stress. Jeg har kuttet det helt ut. Jeg har rett og slett sluttet med stearinlys. Tro det eller ei, for inneklimaet sin skyld, og for egen helse sin skyld. Jeg har vært stearinlysnykter i fire år. Jeg liker det, jeg står for det, jeg er stolt av det. Er det et tabu å ikke bruke levende lys? Kan man være, eller bli allergisk mot det? Ja, det tror jeg.

Så er det noe med alle disse høytidene våre, der levende lys er et selvfølgelig innslag. Det være seg advent, jul, påske, 17. mai, bursdager, brylluper, konfirmasjoner og andre festligheter. Levende lys hører med, og i de riktige fargene. Det gir herlig stemning! Jeg har på følelsen av at levende lys er god butikk, og særlig i mørketiden, og noe vi må ha for å komme oss gjennom den med et smil om munnen. Jeg må derfor kompensere med lamper! Lamper av alle slag. Jo mer, jo bedre! Gamle, nye, stygge og pene, store og små. Lamper i hver krik og krok, men det er ett rom jeg tillater meg litt bruk av levende lys, og det er på badet, av alle steder. Der har jeg en vakker lykt, som jeg fyrer opp et lys i av og til, men bare av og til altså. Jeg kan jo ikke bli helt i fyr og flamme heller.

Sunshine On My Nails!

Hver sommer MÅ jeg ha sitrongule negler. Det er rart med det, men den fargen er den ultimate sommerfargen for meg. Jeg har alltid vært glad i den kalde, myke gulfargen som ikke trekker mot rødt og oransje, men som heller mer mot neon og pastellgult, den små kyllinger har før de blir store. Man er da barn av 80-tallet. Sitrongult kommer hvert år på magasinenes forsider også, som her på svenske ELLE, og på fontene til PORTER MAGAZINE. Fargen gjør meg glad, og lyser opp absolutt alle store og små bevegelser mine armer og hender gjør i løpet av en uke, og det er jaggu ikke få 🙂 ! Sånn er det for oss alle. Våre hender og armer er uvurderlige verktøy vi ikke må ta som en selvfølge. Denne gangen har jeg også grunnet med basecoat og avsluttet med topcoat. Det gir det beste, og mest holdbare resultatet, og har du de rette produktene tørker lagene på null komma niks, nok til at min indre, utålmodige beautyjunkie gidder å gjøre jobben skikkelig. Tilslutt. Puh! Det er herlig å leke med neglelakk om sommeren, særlig fordi det gir et fantastisk velvære å ha velpleide hender og negler, men også fordi man blir litt ekstra glad til sinns, og føler seg litt ekstra fin. Merkelige greier, og jeg har nevnt det før, men så små og effektive midler påvirker altså psyken vår ganske kraftig i positiv retning. Flotte negler er et nydelig og lekkert tilbehør. Det løfter et helt antrekk. Trenger man mer en enn enkel T-skjorte og et par slitte jeans når man har en flott farge på neglene sine? Nope! Er det stas å være på stranda med fargerike negler på hender og føtter? Jepp! I det siste har jeg hatt det gøy med både lys gråblått, ferskenrødt og vinrødt, og man blir godt kjent med ulike kvaliteter på lakken når man holder på over tid. Den som til nå har vært lettest å jobbe med, holdt seg finest lengst og tørket kjappest med samme prosedyre som nevnt over, er lakken til YSL. Den lyse, gråblå altså. Flott kost har den også, som gjør den lett å legge. Anbefales! Ellers har jeg supergod erfaring med lakkene til H&M, et rimeligere og fullgodt alternativ, men fargene skiller seg også ut hos YSL. De er litt spesielle, og har det lille ekstra, en chicness man ikke helt kan sette fingeren på, men så er jo YSL fransk, da…Opi sine lakker er også gode å jobbe med, men jeg må innrømme at farger som nettopp sitrongult er litt vanskelig å få pent på, og det blir mer søl enn med f.eks. andre pigmenter og konsistenser, likevel er det verdt tiden det tar, da lag nummer to jevner ut det første, litt «stripete» laget, og topcoaten setter som regel prikken over i’en, og forsegler resultatet. Dessuten er fargen så sprudlende i seg selv at det er verdt strevet 😉 . Jeg har kommet fram til at det tar ca. 1t én gang pr. uke å holde neglene freshe og fine. For noen uker siden virket det helt uoverkommelig, men nå har pipa fått en annen lyd. Jeg velger bort noe annet jeg muligens bruker tid på som ikke gir meg like mye, og setter meg heller ned med «fargeskrinet» mitt, og gjør noe så meditativt som å lakke neglene mine. En ny farge hver uke gjennom hele sommeren. For en deilig ting å bli avhengig av. Så har det jo seg også sånn at jeg har kjøpt en god del neglelakker i løpet av mitt lille liv, og hva er vel bedre enn å bruke dem opp? Allerede har jeg måttet kaste noen fordi de er blitt for gamle til at de funker, men ellers er min erfaring at selv gamle lakker kan få nytt liv igjen om de ristes godt og har en god grunnkvalitet. Der er det ganske store forskjeller, men la deg ikke lure av at en lakk har skilt seg litt etter at den har stått en stund. Det er helt normalt, men test den før du evt. kaster den. Noen vil som sagt holde i «100 år», andre ikke.

