Espresso Barista Coffee Scrub!

Jeg er ikke den største kaffedrikkeren der ute, og jeg konsumerer ikke «coffee to go» noen steder. Jeg liker ikke å drikke kaffe fra pappbeger trukket i plast med plastlokk på. Dessuten er ikke kaffen like god ute fra hvor som helst heller, synes jeg. Og hvorfor skal man gå og drikke kaffe samtidig? Merkelige greier. Ikke bare er det lett å søle, men man brenner seg ofte både på hender og tunge, man kan sagtens snuble og falle, dulte borti folk og søle på de også. Eller sparke mot en fortaukant så det ljomer i stortåa. Dessuten tar det så lang tid før kaffen blir drikkbar, fordi den naturlig nok er glovarm, noe som gjør at man må holde på den i år og dag. Eller så har man på den tiden rukket å komme seg hjem, og da er det for sent, er det ikke? Hele poenget er vel at kaffen skal drikkes ute i bymiljøet der man ferdes fra det ene til det andre? For noe upraktisk og masete klin? Koser man seg med kaffen når man forholder seg til den på den måten? Jeg har testet det et par ganger i mitt lille liv, og kan konstatere at jeg ikke er laget for å gå rundt å holde på et beger med kaffe i. Til det går jeg altfor fort. Det har på en måte sett litt kult ut. Selvsagt skal man gå rundt med en kaffe i hånda, liksom. Rusle rundt og ha kaffen som et selvsagt tilbehør til resten av antrekket. Hipt og trendy. Not. Ja, ja. Hver sin lyst, og hvermann sin kaffevane. Vi er forskjellige, og trives med forskjellige måter å drikke kaffe på.

Nei, jeg har mer sansen for å sitte stille, og kose meg med kaffen min i vakre kopper jeg har funnet i bruktbutikker og på loppemarkeder rundt forbi. For meg holder det med to kopper hver morgen, og det er ikke engang for å våkne. Jeg er våken nok som jeg er. Det handler mer om duften av kaffe, og stemningen den setter om morgenen. En god og stille start på dagen sammen med en stor kopp grønn te. Det var en periode jeg drakk fire kopper hver morgen, men det ble jeg så stresset av at jeg måtte halvere dosen. Jeg ble helt propell! Veldig slitsomt.

Så har det slått meg at jeg på grunn av mine kaffevaner, produserer 730 plastkapsler i året som jeg vil kildesortere! Jeg har derfor begynt å lage mine egne kropps-og ansiktsskrubber av kaffegruten som blir igjen inni kapslene. Koffein i hudpleie er nemlig intet nytt under solen, da det har en herlig oppkvikkende og drenerende effekt alt etter hvordan den brukes. Ofte finnes koffein i øyekremer for å drenere og forebygge poser og mørke ringer under øyene. Man kan også finne mange varianter av kroppsbehandlinger på diverse SPA rundt om i verden basert på både sukker, salt, koffein og sjokolade. Alt dette øker blodsirkulasjonen i huden, og man blir like rosa som en gris mens det står på, men det går over. Etterpå er huden like glatt og myk som en softis i sommersol. Å skrubbe huden godt fjerner døde hudceller og grå, gusten og ru hud må vike for den fine huden som ligger under. Om du f.eks er plaget med tykk, hard og tørr hud på knær, albuer og føtter er det å skrubbe disse punktene jevnlig det beste du kan gjøre.

Her er altså resultatet. Jeg klipper opp plastkapslene, skraper ut den finkornede kaffegruten, skyller plastikken ren og kildesorterer den. Jeg tok det jeg fant i skapet på kjøkkenet, men det finnes utallige oppskrifter på hvordan man kan lage sin egen skrubb på nett. Her har jeg brukt økologisk, smeltet kokosolje oppi en krukke jeg fikk til Jul med deilig godis oppi. Jeg har tatt vare på krukken, og nå har den kommet til nytte som emballasje for min nye Espresso Coffee Scrub 🙂 ! Kokosoljen vil stivne etter en stund, og slik får man en god konsistens på skrubben sin. Jeg tilsatte også roseolje for enda mer pleie og deilig duft sammen med kaffen. Mmm…

