Interiør & Lys & Sånn

Jeg er ikke akkurat «big on interior». Ikke har jeg gardiner, og sofaen er ikke proppfull av puter. Tepper? Hva er det? Det nærmeste jeg kommer er en liten fillerye i gangen, fordi det er nødvendig. Ellers er det meste hos meg meeeget enkelt. Den «scandinaviske minimalismen» tatt til nye høyder, om du vil, men ikke så riktig at det ville funket i et interiørmagasin. Nei, nei. Hos meg er det så få ting at en interiørstylist ville fått fnatt, og gått bananas i all verdens møbel-og interiørforretninger, for å gjøre det litt mer «hjemmekoselig, kult og stilig», all den tid de få tingene og møblene jeg har er fra bruktbutikker, som jeg synes det er så artig å frekventere fra tid til annen. Av en eller annen grunn gir det meg en god følelse i kroppen å finne skatter fra en annen tid, med en annen stil. På bildet over ser dere én høyttaler. Det er to av den, og de er et kupp fra en bruktbutikk, ikke kjøpt av meg, men det spiller ingen rolle. De funker! Fordi jeg ikke har så mange steder å plassere ting på, satte jeg den nydelige blomsterbuketten jeg fikk lørdag kveld etter konserten vår oppå den ene høyttaleren, og jeg synes det ble så fint! Hifi-blomster. Helt perfekt.

For noen år siden bodde jeg i en leilighet, og den var av det «sjarmerende» slaget. Jeg likte meg godt der, og hadde faktisk både tepper, gardiner, bilder på veggene og ekstra puter i sofaen, men plutselig fikk jeg nok, gikk amok og kvittet meg med alt sammen. Jeg vet ikke hva som skjedde, men en flytteprosess kan ha noe med saken å gjøre. Jeg ble så overveldet over alt sammen, at jeg bestemte meg for aldri å ha mange ting igjen. Jeg fikk en voldsom forakt for alt som het puter, gardiner, tepper, ting og tang og så på det som støvsamlere av dimensjoner. Hvilket det er. La oss ikke stikke det under en designstol. Nå er det fire år siden jeg flyttet, og jeg mener det samme fremdeles. Så mye enklere det er å gjøre rent når man ikke har en hel haug med nips å flytte på, tepper å støvsuge og puter å slå? Dessuten kan man gjøre rent og rydde sjeldnere fordi det holder seg rent, støvfritt og ryddigere over lengre tid uten alt dette dilldallet rundt forbi. Likevel må jeg innrømme at det er utrolig trivelig med puter, gardiner, tepper og ting og tang hos andre, og jeg storkoser meg i hjem der det er «høy hyggefaktor», som jeg kaller det. Vi er forskjellige og har heldigvis ulik smak og behag. Takk og lov for det. Det er bare det at jeg ikke klarer å ha det sånn hjemme hos meg selv. Det er mulig jeg fremdeles er i sjokk etter alle tingene som hopet seg opp i leiligheten, for jeg trodde faktisk at jeg ikke hadde så mye.

Vet dere, jeg har ikke fyrt opp et stearinlys på fire år. Og hva kommer det av? Jo, det skal jeg fortelle dere. Jeg har en fortid som stormisbruker av te-lys. Da jeg bodde i min sjarmerende leilighet kjøpte jeg inn det som sikkert var flere tonn stearinlys i årenes løp, og fyrte løs som en gal gjennom hele høsten og vinteren. Der satt jeg med te-koppen min i hendene, godt plantet i sofaen med puter opp til haka og levende lys, mens jeg storkoste meg i et inneklima verre enn på en fabrikk uten tilstrekkelig lufting. Det ble etter hvert så mye sot og parafin inne at jeg måtte lukke opp verandadøra for å overleve, og slippe inn nytt oksygen, da det rett og slett ikke var noe igjen av det innendørs. Det tok litt tid før jeg skjønte at det var lysene som gjorde meg slapp, uvel og tungpustet. For finnes det noe koseligere og mer stemningsfullt enn levende lys? Nei, det gjør ikke det. Ikke noe gir mer ro i sjelen enn en god kopp te, et glass vin eller varm kakao og levende lys i høst-og vinterhalvåret. Det er noe helt eget ved det å sitte og se på lysets flamme der det brenner så stille og vakkert, enten det er en tidlig og beksvart vintermorgen, eller en stormfull høstkveld. Ja, jeg er så glad i levende lys, og ja, jeg har kuttet det helt ut. Det er noe som heter kill your darlings, og jeg har virkelig killed them. Hvor mange lysfat, lysboller, speilbrett, lysestaker og te-lysholdere hadde jeg i skuffer og skap før? Latterlig mange. Hvor mange stearinlys, flytelys, kubbelys og te-lys hadde jeg i kilovis i skuffer og skap før jeg kvittet meg med dem for godt? Pinlig mange. Hvor mye sot, stearin og parafin har jeg egentlig trukket ned i lungene mine? Skrekk O gru! Var leiligheten helt grå blitt etter årevis med levende lys? Ja. Var det et sant mareritt å vaske ned leiligheten etter årevis med te-lys i hver en krik og krok? Ja. Var jeg kanskje litt over gjennomsnittet glad i å tenne levende lys? Aner ikke. ( Tror dette gjelder de aller fleste husstander her til lands. Hva tror dere? Vil svært nødig skille meg negativt ut på dette området, kjenner jeg. ) Er kvinner mer glad i levende lys enn menn? Kan være, men det er ikke sikkert. Har jeg noen gang i mitt liv møtt en mann som er helt vill etter levende lys, og som ved første og beste anledning tenner et? Eh, nei. Hvis det er menn der ute som er veldig glad i stearinlys, gi lyd. Jeg har trolig fordommer som går ut på at det er kvinner som dominerer på te-lys-fronten.

Som den tidligere stearinlysnarkomane jenta jeg er, storkoser jeg meg i rom der det tennes levende lys. Det er faktisk noe av det aller beste jeg vet, og jeg kjenner det er fristende å tenne stearinlys nå som høsten er her med sin fantastiske duft, mørkere kvelder og kjøligere vær. Jeg må styre unna fyrstikkene og lysene når jeg er på butikken. Å ta turen innom Nille nå, er som å sette flaska foran alkoholikeren. Nille er, som de fleste levendelyslikere vet, et paradis når det kommer til utvalg og kvalitet. Det å tenne et lys er nesten som et rituale, en meditativ handling som gir fred og ro. Et slags zen mot stress. Jeg har kuttet det helt ut. Jeg har rett og slett sluttet med stearinlys. Tro det eller ei, for inneklimaet sin skyld, og for egen helse sin skyld. Jeg har vært stearinlysnykter i fire år. Jeg liker det, jeg står for det, jeg er stolt av det. Er det et tabu å ikke bruke levende lys? Kan man være, eller bli allergisk mot det? Ja, det tror jeg.