Det er også en sannhet at kostbare lakker ikke alltid er bedre enn rimeligere varianter, og omvendt. Noe dyrt er skikkelig bra, og noe dyrt er skikkelig dårlig. På generelt grunnlag er min erfaring at de rimeligere variantene har best kvalitet, der H&M stiller i en klasse for seg, og vil du ha noe mer eksklusivt holder jeg en knapp på YSL, DIOR og noe CHANEL. Den røde på bildet er superfin, men flasset tidligere av enn den lyse blågrå fra YSL. Det er min erfaring etter en uke i frisørsalong der hender og negler får kjørt seg skikkelig. Lakken fra YSL slites penere på neglen, og den sitter utrolig godt, nesten 2 uker, men så er jeg så begeistret for akkurat den fine, ferskenrøde fra Chanel at jeg bare måtte ha den en gang, og fargen er utrolig lekker på. Fransk, vet dere. Igjen…

Når Lakk Skal Sies

Jeg har på min ryddeferd tatt tak i neglelakkene mine, som til nå har blitt oppbevart i en skoeske, og gitt dem sin nye plass her. Dette tunge og dekadente «boblefatet» fant jeg i én av byens mange bruktbutikker, og falt pladask. Jeg kjøpte to. Ett til sjokolade og ett til dette her, for eksempel. Selvfølgelig. Jeg synes det er så fint! Det glitrer og skinner vakkert, og lyset reflekteres gjennom det på en måte som får meg til å tenke på nettopp berusende og forfriskende bobler ( les: Champagne ). Nå står fatet godt synlig på en gammel kommode, og jeg har hele tiden oversikt over hva jeg har av fine farger å ha det gøy med.

Neglelakk er mye moro for pengene, og det gir en herlig følelse å ha fine negler. Dette er «make-up» man kan se, og jeg får sol i sjelen hver gang blikket treffer neglene. Det være seg om jeg leser en bok, vasker opp, henter posten eller skriver. Det er rett og slett mye mer frydefullt å bruke hendene sine til smått og stort når man har giddet å pynte opp neglene sine. Det er hverdagsglede på sitt aller beste! Mange jeg kjenner går til neglesalonger regelmessig for å holde flotte kunstverk på neglene ved like. Det finnes ingen grenser for hvor mye av farger og fantasi en liten negl kan prydes med. Jeg er ikke der, tar meg ikke tid, beklager, men jeg forstår så godt følelsen det gir å ha flotte og velpleide hender og negler. Det er få ting som får en til å føle seg bedre her i verden. Tro det eller ei. Vakre hender og negler bidrar til bedre psykisk helse, vil jeg her slå fast med brask og bram. Man blir glad av det. Man blir så glad at det nesten ikke er til å begripe. Helt latterlig. Så kan man sikkert hevde at dette er overfladisk tull, men det er faktisk helt motsatt. Det er for de aller fleste av oss grunnleggende viktig å føle seg vel. Vi er alle forfengelige i større eller mindre grad, og dette kommer særlig til utrykk i nedgangstider eller om vi blir syke og ikke makter å ta vare på oss selv som vi pleier. Blir vår egen standard for forfengelighet satt på prøve, blir vi ikke så lyse til sinns som vi ellers pleier å være. Det blir ofte viktigere enn noen gang å føle seg fin og velstelt om vi havner i en situasjon der dette blir vanskelig for oss å klare selv. Dette sitter dypt i oss, både hos kvinner og menn.