Jeg klarte å smelte litt for mye olje, så jeg laget like godt en sukkerskrubb også 🙂 ! Fylte opp en boks, som tidligere hadde inneholdt en saltskrubb, med økologisk kokosblomstsukker, helte over oljen og rørte rundt. Dette sukkeret er en sånn typisk ting som blir stående i skuffen. Det er kjøpt inn til én bestemt anledning som én bestemt ingrediens til én bestemt rett. Da føles det ekstra godt at jeg kan bruke det opp på nytt vis, og som den skrubbeentusiasten jeg er, kan det bedre bli? Nope! På bildet her har oljen stivnet til sin naturlige form, og blitt hvit og fast som smør. Den smelter igjen ved 25 grader. Det betyr at den i kontakt med huden blir klar og bløt. Sammen med den finkornede kaffegruten og det nydelige sukkeret har jeg laget meg mine aller første miljøvennlige peelinger basert på gjenbruk av ingredienser og emballasje jeg hadde stående, og det gir en veldig god følelse. Ja, folk har drevet med dette her i hundrevis av år og vel så det. Å lage sine egne skjønnhetsprodukter på kjøkkenet er det mange som gjør. Min motivasjon har dypest sett vært å bli mye bedre på å sortere plast på hjemmebane, og det var sånn jeg kom på å gjenvinne kaffegruten 🙂 ! Og kildesortere plastikkapslene jeg forbruker.

The Pink Panther

Som den lille smoothienerden jeg er, hoppet jeg bokstavelig talt av glede da jeg oppdaget økologiske rødbetbåter i frysedisken her forleden 🙂 ! Jeg stod der med nesa godt nedi kurvene for spinat, grønne bønner og erter da en emballasje jeg ikke hadde sett der før, fanget oppmerksomheten min. «Jippijippijippi», hvisket jeg til meg selv. Jeg ville nødig skremme vettet av intetanende kunder om jeg ropte ut min glede så høyt jeg egentlig følte for. Med et smil om munnen forgudet jeg frysedisken mer enn noen gang før, om mulig, og sendte med det samme takknemlige tanker til den eller dem som hadde satt i gang en slik glitrende produksjon. Frosne, økologiske rødbeter. Sukk. Jeg fikk straks en følelse av at noe fra oven hadde skjenket meg en gave jeg hadde ønsket meg veldig lenge, men ikke hadde trodd ville komme min vei på evigheter. Jeg plukket med meg noen poser, og gikk lykkelig til kassadamen for å betale. Jeg gledet meg til å finne på noe artig med rødbeter. Så her er den altså, min nylig komponerte smoothie jeg har gitt navnet The Pink Panther. For den er helt rosa, for å si det sånn. Veldig rosa. Den mest rosa smoothien jeg har sett i mitt liv. Og siden jeg aldri har vokst fra rosa i alle dens variasjoner, bortsett fra gammelrosa med gult i sammen med furupanel, ( Der må jeg melde pass. Beklager. Smak og behag. ), og ei heller kommer til å gjøre det, liker jeg denne smoothien enda mer. Den er rett og slett morsom å lage bare fordi den blir så knall rosa. Som alltid har jeg brukt sitron og ingefær, proteinkilden er en boks økologiske kikerter. Tilsett litt appelsinjuice og vann. Et par spiseskjeer av oljen Udo’s Choise gir tilførsel av omega-3 og -6. Alt er på slump og gefûhl. Om du liker søte drikker, er ikke denne her noe for deg, men liker du bittert, rødbeter og kikerter vil du elske den. Yummie! Skulle du trenge litt musikk til arbeidet, finner du en klassisk liten perle HER 😉 ! Jeg sier som selveste Wenche på TV2: Håper det vil smake!

Psst! Rødbeter er supersunt!

Når Støvsuging Blir Digg

Dette er historien om hvordan det å handle poser til støvsugeren ble en fest. Intet mindre.