Så er det noe med alle disse høytidene våre, der levende lys er et selvfølgelig innslag. Det være seg advent, jul, påske, 17. mai, bursdager, brylluper, konfirmasjoner og andre festligheter. Levende lys hører med, og i de riktige fargene. Det gir herlig stemning! Jeg har på følelsen av at levende lys er god butikk, og særlig i mørketiden, og noe vi må ha for å komme oss gjennom den med et smil om munnen. Jeg må derfor kompensere med lamper! Lamper av alle slag. Jo mer, jo bedre! Gamle, nye, stygge og pene, store og små. Lamper i hver krik og krok, men det er ett rom jeg tillater meg litt bruk av levende lys, og det er på badet, av alle steder. Der har jeg en vakker lykt, som jeg fyrer opp et lys i av og til, men bare av og til altså. Jeg kan jo ikke bli helt i fyr og flamme heller.

Hei, på dere, og hjertelig velkommen!

Akkurat nå er det en tidlig og stille lørdag morgen. Solen skinner og regnet faller. Som jeg har savnet regnet i hele sommer, og hvor takknemlig jeg blir her jeg sitter og ser på det slukke tørsten til alle trær, busker og blomster der ute. Jeg skal om litt ned i salongen og klippe hår. Det er siste helg nå før skolestart, og jeg gleder meg til å springe rundt sammen med de nydelige menneskene jeg jobber sammen med. Jeg har verdens beste kolleger, og jeg er så glad i dem alle som én. Vi skal gjøre vårt ytterste for å gjøre store og små fjonge på topplokket i dag. Så er det lydprøve på Halden Mikrobryggeri sammen med fantastiske musikere, som kommer fra Oslo, Skien og Halden for å spille sammen med meg. Jeg setter så utrolig pris på det, og jeg er så glad i dem, alle som én.

Hjertelig velkommen til konserten vår klokka 21.00 i kveld. Vi gleder oss til å spille for dere, og skal gjøre vårt ytterste for at dere skal få en herlig høstkveld i en trivelig bakgård midt i byen. Billetter i døra. Vi gjør det enkelt og greit. Drop-In.

Foto: Raymond Mosken og meg.

DIY BOOKMARK

Dette er mitt bokmerke. En supersøt duftprøve fra Dior. Jeg plukket den forsiktig ut av et magasin for noen uker siden, og jeg er så begeistret for bokmerket mitt at jeg hele tiden må ha en ny bok å lese slik at jeg kan få brukt det. Jeg elsker å lese, og jeg er sterkt fascinert av duft, som dere alle vet.

På nett kan man lett finne videoer på hvordan man kan lage seg sitt eget, skreddersydde bokmerke, og det er bare fantasien som setter grenser. Et bokmerke kan være så mangt. Jeg har funnet mitt i et moteblad. Selvfølgelig. Åpner jeg forseglingen, vil jeg til og med ha et duftende bokmerke, og boka jeg leser vil bli beduftet. Er det ikke fantastisk? Enn så lenge holder jeg det lukket, men jeg synes det er veldig stas at bokmerket mitt inneholder en parfyme fra én av mine store favoritter, Christian Dior. Selve duften Miss Dior, altså originalen fra 1947 dedikert til hans søster, har sin bakgrunn vi kan lese om i linken over her, og originalen er kunst på flaske. Den lukter vidunderlig! Dufter har, og skaper historier. Bøker har, og skaper historier. Fortsatt god sommer 🙂 .

Der Jeg Kommer Fra

I dette slitte, myke og sølvfargede hylsteret oppbevarer jeg mine kjære pensler, eller make-up børster, om du vil. Jeg kjøpte «pennalet» da jeg gikk på Art Complexion i Oslo av en dame som sydde slike. Med penslene har jeg laget uendelig mange forskjellige uttrykk i løpet av mitt lille liv, og jeg har jobbet med alt fra sminket usminket til skrekksminke, brudemake-up, TV, reklame, platecover, musikkvideo, foto, teater og film, og i går hjalp jeg til med hår og sminke på fotoshoot. Det var en flott opplevelse, og jeg takker for oppdraget.

Jeg begynte å interessere meg for sminke i tidlig barndom, og siden jeg ikke hadde sminke som 5-åring, startet jeg like godt med et skrin vanlig vannmaling, som voksne gjerne gir til barn for at de skal male på papir. Jeg mente det gikk helt supert å bruke vannmaling i ansiktet, og lekte meg foran speilet til stor glede for meg selv, og til stor bekymring for min mor. Jeg ble dypt grepet av hvordan man kunne forandre et ansikt med farger, lys og skygge, og hvordan jeg gikk fra å være meg selv foran speilet, til å bli en helt annen person. Et helt annet menneske, med en helt annen personlighet og en helt annen stemme. En helt annen karakter. Ved hjelp av noen få, enkle og effektfulle penselstrøk på øyenbryn, kinn og lepper dukket den ene personen opp etter den andre. Det gikk opp for meg der og da at jeg kunne male bort meg selv, og skape mange nye mennesker. Jeg kunne til og med gå fra å være jente til å bli gutt! Wow, tenkte jeg. Dette er trolldom! Slik vant nabojenta og jeg vår aller første lokale utkledningskonkurranse for barn, og vi ble meldt på av våre foreldre. Jeg fikk en idé om at vi skulle se ut som på bryllupsbildet til min mor og far, men med en liten twist. Jeg skulle være brudgommen, og hun skulle være bruden, et brudepar i miniatyr. Slik ble det. I sort dress, svart matroslue med skinnende brem og en tykk, svart bart i vannmaling påmalt rett under nesa mi, var det ingen som kunne se at jeg var jente. Min barndomsvenninne stylet jeg i hennes mors brudekjole, et hvitt lakkbelte i livet, min mors blondeforkle på hodet og sminket henne opp til den vakreste bruden noen noensinne hadde sett. Brudebuketten hennes besto av markblomster jeg plukket i skogen i nabolaget vårt. Hun så troskyldig og søt ut, og jeg gikk inn i rollen som en litt morsk og alvorlig brudgom. Vi så ut som et ektepar fra 1800-tallet. Dessuten måtte jeg holde maska, for vannmalingen ville sprekke opp og drysse av om jeg trakk på smilebåndet, og vi ville blitt avslørt. Vi vant et gavekort på 100kr hver i byens største og mest populære leketøysbutikk, Adler. Overraskelsen ble stor hos juryen da det kom for en dag at jeg var jente, og følelsen av at jeg hadde klart å lure voksne trill rundt, at de faktisk hadde trodd på brudeparet jeg hadde laget, glemmer jeg aldri.