Det er ikke overfladisk å være opptatt av å ta vare på seg. Det er et sunnhetstegn, og utstråler livsglede. Hva er galt med å farge håret, eller å lakke neglene? Hva er galt med å ta på seg en fin bluse eller en kul dress? Hva er galt med å ha roser i kinnene? Hva er galt med å pynte deg? Ingen verdens ting, så lenge du gjør det for deg selv, og ingen andre.

Her er altså dagens resultat. Gull så langt øyet kan se. Hehehe! Jeg grunnet først med Opi sin Don’t Bossa Nova Me Around. En deilig, kald beige tone. Deretter to lag med Antique Brooch fra Ciaté paint pots. Ikke er de nye heller, men de funker som bare det. Jeg har da ryddet, og oppdaget bortgjemte skatter. Nei, jeg gidder ikke lenger kjøre på med underlakk og overlakk. Det har jeg ikke tålmodighet til, selv om det beskytter neglen bedre og gir selve lakken lengre holdbarhet. En dødssynd, der altså. Jeg vet at dette utsagnet skjærer gjennom marg og bein hos all verdens negledesignere, men denne jenta går ikke rundt med lakk på neglene 365 dager i året. Nei, nei. Det her er et vårlig krumspring inspirert av et fat fullt av fine farger. Jeg fikk ånden over meg. Dessuten holder ikke lakken lenge nok i min verden til at jeg tar meg tid til å sitte der i år og dag og vente på at alle disse lagene med lakk skal tørke. Det blir som å sitte og se på gresset gro. Ikke tale om. Dét er livet for kort til for meg. Man må da ha litt perspektiv på ting.

For meg må neglelakk være kjapp moro. Dette tok 10 minutter, og det er sånn det skal være, synes jeg. Ellers blir det ikke noe av det, og da går jeg glipp av all gleden, og det vil jeg ikke. Siden jeg lakker neglene så sjelden er det ekstra, ekstra stas, og gir ekstra, ekstra glede.

Jeg vet at denne lakkperioden min nettopp er en periode. Den inntreffer på ca. denne tiden her én gang i året, jeg vet det går over. Jeg klarer ikke å holde på med det så lenge av gangen, men derfor gir dét også glitterdryss til settingen. For er det ikke sånn at gleden blir borte om vi gjør noe litt for ofte? Blir det ikke plutselig en selvfølge? Et ork? Og så setter vi ikke pris på det lenger? Eller kommer jeg til å fortsette å lakke neglene nå som det går så fort og gæli? Beklager igjen, kjære negledesignere. Har ingen anelse. Umulig å si, men basert på fortid kan man ofte se i fremtid, og da kommer kanskje svaret av seg selv 😉 ?

Det er nemlig ett problem med å ha så fine negler: Jeg får jo ikke øvd på gitar, og det plager meg selvsagt, selv om jeg er skikkelig dårlig på gitar. Haha! Det er bare det at jeg liker å sitte der foran TV’n med den trekassen i armene. Så får heller lakk være lakk, da. Den får bare flasse av, gullpaljett for gullpaljett.

Det er kun én dame i hele universet som spiller strengeinstrumenter med glans med lange og kunstige negler på, og vi vet jo alle hvem dét er. Selveste dronningen av all verdens sminke, glitter, frynser, paljetter og neglelakk: Queen Dolly Parton. Og siden jeg heldigvis har selvinnsikt nok til å innrømme for meg selv at jeg aldri kommer til å spille gitar med så flotte negler som henne, får jeg krype til korset ( les: gitaren ), og heller ha kortvarige, men lystbetonte romanser med bittelitt lengde på neglene og neglelakk av og til. Vanligvis har jeg kortkorte negler, og det trives jeg utmerket med, og jeg er god på å bruke håndkrem, så puselankene holder seg godt, men noen ganger er det artig med en forandring! Da er neglelakk et genialt verktøy å ha for hånden.