Noe av det minst artige jeg vet om, er å gå tom for støvsugeposer. Det er ikke fordi jeg synes det er så himla gøy å støvsuge at jeg gjør det så fort jeg har et ledig minutt og derfor trenger dem veldig ofte, men fordi jeg må gå til anskaffelse av en ny rasjon SI 73+, som mine støvsugeposer så teknisk heter. Hva heter de du bruker forresten? Det hadde vært interessant å vite, og om du er fornøyd med dem? Det er faktisk viktig å kunne sin støvsugepose da det fort kan gå galt å ikke kunne det. Jeg er fornøyd med mine. For å si det sånn.

Å støvsuge er noe de aller fleste av oss har et forhold til. På godt og vondt. Jeg husker da min kjære mor satte i gang med støvsuging i mitt barndomshjem før soloppgang. Lyden av den sjokoladebrune Elektroluxen rev gjennom marg og bein, og bølgen av dårlig samvittighet kom skyllende over meg der jeg gjemte meg under dyna for å stenge den grusomme støyen ute til den beviselig var over. Jeg nektet å stå opp før hun var ferdig med støvsugingen. Hun hadde det med å sette i gang terrormaskinen før min bror og jeg hadde stått opp, så vi virkelig skulle ta hintet. Nå i ettertid forstår jeg selvsagt at hun ikke kunne vente i fire skuddår på at hennes to slabbedasker av noen tenåringer skulle våkne. Det gjelder å få det gjort, og det fort. Lørdag formiddag var liksom den perfekte tiden å gjøre rent på. Når skulle de ellers ha tid til det? Både min mor og min far sto på så det gjomet i veggene med støvsuging, vasking, rydding og gjerne gressklipping på toppen av det hele. Huset vibrerte som en motorbåt i vill fart på bøljan blå, og det gikk ikke an å sove videre. Den dårlige samvittigheten min kom selvsagt av at jeg 1. Ikke ville hjelpe til, og 2. At jeg selv virkelig måtte ta i et tak på rommet mitt med blant annet skikkelig rengjøring, rydding og selvsagt støvsuging, som jeg hadde utsatt i lange tider, og som min kjære mor hadde mast på meg om i ukesvis. Finnes det egentlig noe mer rotete enn tenåringer? Eller er det ikke sånn lenger? Kanskje vi bare var veldig rotete på 80- tallet? Er «generasjon perfekt» superdyktige på rengjøring av hus og annet som må holdes rent nå for tida? Eller er de aller best på å holde seg selv rene og pene? Som fjortis var jeg best på det siste. Som voksen nesten like god på begge deler. Der husarbeid kommer på en god nummer andre plass.

Fordelen ved å ha blitt oppdratt på denne fabuløse måten av en energisk mor og hjelpsom far, og en voldsomt høylytt, durende Elektrolux støvsuger av ypperste kvalitet, er selvsagt den at jeg som et relativt voksent menneske, jeg er meget skeptisk til å bli for voksen, det skal man passe seg for, er jo nettopp den at man ser verdien i å ha det rent og pent rundt seg i sitt eget hjem. Som en konsekvens av dét igjen går man derfor tidvis tom for SI 73+. Hvilket betyr at jeg av og til må utføre den lite glamorøse handlingen det er å gå til innkjøp av ja, du gjettet riktig; støvsugeposer. Jeg har en fast leverandør for sånne saker, og oppsøker med målrettede og bestemte skritt Euronics her i Halden, min fjonge by, som også er i behov av støvsuging nå om våren, men det er et helt annet kapittel jeg ikke skal rote meg opp i her. Jeg har mer enn nok med mitt eget støv.

Det er ikke sånn at jeg gleder meg til å handle støvsugeposer. Jeg har utsatt den oppgaven i lengste laget, for å være helt ærlig. Det har da vært mørkt og vinter ute? Hybelkaniner, brødsmuler og annet rusk og rask har rett og slett vært helt umulig å få øye på, all den tid mørket har beskyttet støvet mot meg, og derfor har hatt ekstremt gode vekstvilkår. Eller omvendt. Sånn er det vitterlig ikke lenger. Det er vår, og det har blitt lyst både morgen og kveld, og dét har sin pris. Hjelpe meg.