Her er vi altså, nydelige Trine Thowsen og meg. Vi kom til og med i avisen, Tistaposten.

Min besettelse for sminke, og hva den kunne gjøre med et ansikt og et helt menneske ville ingen ende ta. Jeg fikk selvsagt ikke sminke meg hver eneste dag. Jeg var tross alt et barn, og min mor lot meg få leke med vannmalingen på fritiden. Skulle guttene i gata leke indianer og cowboy, fikk jeg legge indianersminke og cowboysminke på dem, og på loftet fant vi kostymer. Komplett styling før leken kunne begynne, med andre ord. Indianerne med fargerike striper i fjeset, og cowboyene hadde solbrune, møkkete og støvete fjes. Var min kusine på besøk måte jeg gjøre henne om til en liten prinsesse med styling av hår, klær og passende prinsessesminke. Hun ble helt annerledes i en blå silkekjole min mor hadde kjøpt i Amerika i sin ungdom. Jeg brukte ofte Disneybøker og tegneserier som Lucky Luke og Sølvpilen når jeg skulle skape rollefigurer av mine lekekamerater. Etterhvert ville jeg ha ordentlig sminke, for vannmaling var ikke helt optimalt å jobbe med, mente jeg, men min kjære mor var, og er, en naturlig skjønnhet så hun hadde ikke noe sminke jeg kunne låne av henne. Mitt barndoms bad var, ironisk nok, kjemisk fritt for make-up, men det var noen flakonger dyr parfyme der fra YSL…Hva gjør man så? Jeg tok en liten runde i gata der jeg bodde, og ringe på hos alle nabodamene. Jeg hadde lagt merke til noe: Hver gang min mor fikk besøk, enten det var av syforeningen eller av en og annen venninne over en kaffekopp ved kjøkkenbordet når jeg kom hjem fra skolen, hadde alle disse kvinnene sminke på. Det var en fest å se på dem! Det bugnet av mascara, blå øyenskygge, rosa leppestift, rød neglelakk, brunkrem, pudder på huden, rouge i kinnene, kajal på øyenbrynene, spray i håret og eyeliner! Disse damene måtte da ha noe av denne sminken å avse til meg, tenkte jeg. Som tenkt, så gjort. Med en plastpose i hånden gikk jeg rundt fra dør til dør og ba om produkter damene ikke brukte lenger. Jeg var en tigger i skjønnhetens navn. Om det var noe de egentlig ville kaste, kunne de godt kaste det i posen min, sa jeg. Det viste seg at de hadde en hel del bomkjøp liggende igjen i skuffer og skap på badet. For en fryd det var for en liten, sminkegal jente å få lov til å bli invitert inn til noen av dem for å se på alt de hadde! Inn til det aller helligste, nemlig Badet, med stor B. Dét var det aller viktigste rommet i et hus, ifølge meg. Det var dét rommet som kunne realisere alle mine drømmer, glitterrommet, veien til skjønnhetens verden. Disse vakre kvinnene var så snille mot meg, og jeg endte opp med full pose! Til min mors store fortvilelse. Hun gikk fra dør til dør og beklaget sin datters frekke oppførsel, og forklarte at hun ikke hadde vært klar over min noe utspekulerte plan for å skaffe meg sminke. Jeg var strålende lykkelig, og hadde endelig fått meg skikkelige produkter jeg kunne male med. Min aller første «sminkekoffert.» Da jeg endelig ble stor nok til å bruke sminke hver dag, gikk alle lommepengene mine til alle byens parfymerier, og jeg gjorde samlingen min større og større…

Den dag i dag kan jeg ikke være noe sted i verden uten å gå inn i et parfymeri eller et apotek. Jeg MÅ inn og se i hyllene på alt det spennende de har der, om det er nye merker jeg ikke har sett før, eller jeg vil kjøpe med meg gode, gamle klassikere jeg ikke klarer meg uten. Hvor enn jeg er i verden MÅ jeg glane inn i en frisørsalong, MÅ jeg inn i en bruktbutikk, loppemarked eller på marked for å se om jeg kan finne skatter i form av klær, sko, smykker, bilder, glass, porselen, bøker eller musikk.

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg ikke velger å satse på det ene eller det andre, men jeg har alltid valgt med hjertet. Jeg har alltid satset på alt jeg vil gjøre. Jeg har aldri hatt en plan B, og aldri tatt valg for å ha noe å falle tilbake på. Om jeg faller, faller jeg med trynet først, for å si det sånn. Det har aldri vært en lett vei, i motsetning til hva mange kanskje tror, men det har vært min vei, og det er det fremdeles. Jeg er heldig som kan gjøre mye forskjellig innenfor bransjen jeg opererer i. Ingenting av det jeg gjør står tilbake for noe annet. Jeg er priviligert som bare gjør det jeg har lyst til å gjøre. Hvorfor må jeg velge bort? Hvorfor må jeg begrense meg? For hvem? For hva? Jeg utdannet meg til hudpleier, make-up artist og frisør, etter noen år tok jeg tak i musikk igjen, og tusen takk til alle som ga meg oppmuntring til det. Jeg kunne ha valgt lærerutdanning, barnevern eller sosionom, all den tid jeg jobbet som lærerassistent på en barneskole i 3 år etter gymnaset. Jeg ville ikke vært de årene foruten, men jeg valgte det bort. Jeg har aldri angret det valget.

Skjønnhetens verden er min verden. Alt som er vakkert for meg, er min verden, enten det er å klippe hår, blande farger, jobbe med komposisjon og sminke, gjøre noen «ny» eller holde på en stil noen er fornøyd med, skape forandring, skape glede, skape sanger, musikk, album. Alt sammen må jeg gjøre, når det er riktig å gjøre det. I min verden henger alt sammen, og alt sammen er meg. Det ene er en naturlig forlengelse av det andre. Alt jeg gjør i dag, har hatt bruk for alle valg jeg har tatt til nå. Ja, jeg er en skjønnhetsnarkoman, og skjønnhet har alltid vært, og vil alltid være det som får mitt hjerte til å slå, og det som får mitt hjerte til å slå, det går jeg for. Slik håper jeg du har det også.