Det er viden kjent at Dolly Parton fant rytmen og takten til sangen 9 to 5 med neglene sine, og du kan høre dem knatre mot hverandre helt i begynnelsen av sangen. Nydelig! Dolly Parton. Det er dama si, det. Godt det er noen der ute som kan leve med flotte negler på livstid. Det er en kunst, bare det.

Espresso Barista Coffee Scrub!

Jeg er ikke den største kaffedrikkeren der ute, og jeg konsumerer ikke «coffee to go» noen steder. Jeg liker ikke å drikke kaffe fra pappbeger trukket i plast med plastlokk på. Dessuten er ikke kaffen like god ute fra hvor som helst heller, synes jeg. Og hvorfor skal man gå og drikke kaffe samtidig? Merkelige greier. Ikke bare er det lett å søle, men man brenner seg ofte både på hender og tunge, man kan sagtens snuble og falle, dulte borti folk og søle på de også. Eller sparke mot en fortaukant så det ljomer i stortåa. Dessuten tar det så lang tid før kaffen blir drikkbar, fordi den naturlig nok er glovarm, noe som gjør at man må holde på den i år og dag. Eller så har man på den tiden rukket å komme seg hjem, og da er det for sent, er det ikke? Hele poenget er vel at kaffen skal drikkes ute i bymiljøet der man ferdes fra det ene til det andre? For noe upraktisk og masete klin? Koser man seg med kaffen når man forholder seg til den på den måten? Jeg har testet det et par ganger i mitt lille liv, og kan konstatere at jeg ikke er laget for å gå rundt å holde på et beger med kaffe i. Til det går jeg altfor fort. Det har på en måte sett litt kult ut. Selvsagt skal man gå rundt med en kaffe i hånda, liksom. Rusle rundt og ha kaffen som et selvsagt tilbehør til resten av antrekket. Hipt og trendy. Not. Ja, ja. Hver sin lyst, og hvermann sin kaffevane. Vi er forskjellige, og trives med forskjellige måter å drikke kaffe på.

Nei, jeg har mer sansen for å sitte stille, og kose meg med kaffen min i vakre kopper jeg har funnet i bruktbutikker og på loppemarkeder rundt forbi. For meg holder det med to kopper hver morgen, og det er ikke engang for å våkne. Jeg er våken nok som jeg er. Det handler mer om duften av kaffe, og stemningen den setter om morgenen. En god og stille start på dagen sammen med en stor kopp grønn te. Det var en periode jeg drakk fire kopper hver morgen, men det ble jeg så stresset av at jeg måtte halvere dosen. Jeg ble helt propell! Veldig slitsomt.

Så har det slått meg at jeg på grunn av mine kaffevaner, produserer 730 plastkapsler i året som jeg vil kildesortere! Jeg har derfor begynt å lage mine egne kropps-og ansiktsskrubber av kaffegruten som blir igjen inni kapslene. Koffein i hudpleie er nemlig intet nytt under solen, da det har en herlig oppkvikkende og drenerende effekt alt etter hvordan den brukes. Ofte finnes koffein i øyekremer for å drenere og forebygge poser og mørke ringer under øyene. Man kan også finne mange varianter av kroppsbehandlinger på diverse SPA rundt om i verden basert på både sukker, salt, koffein og sjokolade. Alt dette øker blodsirkulasjonen i huden, og man blir like rosa som en gris mens det står på, men det går over. Etterpå er huden like glatt og myk som en softis i sommersol. Å skrubbe huden godt fjerner døde hudceller og grå, gusten og ru hud må vike for den fine huden som ligger under. Om du f.eks er plaget med tykk, hard og tørr hud på knær, albuer og føtter er det å skrubbe disse punktene jevnlig det beste du kan gjøre.