«Velkommen til en hyggelig handel», står det på et trivelig skilt utenfor butikken jeg er på vei inn i. Jeg tenker lettere irritert over hva som er så hyggelig med å handle støvsugeposer, men tar meg i det og begynner med positiv tankegang:

1. Jeg skal være takknemlig for at jeg har en støvsuger. 2. Jeg skal være takknemlig for at det finnes SI 73+. 3. Jeg skal være takknemlig for at jeg kan støvsuge selv, osv, osv… Alt dette er selvfølgelig helt sant, og jeg ser for meg et levende mareritt der jeg sitter hjelpeløs i en stol uten noen som helst mulighet til å gjøre rent helt på egen hånd, og der støv og skitt vokser meg over hodet, og jeg ender mitt liv angrepet av den største hybelkaninen verden noensinne har sett. Det hjelper. Tanker kan flytte fjell, og støv.

Vel inne i butikken blir jeg møtt av tre veldig blide herremenn. Jeg uttrykker mitt ærend, og tar fram den tomme emballasjen fra jakkelomma mi, sånn at jeg får helt riktig posemodell til min nusselige støvsuger. Jeg vil for alt i verden unngå å komme hjem med feil pose til støvsugeren, som videre vil gjøre det klin umulig for meg å støvsuge. Skrekk og gru. Det hadde vært trist, gitt, nå som jeg endelig har fått ut fingeren og er på plass i butikken. Mannen bak kassa finner fort fram til SI 73+, og jeg ber han like gjerne gi meg tre pakker så jeg har en stund. Et lite lager. Dere vet jo hvorfor. Nok snakka om den saken.

«Vil du ha en sånn også?», spør han meg i det jeg skal betale, og holder en stor, knallgul godtepose opp foran nesetippen min. Øynene mine blir store, og jeg kjenner at øyenbrynene mine løfter seg til nye høyder i gledesrus over den flotte overraskelsen. «JAAA, TAKK!», roper jeg ut i vill begeistring, og ser på alle de tre glade ekspeditørene i butikken med et stort smil om munnen. De smiler tilbake. For en lykke! Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at jeg skulle få en stor godtepose da jeg skulle handle støvsugeposer! Vi hilste hverandre ha det, og ønsket hverandre en riktig god Påske alle sammen. På lette skritt gikk jeg glad og fornøyd hjem med sekken full av poser med både det ene og det andre oppi, mens jeg gledet meg til å spise godteri! Og aldri har det vært mer hyggelig og mer stas og mer glamorøst å skaffe seg støvsugeposen SI 73+.

Det Er Nyper i Hjertet Mitt

Jeg er en te-drikker. Ja, jeg drikker kaffe óg. To kruttsterke kopper espresso hver bidige dag, men det stopper der. Drikker jeg mer enn dét blir jeg en smule stresset. Noe hverken jeg eller omgivelsene mine har særlig godt av. Derfor har jeg gått ned fra 4 til 2 kopper kaffe, og drikker heller en kopp grønn te i stedet. Jeg elsker grønn te. Særlig matcha.

Nå i disse forkjølelsestider er jeg hekta på nype-te også, men ikke hvilken som helst te, nei. Jeg må ha selveste Confecta nype-te. Ingen over, ingen ved siden. Det er den jeg desperat tyr til hver gang et irriterende virus banker på min dør. Denne teen har fulgt meg siden barndommen, og er en av verdens beste teer gjennom tidene. Morsom er den også. På innsiden av esken står det så vakkert: «Kjære Kunde. De kan nå glede Dem over å ha funnet frem til en 1 ste klasses aromatisk té. Soltørkede nyper av beste kvalitet er benyttet sammen med vill Hibiscus. En kopp Confecta Nype-Te på sengekanten forstyrrer såvisst ikke nattesøvnen, — snarere tvert imot.» Det er jo bare helt fabuløst.

Min kjære mor serverte oss barna denne teen hver gang vi ble syke, og selv drakk hun den med mye sukker og sitron. Heldigvis har vi kuttet ut sukker i te for år og dag siden, da det ødelegger den nydelige smaken fullstendig. Jeg vil gå så langt å påstå at all te er best helt uten sukker, men det er selvsagt smak og behag. Et lite tips er å bruke to te-poser om koppen du drikker av er stor. Så får du en sterk og god te-smak proppfull av antioksidanter og vitaminer. En skikkelig kraftdrikk! Jeg synes te skal drikkes av litt rause kopper. Da får man varmet hendene sine i samme slengen, og det gir en egen stemning i kroppen å drikke av store kopper. Det er avslappende og beroligende.