Når Lakk Skal Sies

Jeg har på min ryddeferd tatt tak i neglelakkene mine, som til nå har blitt oppbevart i en skoeske, og gitt dem sin nye plass her. Dette tunge og dekadente «boblefatet» fant jeg i én av byens mange bruktbutikker, og falt pladask. Jeg kjøpte to. Ett til sjokolade og ett til dette her, for eksempel. Selvfølgelig. Jeg synes det er så fint! Det glitrer og skinner vakkert, og lyset reflekteres gjennom det på en måte som får meg til å tenke på nettopp berusende og forfriskende bobler ( les: Champagne ). Nå står fatet godt synlig på en gammel kommode, og jeg har hele tiden oversikt over hva jeg har av fine farger å ha det gøy med.

Neglelakk er mye moro for pengene, og det gir en herlig følelse å ha fine negler. Dette er «make-up» man kan se, og jeg får sol i sjelen hver gang blikket treffer neglene. Det være seg om jeg leser en bok, vasker opp, henter posten eller skriver. Det er rett og slett mye mer frydefullt å bruke hendene sine til smått og stort når man har giddet å pynte opp neglene sine. Det er hverdagsglede på sitt aller beste! Mange jeg kjenner går til neglesalonger regelmessig for å holde flotte kunstverk på neglene ved like. Det finnes ingen grenser for hvor mye av farger og fantasi en liten negl kan prydes med. Jeg er ikke der, tar meg ikke tid, beklager, men jeg forstår så godt følelsen det gir å ha flotte og velpleide hender og negler. Det er få ting som får en til å føle seg bedre her i verden. Tro det eller ei. Vakre hender og negler bidrar til bedre psykisk helse, vil jeg her slå fast med brask og bram. Man blir glad av det. Man blir så glad at det nesten ikke er til å begripe. Helt latterlig. Så kan man sikkert hevde at dette er overfladisk tull, men det er faktisk helt motsatt. Det er for de aller fleste av oss grunnleggende viktig å føle seg vel. Vi er alle forfengelige i større eller mindre grad, og dette kommer særlig til utrykk i nedgangstider eller om vi blir syke og ikke makter å ta vare på oss selv som vi pleier. Blir vår egen standard for forfengelighet satt på prøve, blir vi ikke så lyse til sinns som vi ellers pleier å være. Det blir ofte viktigere enn noen gang å føle seg fin og velstelt om vi havner i en situasjon der dette blir vanskelig for oss å klare selv. Dette sitter dypt i oss, både hos kvinner og menn.

Det er ikke overfladisk å være opptatt av å ta vare på seg. Det er et sunnhetstegn, og utstråler livsglede. Hva er galt med å farge håret, eller å lakke neglene? Hva er galt med å ta på seg en fin bluse eller en kul dress? Hva er galt med å ha roser i kinnene? Hva er galt med å pynte deg? Ingen verdens ting, så lenge du gjør det for deg selv, og ingen andre.

Her er altså dagens resultat. Gull så langt øyet kan se. Hehehe! Jeg grunnet først med Opi sin Don’t Bossa Nova Me Around. En deilig, kald beige tone. Deretter to lag med Antique Brooch fra Ciaté paint pots. Ikke er de nye heller, men de funker som bare det. Jeg har da ryddet, og oppdaget bortgjemte skatter. Nei, jeg gidder ikke lenger kjøre på med underlakk og overlakk. Det har jeg ikke tålmodighet til, selv om det beskytter neglen bedre og gir selve lakken lengre holdbarhet. En dødssynd, der altså. Jeg vet at dette utsagnet skjærer gjennom marg og bein hos all verdens negledesignere, men denne jenta går ikke rundt med lakk på neglene 365 dager i året. Nei, nei. Det her er et vårlig krumspring inspirert av et fat fullt av fine farger. Jeg fikk ånden over meg. Dessuten holder ikke lakken lenge nok i min verden til at jeg tar meg tid til å sitte der i år og dag og vente på at alle disse lagene med lakk skal tørke. Det blir som å sitte og se på gresset gro. Ikke tale om. Dét er livet for kort til for meg. Man må da ha litt perspektiv på ting.

For meg må neglelakk være kjapp moro. Dette tok 10 minutter, og det er sånn det skal være, synes jeg. Ellers blir det ikke noe av det, og da går jeg glipp av all gleden, og det vil jeg ikke. Siden jeg lakker neglene så sjelden er det ekstra, ekstra stas, og gir ekstra, ekstra glede.

Jeg vet at denne lakkperioden min nettopp er en periode. Den inntreffer på ca. denne tiden her én gang i året, jeg vet det går over. Jeg klarer ikke å holde på med det så lenge av gangen, men derfor gir dét også glitterdryss til settingen. For er det ikke sånn at gleden blir borte om vi gjør noe litt for ofte? Blir det ikke plutselig en selvfølge? Et ork? Og så setter vi ikke pris på det lenger? Eller kommer jeg til å fortsette å lakke neglene nå som det går så fort og gæli? Beklager igjen, kjære negledesignere. Har ingen anelse. Umulig å si, men basert på fortid kan man ofte se i fremtid, og da kommer kanskje svaret av seg selv 😉 ?

Det er nemlig ett problem med å ha så fine negler: Jeg får jo ikke øvd på gitar, og det plager meg selvsagt, selv om jeg er skikkelig dårlig på gitar. Haha! Det er bare det at jeg liker å sitte der foran TV’n med den trekassen i armene. Så får heller lakk være lakk, da. Den får bare flasse av, gullpaljett for gullpaljett.

Det er kun én dame i hele universet som spiller strengeinstrumenter med glans med lange og kunstige negler på, og vi vet jo alle hvem dét er. Selveste dronningen av all verdens sminke, glitter, frynser, paljetter og neglelakk: Queen Dolly Parton. Og siden jeg heldigvis har selvinnsikt nok til å innrømme for meg selv at jeg aldri kommer til å spille gitar med så flotte negler som henne, får jeg krype til korset ( les: gitaren ), og heller ha kortvarige, men lystbetonte romanser med bittelitt lengde på neglene og neglelakk av og til. Vanligvis har jeg kortkorte negler, og det trives jeg utmerket med, og jeg er god på å bruke håndkrem, så puselankene holder seg godt, men noen ganger er det artig med en forandring! Da er neglelakk et genialt verktøy å ha for hånden.

Det er viden kjent at Dolly Parton fant rytmen og takten til sangen 9 to 5 med neglene sine, og du kan høre dem knatre mot hverandre helt i begynnelsen av sangen. Nydelig! Dolly Parton. Det er dama si, det. Godt det er noen der ute som kan leve med flotte negler på livstid. Det er en kunst, bare det.