Her er altså resultatet. Jeg klipper opp plastkapslene, skraper ut den finkornede kaffegruten, skyller plastikken ren og kildesorterer den. Jeg tok det jeg fant i skapet på kjøkkenet, men det finnes utallige oppskrifter på hvordan man kan lage sin egen skrubb på nett. Her har jeg brukt økologisk, smeltet kokosolje oppi en krukke jeg fikk til Jul med deilig godis oppi. Jeg har tatt vare på krukken, og nå har den kommet til nytte som emballasje for min nye Espresso Coffee Scrub 🙂 ! Kokosoljen vil stivne etter en stund, og slik får man en god konsistens på skrubben sin. Jeg tilsatte også roseolje for enda mer pleie og deilig duft sammen med kaffen. Mmm…

Jeg klarte å smelte litt for mye olje, så jeg laget like godt en sukkerskrubb også 🙂 ! Fylte opp en boks, som tidligere hadde inneholdt en saltskrubb, med økologisk kokosblomstsukker, helte over oljen og rørte rundt. Dette sukkeret er en sånn typisk ting som blir stående i skuffen. Det er kjøpt inn til én bestemt anledning som én bestemt ingrediens til én bestemt rett. Da føles det ekstra godt at jeg kan bruke det opp på nytt vis, og som den skrubbeentusiasten jeg er, kan det bedre bli? Nope! På bildet her har oljen stivnet til sin naturlige form, og blitt hvit og fast som smør. Den smelter igjen ved 25 grader. Det betyr at den i kontakt med huden blir klar og bløt. Sammen med den finkornede kaffegruten og det nydelige sukkeret har jeg laget meg mine aller første miljøvennlige peelinger basert på gjenbruk av ingredienser og emballasje jeg hadde stående, og det gir en veldig god følelse. Ja, folk har drevet med dette her i hundrevis av år og vel så det. Å lage sine egne skjønnhetsprodukter på kjøkkenet er det mange som gjør. Min motivasjon har dypest sett vært å bli mye bedre på å sortere plast på hjemmebane, og det var sånn jeg kom på å gjenvinne kaffegruten 🙂 ! Og kildesortere plastikkapslene jeg forbruker.

The Carrot Special

Av og til hoper det seg opp ferske grønnsaker i kjøleskapet. Det er fort gjort at de kastes, fordi jeg rett og slett er flinkere til å kjøpe dem enn til å spise dem. Det gir liksom en god glede i kroppen å boltre seg i frukt-og grøntavdelingen, og man føler seg ekstra sunn og lur fordi man tar så utrolig gode valg for seg selv, der man går i sirkel rundt blomkål, brokkoli og rotgrønnsaker. Så ender man opp med vogna full av fine ting, men tida flyr, og vipps så har de blitt dårlige og ubrukelige, og havner i posen for matavfall. Slik kommer de selvsagt til nytte på ett vis, men det er ikke gøy å kaste den maten man med de beste hensikter hadde tenkt til å spise, eller hadde store planer om lage en god suppe av. Så ikke nå lenger. Jeg bruker dem i smoothies! Hvis jeg nå ser at jeg likevel ikke kommer til å få brukt dem til det jeg hadde tenkt å bruke dem til da jeg kjøpte dem. Dessuten begrenser jeg mitt eget matsvinn.

Meet The Carrot Special. I denne herligheten har Jeg brukt 3 gulrøtter, sitron, ingefær, mandler, vann og litt appelsinjuice. Appelsin og gulrøtter passer fint sammen, og den ble faktisk veldig god! Gulrøtter kan så visst brukes til så mangt, ikke bare i gulrotkake. Som er noe av det aller beste jeg vet. Yummie! Dét får bli neste gang 🙂 !

Hvis du på toppen av det hele vil optimalisere opplevelsen din mens du lager deg din egen Carrot Special, kan du høre på en aldri så liten countrysang om gulrøtter HER! Håper det smaker 😉 .

Når Støvsuging Blir Digg

Dette er historien om hvordan det å handle poser til støvsugeren ble en fest. Intet mindre.

Noe av det minst artige jeg vet om, er å gå tom for støvsugeposer. Det er ikke fordi jeg synes det er så himla gøy å støvsuge at jeg gjør det så fort jeg har et ledig minutt og derfor trenger dem veldig ofte, men fordi jeg må gå til anskaffelse av en ny rasjon SI 73+, som mine støvsugeposer så teknisk heter. Hva heter de du bruker forresten? Det hadde vært interessant å vite, og om du er fornøyd med dem? Det er faktisk viktig å kunne sin støvsugepose da det fort kan gå galt å ikke kunne det. Jeg er fornøyd med mine. For å si det sånn.