Jeg er blodfan av nype-te fra Confecta. Går det an? Ja, det gjør det. Jeg får bare stå i det. Den er en klassiker, og jeg anbefaler den på det varmeste! Her er det ikke noe dilldall, men et stort fokus på høy kvalitet. Det finnes faktisk bare én nype-te for meg, og det er denne jeg skriver om nu. Jeg har smakt noe få andre gjennom årenes løp, men de kan ikke måle seg med denne. I tillegg har emballasjen holdt stand siden jeg var liten. Sånt digger jeg, vet dere. De har kanskje endret den bittelitt? Jeg kan i så fall ikke peke på hva? Kom gjerne med innspill her, om det er noen der ute som helt klart kan peke på endringer jeg selv ikke har lagt merke til. Det er i alle fall 70-tallsvibber så langt øyet kan se på den myke, lille pappesken med det fine innholdet. De bruker det samme designet og fargene som de alltid har gjort. Hvite fonter på vinrød bunn, gult og svart der de har bilde av en tekanne som oser av den mystiske te-guden, og en kopp på kortsiden av pakken der de tipser deg om hvordan du best lager deg en god kopp te. De har på toppen av det hele fokus på miljøet 🙂 . På baksiden av pakken står det: «Bra For Deg!»

  • Soltørkede, viltvoksende nyper.
  • Naturlige C-vitaminer
  • Koffeinfri
  • Usprøytede nyper
  • Miljøvennlige te-poser uten snor, stift og unødig emballasje.

Det er jo en grunn til at min favoritt-te er nettopp dét. Den smaker altså helt himmelsk fordi den inneholder to ingredienser, og kun det. 60% soltørkede nyper og 40% vill Hibiscus. Yum! Den er lett tilgjengelig, og noe av sjarmen er at jeg ikke må i helsekosten for å få tak i den, selv om de har mye god te der óg. De aller fleste dagligvarebutikkene har denne ikoniske teen.

En ren hyllest der altså til min absolutte favoritt-te gjennom tidene, som jeg forbinder så mye kos og hygge med. Den har til og med hjulpet meg gjennom flere forkjølelser, og gjort meg friskere fortere. ( Da har jeg riktignok drukket store mengder av den over flere dager, men det har virket. ) Måtte den ALDRI gå ut av produksjon.

Personlig sørger jeg alltid for å bunkre opp et lite lager av den gjennom hele vinteren, men denne teen er jo nydelig som is-te også, så jeg kommer til å kjøre på med den hele året nå. Dét har jeg ikke gjort før. Is-te har liksom aldri vært min greie, men jeg har fått meg en liten aha-opplevelse nå som jeg bruker mer enn én te-pose i koppen. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før?? Det er akkurat som om jeg har blitt ny(pe)forelsket i en gammel flamme. For en fantastisk følelse! Sukk.

Nyt snøen og skjønnheten den tegner opp for oss så lenge det varer. Og om du er en te-drikker som meg, håper jeg tipset mitt har kommet til nytte. Ha en fin dag 🙂 !

Hei, 2018. Vær litt grei.

Så er det plutselig blitt 2018, og det er nesten ikke til å tro. Hva skjedde med 2017? ( Dét vet vi jo, men det er så flaut at vi håper det går fort over. Stakkars USA, og en del andre land óg. ) Vi lever i en absurd verden, og vi har litt å stri med her på berget også, men det er bare blåbær i forhold til mye av det som skjer der ute på kloden vår. Det gjelder å ta så godt vare på det som er bra, hyggelig og oppbyggelig rundt oss som best vi kan. Nyttårsforsetter har jeg aldri hatt, og sånn skal det fortsette for min del. Dog har jeg hatt fokus på å få i meg mye mer frisk luft, og det har jeg fremdeles. På bekostning av styrketrening. Hehe. Lei for det, kjære venner på Spenst, men vi ses snart igjen. Dere klarer dere dessverre helt utmerket uten meg. Det er verst for min någet ømme muskulatur. Nok sagt. Er det ikke det ene, så er det alltid det andre. Ja, ja. Det viktigste er jo at man gjør noe. Uansett hva det måtte være. Noe som er bra for en. Tar man vare på seg selv, tar man jo også bedre vare på andre. Sier de som kan seg på sånt. Vel og bra. I dag har jeg spist mye smågodt. Hipp Hurra!