Espresso Barista Coffee Scrub!

Jeg er ikke den største kaffedrikkeren der ute, og jeg konsumerer ikke «coffee to go» noen steder. Jeg liker ikke å drikke kaffe fra pappbeger trukket i plast med plastlokk på. Dessuten er ikke kaffen like god ute fra hvor som helst heller, synes jeg. Og hvorfor skal man gå og drikke kaffe samtidig? Merkelige greier. Ikke bare er det lett å søle, men man brenner seg ofte både på hender og tunge, man kan sagtens snuble og falle, dulte borti folk og søle på de også. Eller sparke mot en fortaukant så det ljomer i stortåa. Dessuten tar det så lang tid før kaffen blir drikkbar, fordi den naturlig nok er glovarm, noe som gjør at man må holde på den i år og dag. Eller så har man på den tiden rukket å komme seg hjem, og da er det for sent, er det ikke? Hele poenget er vel at kaffen skal drikkes ute i bymiljøet der man ferdes fra det ene til det andre? For noe upraktisk og masete klin? Koser man seg med kaffen når man forholder seg til den på den måten? Jeg har testet det et par ganger i mitt lille liv, og kan konstatere at jeg ikke er laget for å gå rundt å holde på et beger med kaffe i. Til det går jeg altfor fort. Det har på en måte sett litt kult ut. Selvsagt skal man gå rundt med en kaffe i hånda, liksom. Rusle rundt og ha kaffen som et selvsagt tilbehør til resten av antrekket. Hipt og trendy. Not. Ja, ja. Hver sin lyst, og hvermann sin kaffevane. Vi er forskjellige, og trives med forskjellige måter å drikke kaffe på.

Nei, jeg har mer sansen for å sitte stille, og kose meg med kaffen min i vakre kopper jeg har funnet i bruktbutikker og på loppemarkeder rundt forbi. For meg holder det med to kopper hver morgen, og det er ikke engang for å våkne. Jeg er våken nok som jeg er. Det handler mer om duften av kaffe, og stemningen den setter om morgenen. En god og stille start på dagen sammen med en stor kopp grønn te. Det var en periode jeg drakk fire kopper hver morgen, men det ble jeg så stresset av at jeg måtte halvere dosen. Jeg ble helt propell! Veldig slitsomt.

Så har det slått meg at jeg på grunn av mine kaffevaner, produserer 730 plastkapsler i året som jeg vil kildesortere! Jeg har derfor begynt å lage mine egne kropps-og ansiktsskrubber av kaffegruten som blir igjen inni kapslene. Koffein i hudpleie er nemlig intet nytt under solen, da det har en herlig oppkvikkende og drenerende effekt alt etter hvordan den brukes. Ofte finnes koffein i øyekremer for å drenere og forebygge poser og mørke ringer under øyene. Man kan også finne mange varianter av kroppsbehandlinger på diverse SPA rundt om i verden basert på både sukker, salt, koffein og sjokolade. Alt dette øker blodsirkulasjonen i huden, og man blir like rosa som en gris mens det står på, men det går over. Etterpå er huden like glatt og myk som en softis i sommersol. Å skrubbe huden godt fjerner døde hudceller og grå, gusten og ru hud må vike for den fine huden som ligger under. Om du f.eks er plaget med tykk, hard og tørr hud på knær, albuer og føtter er det å skrubbe disse punktene jevnlig det beste du kan gjøre.

Her er altså resultatet. Jeg klipper opp plastkapslene, skraper ut den finkornede kaffegruten, skyller plastikken ren og kildesorterer den. Jeg tok det jeg fant i skapet på kjøkkenet, men det finnes utallige oppskrifter på hvordan man kan lage sin egen skrubb på nett. Her har jeg brukt økologisk, smeltet kokosolje oppi en krukke jeg fikk til Jul med deilig godis oppi. Jeg har tatt vare på krukken, og nå har den kommet til nytte som emballasje for min nye Espresso Coffee Scrub 🙂 ! Kokosoljen vil stivne etter en stund, og slik får man en god konsistens på skrubben sin. Jeg tilsatte også roseolje for enda mer pleie og deilig duft sammen med kaffen. Mmm…

Jeg klarte å smelte litt for mye olje, så jeg laget like godt en sukkerskrubb også 🙂 ! Fylte opp en boks, som tidligere hadde inneholdt en saltskrubb, med økologisk kokosblomstsukker, helte over oljen og rørte rundt. Dette sukkeret er en sånn typisk ting som blir stående i skuffen. Det er kjøpt inn til én bestemt anledning som én bestemt ingrediens til én bestemt rett. Da føles det ekstra godt at jeg kan bruke det opp på nytt vis, og som den skrubbeentusiasten jeg er, kan det bedre bli? Nope! På bildet her har oljen stivnet til sin naturlige form, og blitt hvit og fast som smør. Den smelter igjen ved 25 grader. Det betyr at den i kontakt med huden blir klar og bløt. Sammen med den finkornede kaffegruten og det nydelige sukkeret har jeg laget meg mine aller første miljøvennlige peelinger basert på gjenbruk av ingredienser og emballasje jeg hadde stående, og det gir en veldig god følelse. Ja, folk har drevet med dette her i hundrevis av år og vel så det. Å lage sine egne skjønnhetsprodukter på kjøkkenet er det mange som gjør. Min motivasjon har dypest sett vært å bli mye bedre på å sortere plast på hjemmebane, og det var sånn jeg kom på å gjenvinne kaffegruten 🙂 ! Og kildesortere plastikkapslene jeg forbruker.