Å støvsuge er noe de aller fleste av oss har et forhold til. På godt og vondt. Jeg husker da min kjære mor satte i gang med støvsuging i mitt barndomshjem før soloppgang. Lyden av den sjokoladebrune Elektroluxen rev gjennom marg og bein, og bølgen av dårlig samvittighet kom skyllende over meg der jeg gjemte meg under dyna for å stenge den grusomme støyen ute til den beviselig var over. Jeg nektet å stå opp før hun var ferdig med støvsugingen. Hun hadde det med å sette i gang terrormaskinen før min bror og jeg hadde stått opp, så vi virkelig skulle ta hintet. Nå i ettertid forstår jeg selvsagt at hun ikke kunne vente i fire skuddår på at hennes to slabbedasker av noen tenåringer skulle våkne. Det gjelder å få det gjort, og det fort. Lørdag formiddag var liksom den perfekte tiden å gjøre rent på. Når skulle de ellers ha tid til det? Både min mor og min far sto på så det gjomet i veggene med støvsuging, vasking, rydding og gjerne gressklipping på toppen av det hele. Huset vibrerte som en motorbåt i vill fart på bøljan blå, og det gikk ikke an å sove videre. Den dårlige samvittigheten min kom selvsagt av at jeg 1. Ikke ville hjelpe til, og 2. At jeg selv virkelig måtte ta i et tak på rommet mitt med blant annet skikkelig rengjøring, rydding og selvsagt støvsuging, som jeg hadde utsatt i lange tider, og som min kjære mor hadde mast på meg om i ukesvis. Finnes det egentlig noe mer rotete enn tenåringer? Eller er det ikke sånn lenger? Kanskje vi bare var veldig rotete på 80- tallet? Er «generasjon perfekt» superdyktige på rengjøring av hus og annet som må holdes rent nå for tida? Eller er de aller best på å holde seg selv rene og pene? Som fjortis var jeg best på det siste. Som voksen nesten like god på begge deler. Der husarbeid kommer på en god nummer andre plass.

Fordelen ved å ha blitt oppdratt på denne fabuløse måten av en energisk mor og hjelpsom far, og en voldsomt høylytt, durende Elektrolux støvsuger av ypperste kvalitet, er selvsagt den at jeg som et relativt voksent menneske, jeg er meget skeptisk til å bli for voksen, det skal man passe seg for, er jo nettopp den at man ser verdien i å ha det rent og pent rundt seg i sitt eget hjem. Som en konsekvens av dét igjen går man derfor tidvis tom for SI 73+. Hvilket betyr at jeg av og til må utføre den lite glamorøse handlingen det er å gå til innkjøp av ja, du gjettet riktig; støvsugeposer. Jeg har en fast leverandør for sånne saker, og oppsøker med målrettede og bestemte skritt Euronics her i Halden, min fjonge by, som også er i behov av støvsuging nå om våren, men det er et helt annet kapittel jeg ikke skal rote meg opp i her. Jeg har mer enn nok med mitt eget støv.

Det er ikke sånn at jeg gleder meg til å handle støvsugeposer. Jeg har utsatt den oppgaven i lengste laget, for å være helt ærlig. Det har da vært mørkt og vinter ute? Hybelkaniner, brødsmuler og annet rusk og rask har rett og slett vært helt umulig å få øye på, all den tid mørket har beskyttet støvet mot meg, og derfor har hatt ekstremt gode vekstvilkår. Eller omvendt. Sånn er det vitterlig ikke lenger. Det er vår, og det har blitt lyst både morgen og kveld, og dét har sin pris. Hjelpe meg.

«Velkommen til en hyggelig handel», står det på et trivelig skilt utenfor butikken jeg er på vei inn i. Jeg tenker lettere irritert over hva som er så hyggelig med å handle støvsugeposer, men tar meg i det og begynner med positiv tankegang:

1. Jeg skal være takknemlig for at jeg har en støvsuger. 2. Jeg skal være takknemlig for at det finnes SI 73+. 3. Jeg skal være takknemlig for at jeg kan støvsuge selv, osv, osv… Alt dette er selvfølgelig helt sant, og jeg ser for meg et levende mareritt der jeg sitter hjelpeløs i en stol uten noen som helst mulighet til å gjøre rent helt på egen hånd, og der støv og skitt vokser meg over hodet, og jeg ender mitt liv angrepet av den største hybelkaninen verden noensinne har sett. Det hjelper. Tanker kan flytte fjell, og støv.