Jeg har lenge lagt merke til at en del mennesker begrenser seg selv i både stort og smått. Er det noe som ligger i den norske kulturen? Eller er det sånn over alt? Er det noe vi har i oss i større eller mindre grad? På godt og vondt? Mange er gode på å tenke negativt om seg selv og sin egen, og andres, alder. Det er ganske trist hvordan vi frarøver oss selv glede uten å være klar over det? Eller er vi det? Hvorfor skal man ha kort hår etter fylte 40? Hvorfor kaller vi noen ekstra kilo for «alderstillegg» når det egentlig dreier seg om litt for mye smågodt, og litt for lite aktivitet? Kroppen vår responderer da raskt og takknemlig på trening uansett alder om vi er friske nok til å bevege oss? Hvorfor sier folk på 25 år at de begynner å bli gamle? Hvorfor kaller menn på 50 år seg for «gamle kællær»? Hvorfor sier friske, smarte og flotte kvinner og menn at de begynner å «dra på åra» når de så vidt har bikket 35, og gruer seg til de blir 40 år?? Hva er det med tallet 40 folk er så himla redd for i det hele tatt? Jeg mener, bestemt som alltid dessverre, at vi i dagens samfunn kan kalle oss gamle etter at vi er blitt 80 år. Det er en egen tyngde i tallet 80. For ikke å snakke om 90! Om vi er så heldige å bli det, da. Det har jo ingen av oss noen garanti for. Det aller viktigste vi har, er helsa vår. Det er den ultimate rikdom og luksus å få lov til å være frisk og rask. Det er absolutt ingen selvfølge, og sykdom rammer vilkårlig enten vi er 1 år eller 100 år. Jeg kjenner unge og vitale mennesker i 70-åra som sykler Oslo Trondheim, sover ute hele året og løfter 100 kilo i benkpress. Jeg kjenner gamle, passive og satte mennesker mellom 16 og 60 år. «Det sitter i huet», er det en som sier. «Vi kan tenke oss gamle, syke og nord og ned.» Det gjelder å passe seg for det. Ja, etter hvert vil vi trenge briller, men da kan vi jo få hjelp med det? Du er ikke gammal selv om synet tuller med deg. Barn bruker også briller eller linser. Vi kan på toppen av det hele laseroperere så vi ser enda bedre! Ja, det kan dukke opp grå hår, men selv om hårsekken slutter å produsere pigment er jo ikke du 100 år og klar for den evige hvile? Visste du at det finnes folk på 20 år som får grå hår? Det er ikke det grå håret som er problemet her. Det er hva vi forbinder med det grå håret som er problemet. Og hvem har lært oss det? Er det vi selv, eller samfunnet vi lever i, som setter en standard for når vi er såkalt gamle blitt? Det florerer et sett med usynlige regler der ute for hva vi kan og ikke kan gjøre, kle oss i eller begynne med eller slutte med uansett alder. Vi er enten for unge for ditt eller for gamle for datt. Merkelige greier. Vi kan jo i realiteten dø når som helst, og biologien har helt klart sine begrensninger. Forfallet er brutalt mot oss, og direkte urettferdig. Skaperverket er langt fra perfekt, og det er helt greit. Det vi ikke kan gjøre noe med er det også bortkastet å bruke energi på. Hvorfor skal vi ikke da kunne, for eksempel, ha langt hår etter at vi er blitt 40 år?? Jeg hadde ikke sagt noe om selve hårkvaliteten ikke tåler å være lang, men det er jo ikke dét som er poenget her. Ha det langt, om du vil ha det langt. Ironisk nok er det de folka som har det flotteste, tykkeste og mest fantastiske håret som sier de bør klippe det kort nå som de nærmer seg 40. «Nei, det skal du virkelig ikke», sier jeg. «Du skal ha det håret du trives aller best med. Det håret som gjør deg glad!» Det er ikke et tall som bestemmer hva du skal gjøre med hverken håret eller livet ditt. Det er deg og helsa di.