The Pink Panther

Som den lille smoothienerden jeg er, hoppet jeg bokstavelig talt av glede da jeg oppdaget økologiske rødbetbåter i frysedisken her forleden 🙂 ! Jeg stod der med nesa godt nedi kurvene for spinat, grønne bønner og erter da en emballasje jeg ikke hadde sett der før, fanget oppmerksomheten min. «Jippijippijippi», hvisket jeg til meg selv. Jeg ville nødig skremme vettet av intetanende kunder om jeg ropte ut min glede så høyt jeg egentlig følte for. Med et smil om munnen forgudet jeg frysedisken mer enn noen gang før, om mulig, og sendte med det samme takknemlige tanker til den eller dem som hadde satt i gang en slik glitrende produksjon. Frosne, økologiske rødbeter. Sukk. Jeg fikk straks en følelse av at noe fra oven hadde skjenket meg en gave jeg hadde ønsket meg veldig lenge, men ikke hadde trodd ville komme min vei på evigheter. Jeg plukket med meg noen poser, og gikk lykkelig til kassadamen for å betale. Jeg gledet meg til å finne på noe artig med rødbeter. Så her er den altså, min nylig komponerte smoothie jeg har gitt navnet The Pink Panther. For den er helt rosa, for å si det sånn. Veldig rosa. Den mest rosa smoothien jeg har sett i mitt liv. Og siden jeg aldri har vokst fra rosa i alle dens variasjoner, bortsett fra gammelrosa med gult i sammen med furupanel, ( Der må jeg melde pass. Beklager. Smak og behag. ), og ei heller kommer til å gjøre det, liker jeg denne smoothien enda mer. Den er rett og slett morsom å lage bare fordi den blir så knall rosa. Som alltid har jeg brukt sitron og ingefær, proteinkilden er en boks økologiske kikerter. Tilsett litt appelsinjuice og vann. Et par spiseskjeer av oljen Udo’s Choise gir tilførsel av omega-3 og -6. Alt er på slump og gefûhl. Om du liker søte drikker, er ikke denne her noe for deg, men liker du bittert, rødbeter og kikerter vil du elske den. Yummie! Skulle du trenge litt musikk til arbeidet, finner du en klassisk liten perle HER 😉 ! Jeg sier som selveste Wenche på TV2: Håper det vil smake!

Psst! Rødbeter er supersunt!

Når Støvsuging Blir Digg

Dette er historien om hvordan det å handle poser til støvsugeren ble en fest. Intet mindre.

Noe av det minst artige jeg vet om, er å gå tom for støvsugeposer. Det er ikke fordi jeg synes det er så himla gøy å støvsuge at jeg gjør det så fort jeg har et ledig minutt og derfor trenger dem veldig ofte, men fordi jeg må gå til anskaffelse av en ny rasjon SI 73+, som mine støvsugeposer så teknisk heter. Hva heter de du bruker forresten? Det hadde vært interessant å vite, og om du er fornøyd med dem? Det er faktisk viktig å kunne sin støvsugepose da det fort kan gå galt å ikke kunne det. Jeg er fornøyd med mine. For å si det sånn.

Å støvsuge er noe de aller fleste av oss har et forhold til. På godt og vondt. Jeg husker da min kjære mor satte i gang med støvsuging i mitt barndomshjem før soloppgang. Lyden av den sjokoladebrune Elektroluxen rev gjennom marg og bein, og bølgen av dårlig samvittighet kom skyllende over meg der jeg gjemte meg under dyna for å stenge den grusomme støyen ute til den beviselig var over. Jeg nektet å stå opp før hun var ferdig med støvsugingen. Hun hadde det med å sette i gang terrormaskinen før min bror og jeg hadde stått opp, så vi virkelig skulle ta hintet. Nå i ettertid forstår jeg selvsagt at hun ikke kunne vente i fire skuddår på at hennes to slabbedasker av noen tenåringer skulle våkne. Det gjelder å få det gjort, og det fort. Lørdag formiddag var liksom den perfekte tiden å gjøre rent på. Når skulle de ellers ha tid til det? Både min mor og min far sto på så det gjomet i veggene med støvsuging, vasking, rydding og gjerne gressklipping på toppen av det hele. Huset vibrerte som en motorbåt i vill fart på bøljan blå, og det gikk ikke an å sove videre. Den dårlige samvittigheten min kom selvsagt av at jeg 1. Ikke ville hjelpe til, og 2. At jeg selv virkelig måtte ta i et tak på rommet mitt med blant annet skikkelig rengjøring, rydding og selvsagt støvsuging, som jeg hadde utsatt i lange tider, og som min kjære mor hadde mast på meg om i ukesvis. Finnes det egentlig noe mer rotete enn tenåringer? Eller er det ikke sånn lenger? Kanskje vi bare var veldig rotete på 80- tallet? Er «generasjon perfekt» superdyktige på rengjøring av hus og annet som må holdes rent nå for tida? Eller er de aller best på å holde seg selv rene og pene? Som fjortis var jeg best på det siste. Som voksen nesten like god på begge deler. Der husarbeid kommer på en god nummer andre plass.

Fordelen ved å ha blitt oppdratt på denne fabuløse måten av en energisk mor og hjelpsom far, og en voldsomt høylytt, durende Elektrolux støvsuger av ypperste kvalitet, er selvsagt den at jeg som et relativt voksent menneske, jeg er meget skeptisk til å bli for voksen, det skal man passe seg for, er jo nettopp den at man ser verdien i å ha det rent og pent rundt seg i sitt eget hjem. Som en konsekvens av dét igjen går man derfor tidvis tom for SI 73+. Hvilket betyr at jeg av og til må utføre den lite glamorøse handlingen det er å gå til innkjøp av ja, du gjettet riktig; støvsugeposer. Jeg har en fast leverandør for sånne saker, og oppsøker med målrettede og bestemte skritt Euronics her i Halden, min fjonge by, som også er i behov av støvsuging nå om våren, men det er et helt annet kapittel jeg ikke skal rote meg opp i her. Jeg har mer enn nok med mitt eget støv.

Det er ikke sånn at jeg gleder meg til å handle støvsugeposer. Jeg har utsatt den oppgaven i lengste laget, for å være helt ærlig. Det har da vært mørkt og vinter ute? Hybelkaniner, brødsmuler og annet rusk og rask har rett og slett vært helt umulig å få øye på, all den tid mørket har beskyttet støvet mot meg, og derfor har hatt ekstremt gode vekstvilkår. Eller omvendt. Sånn er det vitterlig ikke lenger. Det er vår, og det har blitt lyst både morgen og kveld, og dét har sin pris. Hjelpe meg.

«Velkommen til en hyggelig handel», står det på et trivelig skilt utenfor butikken jeg er på vei inn i. Jeg tenker lettere irritert over hva som er så hyggelig med å handle støvsugeposer, men tar meg i det og begynner med positiv tankegang:

1. Jeg skal være takknemlig for at jeg har en støvsuger. 2. Jeg skal være takknemlig for at det finnes SI 73+. 3. Jeg skal være takknemlig for at jeg kan støvsuge selv, osv, osv… Alt dette er selvfølgelig helt sant, og jeg ser for meg et levende mareritt der jeg sitter hjelpeløs i en stol uten noen som helst mulighet til å gjøre rent helt på egen hånd, og der støv og skitt vokser meg over hodet, og jeg ender mitt liv angrepet av den største hybelkaninen verden noensinne har sett. Det hjelper. Tanker kan flytte fjell, og støv.