Vel inne i butikken blir jeg møtt av tre veldig blide herremenn. Jeg uttrykker mitt ærend, og tar fram den tomme emballasjen fra jakkelomma mi, sånn at jeg får helt riktig posemodell til min nusselige støvsuger. Jeg vil for alt i verden unngå å komme hjem med feil pose til støvsugeren, som videre vil gjøre det klin umulig for meg å støvsuge. Skrekk og gru. Det hadde vært trist, gitt, nå som jeg endelig har fått ut fingeren og er på plass i butikken. Mannen bak kassa finner fort fram til SI 73+, og jeg ber han like gjerne gi meg tre pakker så jeg har en stund. Et lite lager. Dere vet jo hvorfor. Nok snakka om den saken.

«Vil du ha en sånn også?», spør han meg i det jeg skal betale, og holder en stor, knallgul godtepose opp foran nesetippen min. Øynene mine blir store, og jeg kjenner at øyenbrynene mine løfter seg til nye høyder i gledesrus over den flotte overraskelsen. «JAAA, TAKK!», roper jeg ut i vill begeistring, og ser på alle de tre glade ekspeditørene i butikken med et stort smil om munnen. De smiler tilbake. For en lykke! Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at jeg skulle få en stor godtepose da jeg skulle handle støvsugeposer! Vi hilste hverandre ha det, og ønsket hverandre en riktig god Påske alle sammen. På lette skritt gikk jeg glad og fornøyd hjem med sekken full av poser med både det ene og det andre oppi, mens jeg gledet meg til å spise godteri! Og aldri har det vært mer hyggelig og mer stas og mer glamorøst å skaffe seg støvsugeposen SI 73+.

Roser til fjeset!

Det finnes så mange måter å rense huden på. Det viktigste er at man faktisk gjør det hver morgen og kveld, og at man er fornøyd med ritualet sitt. For det er faktisk et rituale. Et viktig og bra rituale for huden, som er vårt aller største organ med utrolig mange viktige funksjoner. Jeg har kommet over en liten skatt av en maske! Den er for sensitiv hud, og inneholder min favoritttingrediens ROSE. Den er heller ikke av det dyreste slaget, og jeg elsker den. Jeg har hatt den en liten stund, og kom over den i beautyboden min da jeg hadde en heidundranes ryddesjau der for en tid tilbake. Masken er et impulskjøp fra et apotek i Frankrike, men merket Nuxe kom til Norge for en god stund siden altså, så det er ikke noe nytt under solen her nå. Det var like før jeg kastet den, men nysgjerrigheten tok overhånd. Dessuten har jeg oppbevart den mørkt og kjølig, så den er jo god som ny. Nå bruker jeg den som en oppfriskende rensemaske hver morgen, og den gjør en nydelig jobb på huden. Dufter friskt av rose gjør den også 🙂 ! One Happy Beautycamper der altså, og i en jungel av produkter å velge på der ute, er det viktig å dele de gode funnene når de dukker opp. Denne masken er et sånt funn, og er rett og slett et kupp.

Det Er Nyper i Hjertet Mitt

Jeg er en te-drikker. Ja, jeg drikker kaffe óg. To kruttsterke kopper espresso hver bidige dag, men det stopper der. Drikker jeg mer enn dét blir jeg en smule stresset. Noe hverken jeg eller omgivelsene mine har særlig godt av. Derfor har jeg gått ned fra 4 til 2 kopper kaffe, og drikker heller en kopp grønn te i stedet. Jeg elsker grønn te. Særlig matcha.