Om jeg nå skal dra på meg et kraftig nyttårsforsett, da. Nå som jeg åpenbart er i siget her, så skal jeg bli enda bedre på å takke høyt så det høres til verden, til universet, til speilbildet mitt med og uten briller og med og uten grå hår og til all verdens guder om jeg kan stå opp hver morgen på to ben, smile og være frisk. De som kjenner meg har alltid sagt at jeg bare barnet er. Greit nok, jeg tar det som et kompliment, men jeg er stor nok til å være min egen sjef. Det har jeg alltid vært. Jeg er født sånn, og dét er faktisk du óg. Nei, det er ikke alltid like lett. Det kan faktisk være skikkelig vanskelig og utfordrende, men hovedansvaret er det jeg som sitter med for meg. Du har hovedansvaret for deg.

Grip nå tak i 2018 med begge never, og hold opp med å kalle dere gubbær, kællær, kjærringær og gamle røyer uten gyldig grunn. Hvis dere ikke er 80 år, da. Da er det helt greit. Da er det kult. Det får vi si. Da begynner man vel virkelig å dra på åra? Men hva vet vel jeg om det? Ikke stort foreløpig. Så håper jeg alle jeg kjenner, og ikke kjenner, blir litt mer fri fra seg selv og andre hinder, og beholder helsa. Dét er mitt nyttårsønske for 2018. Som Patti Smith så fint sier det: people have the power.

Et kjærlighetsbrev til Halden Dataservice

Det var fredag 22. desember klokka 09.50, og jeg ante fred og ingen fare. Jeg gikk inn på bakrommet til frisørsalongen vår for å henge av meg jakka, da kollegaen min ropte navnet mitt i et tonefall det var grunn til å bli bekymret av. Jeg svarte i et undrende tonefall, og gikk for å høre hva hun ville. Hun sto ved kassa, og kunne konstatere at telefonen vår var helt død. Jeg gjentok at den var død, og sa høyt til oss begge: «Det er 22. desember, og vi har ikke telefon til salongen. Kundene kan altså ikke nå oss to dager før julaften. Er det mulig?! Hva i huleste gjør vi nå?! Hvem kan vi ringe for å få hjelp til å løse dette problemet to dager før julaften?!». Vi så på hverandre med store øyne mens vi prøvde å le. Jeg følte meg som Clark Griswold i  filmen Hjelp, Det Er Juleferie! når de 25 000 julelysene hans ikke vil lyse uansett hvor mye han prøver. Vi satte oss på huk bak disken for å trekke ut ledninger og sette de pent tilbake igjen. Det hjalp ikke. Vi mumlet mindre pene ord og hvisket til hverandre i fortvilelse, mens vi svettet både oppover og nedover, og gjorde det vi kunne for å få den f….  telefonen til å virke. Alt dette 10 minutter før klokka 10.00, og lilla i ansiktet av dette levende marerittet påført oss av alle dager i året; 22. desember. Nå var det på tide å åpne grinna. Folk ville inn og klippe seg. Det var jo flott. Takknemlig for det. Vi kastet oss rundt, og satte i gang. Jeg kunne ikke tro det som hadde skjedd, og hadde heller ikke tid til å ta tak i problemet. Vi hadde mye å gjøre. Her gjaldt det å få folk fine på håret til Jul. Om vi hadde en telefon som hadde takket for seg i løpet av natta var det ingen som brydde seg om. Bortsett fra oss to som klippet i vei, var veldig blide og ville i blikket.