Vel inne i butikken blir jeg møtt av tre veldig blide herremenn. Jeg uttrykker mitt ærend, og tar fram den tomme emballasjen fra jakkelomma mi, sånn at jeg får helt riktig posemodell til min nusselige støvsuger. Jeg vil for alt i verden unngå å komme hjem med feil pose til støvsugeren, som videre vil gjøre det klin umulig for meg å støvsuge. Skrekk og gru. Det hadde vært trist, gitt, nå som jeg endelig har fått ut fingeren og er på plass i butikken. Mannen bak kassa finner fort fram til SI 73+, og jeg ber han like gjerne gi meg tre pakker så jeg har en stund. Et lite lager. Dere vet jo hvorfor. Nok snakka om den saken.

«Vil du ha en sånn også?», spør han meg i det jeg skal betale, og holder en stor, knallgul godtepose opp foran nesetippen min. Øynene mine blir store, og jeg kjenner at øyenbrynene mine løfter seg til nye høyder i gledesrus over den flotte overraskelsen. «JAAA, TAKK!», roper jeg ut i vill begeistring, og ser på alle de tre glade ekspeditørene i butikken med et stort smil om munnen. De smiler tilbake. For en lykke! Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at jeg skulle få en stor godtepose da jeg skulle handle støvsugeposer! Vi hilste hverandre ha det, og ønsket hverandre en riktig god Påske alle sammen. På lette skritt gikk jeg glad og fornøyd hjem med sekken full av poser med både det ene og det andre oppi, mens jeg gledet meg til å spise godteri! Og aldri har det vært mer hyggelig og mer stas og mer glamorøst å skaffe seg støvsugeposen SI 73+.

Det Er Nyper i Hjertet Mitt

Jeg er en te-drikker. Ja, jeg drikker kaffe óg. To kruttsterke kopper espresso hver bidige dag, men det stopper der. Drikker jeg mer enn dét blir jeg en smule stresset. Noe hverken jeg eller omgivelsene mine har særlig godt av. Derfor har jeg gått ned fra 4 til 2 kopper kaffe, og drikker heller en kopp grønn te i stedet. Jeg elsker grønn te. Særlig matcha.

Nå i disse forkjølelsestider er jeg hekta på nype-te også, men ikke hvilken som helst te, nei. Jeg må ha selveste Confecta nype-te. Ingen over, ingen ved siden. Det er den jeg desperat tyr til hver gang et irriterende virus banker på min dør. Denne teen har fulgt meg siden barndommen, og er en av verdens beste teer gjennom tidene. Morsom er den også. På innsiden av esken står det så vakkert: «Kjære Kunde. De kan nå glede Dem over å ha funnet frem til en 1 ste klasses aromatisk té. Soltørkede nyper av beste kvalitet er benyttet sammen med vill Hibiscus. En kopp Confecta Nype-Te på sengekanten forstyrrer såvisst ikke nattesøvnen, — snarere tvert imot.» Det er jo bare helt fabuløst.

Min kjære mor serverte oss barna denne teen hver gang vi ble syke, og selv drakk hun den med mye sukker og sitron. Heldigvis har vi kuttet ut sukker i te for år og dag siden, da det ødelegger den nydelige smaken fullstendig. Jeg vil gå så langt å påstå at all te er best helt uten sukker, men det er selvsagt smak og behag. Et lite tips er å bruke to te-poser om koppen du drikker av er stor. Så får du en sterk og god te-smak proppfull av antioksidanter og vitaminer. En skikkelig kraftdrikk! Jeg synes te skal drikkes av litt rause kopper. Da får man varmet hendene sine i samme slengen, og det gir en egen stemning i kroppen å drikke av store kopper. Det er avslappende og beroligende.

Jeg er blodfan av nype-te fra Confecta. Går det an? Ja, det gjør det. Jeg får bare stå i det. Den er en klassiker, og jeg anbefaler den på det varmeste! Her er det ikke noe dilldall, men et stort fokus på høy kvalitet. Det finnes faktisk bare én nype-te for meg, og det er denne jeg skriver om nu. Jeg har smakt noe få andre gjennom årenes løp, men de kan ikke måle seg med denne. I tillegg har emballasjen holdt stand siden jeg var liten. Sånt digger jeg, vet dere. De har kanskje endret den bittelitt? Jeg kan i så fall ikke peke på hva? Kom gjerne med innspill her, om det er noen der ute som helt klart kan peke på endringer jeg selv ikke har lagt merke til. Det er i alle fall 70-tallsvibber så langt øyet kan se på den myke, lille pappesken med det fine innholdet. De bruker det samme designet og fargene som de alltid har gjort. Hvite fonter på vinrød bunn, gult og svart der de har bilde av en tekanne som oser av den mystiske te-guden, og en kopp på kortsiden av pakken der de tipser deg om hvordan du best lager deg en god kopp te. De har på toppen av det hele fokus på miljøet 🙂 . På baksiden av pakken står det: «Bra For Deg!»

  • Soltørkede, viltvoksende nyper.
  • Naturlige C-vitaminer
  • Koffeinfri
  • Usprøytede nyper
  • Miljøvennlige te-poser uten snor, stift og unødig emballasje.

Det er jo en grunn til at min favoritt-te er nettopp dét. Den smaker altså helt himmelsk fordi den inneholder to ingredienser, og kun det. 60% soltørkede nyper og 40% vill Hibiscus. Yum! Den er lett tilgjengelig, og noe av sjarmen er at jeg ikke må i helsekosten for å få tak i den, selv om de har mye god te der óg. De aller fleste dagligvarebutikkene har denne ikoniske teen.

En ren hyllest der altså til min absolutte favoritt-te gjennom tidene, som jeg forbinder så mye kos og hygge med. Den har til og med hjulpet meg gjennom flere forkjølelser, og gjort meg friskere fortere. ( Da har jeg riktignok drukket store mengder av den over flere dager, men det har virket. ) Måtte den ALDRI gå ut av produksjon.

Personlig sørger jeg alltid for å bunkre opp et lite lager av den gjennom hele vinteren, men denne teen er jo nydelig som is-te også, så jeg kommer til å kjøre på med den hele året nå. Dét har jeg ikke gjort før. Is-te har liksom aldri vært min greie, men jeg har fått meg en liten aha-opplevelse nå som jeg bruker mer enn én te-pose i koppen. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før?? Det er akkurat som om jeg har blitt ny(pe)forelsket i en gammel flamme. For en fantastisk følelse! Sukk.

Nyt snøen og skjønnheten den tegner opp for oss så lenge det varer. Og om du er en te-drikker som meg, håper jeg tipset mitt har kommet til nytte. Ha en fin dag 🙂 !

Hei, 2018. Vær litt grei.