Nå i disse forkjølelsestider er jeg hekta på nype-te også, men ikke hvilken som helst te, nei. Jeg må ha selveste Confecta nype-te. Ingen over, ingen ved siden. Det er den jeg desperat tyr til hver gang et irriterende virus banker på min dør. Denne teen har fulgt meg siden barndommen, og er en av verdens beste teer gjennom tidene. Morsom er den også. På innsiden av esken står det så vakkert: «Kjære Kunde. De kan nå glede Dem over å ha funnet frem til en 1 ste klasses aromatisk té. Soltørkede nyper av beste kvalitet er benyttet sammen med vill Hibiscus. En kopp Confecta Nype-Te på sengekanten forstyrrer såvisst ikke nattesøvnen, — snarere tvert imot.» Det er jo bare helt fabuløst.

Min kjære mor serverte oss barna denne teen hver gang vi ble syke, og selv drakk hun den med mye sukker og sitron. Heldigvis har vi kuttet ut sukker i te for år og dag siden, da det ødelegger den nydelige smaken fullstendig. Jeg vil gå så langt å påstå at all te er best helt uten sukker, men det er selvsagt smak og behag. Et lite tips er å bruke to te-poser om koppen du drikker av er stor. Så får du en sterk og god te-smak proppfull av antioksidanter og vitaminer. En skikkelig kraftdrikk! Jeg synes te skal drikkes av litt rause kopper. Da får man varmet hendene sine i samme slengen, og det gir en egen stemning i kroppen å drikke av store kopper. Det er avslappende og beroligende.

Jeg er blodfan av nype-te fra Confecta. Går det an? Ja, det gjør det. Jeg får bare stå i det. Den er en klassiker, og jeg anbefaler den på det varmeste! Her er det ikke noe dilldall, men et stort fokus på høy kvalitet. Det finnes faktisk bare én nype-te for meg, og det er denne jeg skriver om nu. Jeg har smakt noe få andre gjennom årenes løp, men de kan ikke måle seg med denne. I tillegg har emballasjen holdt stand siden jeg var liten. Sånt digger jeg, vet dere. De har kanskje endret den bittelitt? Jeg kan i så fall ikke peke på hva? Kom gjerne med innspill her, om det er noen der ute som helt klart kan peke på endringer jeg selv ikke har lagt merke til. Det er i alle fall 70-tallsvibber så langt øyet kan se på den myke, lille pappesken med det fine innholdet. De bruker det samme designet og fargene som de alltid har gjort. Hvite fonter på vinrød bunn, gult og svart der de har bilde av en tekanne som oser av den mystiske te-guden, og en kopp på kortsiden av pakken der de tipser deg om hvordan du best lager deg en god kopp te. De har på toppen av det hele fokus på miljøet 🙂 . På baksiden av pakken står det: «Bra For Deg!»

  • Soltørkede, viltvoksende nyper.
  • Naturlige C-vitaminer
  • Koffeinfri
  • Usprøytede nyper
  • Miljøvennlige te-poser uten snor, stift og unødig emballasje.

Det er jo en grunn til at min favoritt-te er nettopp dét. Den smaker altså helt himmelsk fordi den inneholder to ingredienser, og kun det. 60% soltørkede nyper og 40% vill Hibiscus. Yum! Den er lett tilgjengelig, og noe av sjarmen er at jeg ikke må i helsekosten for å få tak i den, selv om de har mye god te der óg. De aller fleste dagligvarebutikkene har denne ikoniske teen.

En ren hyllest der altså til min absolutte favoritt-te gjennom tidene, som jeg forbinder så mye kos og hygge med. Den har til og med hjulpet meg gjennom flere forkjølelser, og gjort meg friskere fortere. ( Da har jeg riktignok drukket store mengder av den over flere dager, men det har virket. ) Måtte den ALDRI gå ut av produksjon.

Personlig sørger jeg alltid for å bunkre opp et lite lager av den gjennom hele vinteren, men denne teen er jo nydelig som is-te også, så jeg kommer til å kjøre på med den hele året nå. Dét har jeg ikke gjort før. Is-te har liksom aldri vært min greie, men jeg har fått meg en liten aha-opplevelse nå som jeg bruker mer enn én te-pose i koppen. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før?? Det er akkurat som om jeg har blitt ny(pe)forelsket i en gammel flamme. For en fantastisk følelse! Sukk.

Nyt snøen og skjønnheten den tegner opp for oss så lenge det varer. Og om du er en te-drikker som meg, håper jeg tipset mitt har kommet til nytte. Ha en fin dag 🙂 !