Så er det plutselig blitt 2018, og det er nesten ikke til å tro. Hva skjedde med 2017? ( Dét vet vi jo, men det er så flaut at vi håper det går fort over. Stakkars USA, og en del andre land óg. ) Vi lever i en absurd verden, og vi har litt å stri med her på berget også, men det er bare blåbær i forhold til mye av det som skjer der ute på kloden vår. Det gjelder å ta så godt vare på det som er bra, hyggelig og oppbyggelig rundt oss som best vi kan. Nyttårsforsetter har jeg aldri hatt, og sånn skal det fortsette for min del. Dog har jeg hatt fokus på å få i meg mye mer frisk luft, og det har jeg fremdeles. På bekostning av styrketrening. Hehe. Lei for det, kjære venner på Spenst, men vi ses snart igjen. Dere klarer dere dessverre helt utmerket uten meg. Det er verst for min någet ømme muskulatur. Nok sagt. Er det ikke det ene, så er det alltid det andre. Ja, ja. Det viktigste er jo at man gjør noe. Uansett hva det måtte være. Noe som er bra for en. Tar man vare på seg selv, tar man jo også bedre vare på andre. Sier de som kan seg på sånt. Vel og bra. I dag har jeg spist mye smågodt. Hipp Hurra!

Jeg har lenge lagt merke til at en del mennesker begrenser seg selv i både stort og smått. Er det noe som ligger i den norske kulturen? Eller er det sånn over alt? Er det noe vi har i oss i større eller mindre grad? På godt og vondt? Mange er gode på å tenke negativt om seg selv og sin egen, og andres, alder. Det er ganske trist hvordan vi frarøver oss selv glede uten å være klar over det? Eller er vi det? Hvorfor skal man ha kort hår etter fylte 40? Hvorfor kaller vi noen ekstra kilo for «alderstillegg» når det egentlig dreier seg om litt for mye smågodt, og litt for lite aktivitet? Kroppen vår responderer da raskt og takknemlig på trening uansett alder om vi er friske nok til å bevege oss? Hvorfor sier folk på 25 år at de begynner å bli gamle? Hvorfor kaller menn på 50 år seg for «gamle kællær»? Hvorfor sier friske, smarte og flotte kvinner og menn at de begynner å «dra på åra» når de så vidt har bikket 35, og gruer seg til de blir 40 år?? Hva er det med tallet 40 folk er så himla redd for i det hele tatt? Jeg mener, bestemt som alltid dessverre, at vi i dagens samfunn kan kalle oss gamle etter at vi er blitt 80 år. Det er en egen tyngde i tallet 80. For ikke å snakke om 90! Om vi er så heldige å bli det, da. Det har jo ingen av oss noen garanti for. Det aller viktigste vi har, er helsa vår. Det er den ultimate rikdom og luksus å få lov til å være frisk og rask. Det er absolutt ingen selvfølge, og sykdom rammer vilkårlig enten vi er 1 år eller 100 år. Jeg kjenner unge og vitale mennesker i 70-åra som sykler Oslo Trondheim, sover ute hele året og løfter 100 kilo i benkpress. Jeg kjenner gamle, passive og satte mennesker mellom 16 og 60 år. «Det sitter i huet», er det en som sier. «Vi kan tenke oss gamle, syke og nord og ned.» Det gjelder å passe seg for det. Ja, etter hvert vil vi trenge briller, men da kan vi jo få hjelp med det? Du er ikke gammal selv om synet tuller med deg. Barn bruker også briller eller linser. Vi kan på toppen av det hele laseroperere så vi ser enda bedre! Ja, det kan dukke opp grå hår, men selv om hårsekken slutter å produsere pigment er jo ikke du 100 år og klar for den evige hvile? Visste du at det finnes folk på 20 år som får grå hår? Det er ikke det grå håret som er problemet her. Det er hva vi forbinder med det grå håret som er problemet. Og hvem har lært oss det? Er det vi selv, eller samfunnet vi lever i, som setter en standard for når vi er såkalt gamle blitt? Det florerer et sett med usynlige regler der ute for hva vi kan og ikke kan gjøre, kle oss i eller begynne med eller slutte med uansett alder. Vi er enten for unge for ditt eller for gamle for datt. Merkelige greier. Vi kan jo i realiteten dø når som helst, og biologien har helt klart sine begrensninger. Forfallet er brutalt mot oss, og direkte urettferdig. Skaperverket er langt fra perfekt, og det er helt greit. Det vi ikke kan gjøre noe med er det også bortkastet å bruke energi på. Hvorfor skal vi ikke da kunne, for eksempel, ha langt hår etter at vi er blitt 40 år?? Jeg hadde ikke sagt noe om selve hårkvaliteten ikke tåler å være lang, men det er jo ikke dét som er poenget her. Ha det langt, om du vil ha det langt. Ironisk nok er det de folka som har det flotteste, tykkeste og mest fantastiske håret som sier de bør klippe det kort nå som de nærmer seg 40. «Nei, det skal du virkelig ikke», sier jeg. «Du skal ha det håret du trives aller best med. Det håret som gjør deg glad!» Det er ikke et tall som bestemmer hva du skal gjøre med hverken håret eller livet ditt. Det er deg og helsa di.

Om jeg nå skal dra på meg et kraftig nyttårsforsett, da. Nå som jeg åpenbart er i siget her, så skal jeg bli enda bedre på å takke høyt så det høres til verden, til universet, til speilbildet mitt med og uten briller og med og uten grå hår og til all verdens guder om jeg kan stå opp hver morgen på to ben, smile og være frisk. De som kjenner meg har alltid sagt at jeg bare barnet er. Greit nok, jeg tar det som et kompliment, men jeg er stor nok til å være min egen sjef. Det har jeg alltid vært. Jeg er født sånn, og dét er faktisk du óg. Nei, det er ikke alltid like lett. Det kan faktisk være skikkelig vanskelig og utfordrende, men hovedansvaret er det jeg som sitter med for meg. Du har hovedansvaret for deg.

Grip nå tak i 2018 med begge never, og hold opp med å kalle dere gubbær, kællær, kjærringær og gamle røyer uten gyldig grunn. Hvis dere ikke er 80 år, da. Da er det helt greit. Da er det kult. Det får vi si. Da begynner man vel virkelig å dra på åra? Men hva vet vel jeg om det? Ikke stort foreløpig. Så håper jeg alle jeg kjenner, og ikke kjenner, blir litt mer fri fra seg selv og andre hinder, og beholder helsa. Dét er mitt nyttårsønske for 2018. Som Patti Smith så fint sier det: people have the power.