Jeg hadde klippet tre trivelige herremenn, da den fjerde herremannen satte seg i stolen foran meg. Det satt også en fin gjeng i ventegruppa klare for årets siste klipp. Innimellom hadde jeg brukt litt tid på Telenor sin kundeservice fra min mobil, og gitt opp. Det fantes ikke tid i verden til å vente på hjelp derfra. Jeg var nummer ditt og datt i køen etter å ha tastet meg gjennom både det ene og det andre i menyen deres. Svareren ga beskjed om at noen skulle ringe meg tilbake på nummeret jeg hadde oppgitt. Problemet var bare at jeg ikke hadde tid til å ta min egen mobil da de etter en god stund ringte opp igjen. Jeg forklarte problemet til han jeg skulle klippe, på en så glad og sprudlende måte jeg kunne. Deretter svarte jeg på en sms på mobilen min, som jeg hadde lagt på disken, fra en artistkollega som ikke hadde klart å nå oss på telefonen, og derfor lurte på om vi hadde stengt?? Jeg svarte fort som f… at vi ALDRI stenger, og at det bare var å møte opp, så skulle vi fikse sveisen, ja! Alt sammen mens jeg klippet den hyggelige mannen, og beklaget på det sterkeste at jeg måtte fly mellom min mobil og hans hår. Han var like blid, og tok det hele med ro, mens mitt blod kokte i adrenalin og kortisol. Jeg trodde jeg skulle gå fra konseptene, og hadde min fulle hyre med å holde meg rolig og behersket. Hvilket jeg klarte. Tror jeg. Ikke? Å, joda! Han ble meget fornøyd med arbeidet mitt, og sa han hadde en fasttelefon hjemme han ikke brukte. Om han kunne komme tilbake med den, så kunne vi se om den virket? Han fortalte at han hadde jobbet mange år i butikk, og at han visste hvor mye en telefon betyr. Det var sikkert selve telefonapparatet som var ferdig. Det var tross alt fra 1999 med tastatur og det hele. Jeg ble hoppende glad, og ante håp i hengende ledning. I mellomtiden fikk jeg hjelp av en kollega i Moss til å sitte i kø hos Telenor for å finne ut av om det var noe feil på linja eller ikke. Det var ikke noe feil på linja, nei. Da måtte det være apparatet.

Vår reddende engel kom tilbake med en fasttelefon. Den virket ikke. Det var liten tid til å finne ut av det, og jeg kunne ikke løpe fra kollegaen min og kundene våre fredag 22. desember til el-butikker i nærheten for å kjøpe telefon. Vi takket ham for at han ville hjelpe oss. Bare det at han hadde gitt det et forsøk var bemerkelsesverdig, og vil aldri bli glemt. Det sa vi også til han. Jeg kom meg ikke ut av salongen, og siden vi ikke hadde telefon gjaldt det å forholde seg til de som faktisk var der for å bli fine til Jul. Tida gikk, og jeg fikk en sms fra Telenor om at de kunne komme med en tekniker tidligst 27.desember for å rette opp feilen. Det betydde to hele dager for oss helt uten telefon midt i julekaoset. «Det skal bare ikke skje», tenkte jeg, mens jeg forbannet telefonsvarere, telefonkø, roboter og det menneskefiendtlige, teknologiske samfunnet vi raser inn i med turbofart helt ukritiske til. Jeg fokuserte på tre ting, mens jeg klippet i vei, og var blid og grei: 1. pust. 2. ingen dævver, bare telefoner.  3. det går over.

Klokka 13.00 hadde jeg en klipp og strip, som vi så fint sier det på fagspråket. Damen har vært fast kunde hos meg i mange år, og hun har jobbet mange år i butikk. Jeg luftet problemet for henne. Hun kunne hjelpe. Takk, øvre makter og henne for det. Hun ba meg ringe selveste Halden Dataservice. Jeg ba pent en av mine andre kolleger finne nummeret deres mens jeg klippet og stripet, og skrive det ned på en post-it lapp for meg. Det ble gjort i en fei. Jeg har verdens beste kolleger.

Der tok de telefonen øyeblikkelig. Jeg fikk nesten sjokk. De hadde heldigvis ikke stengt for dagen, ei heller tatt juleferie. Jeg forklarte situasjonen. De ville jeg skulle løpe og kjøpe en telefon i nærmeste el-butikk. Jeg sa det ikke gikk. De sa de skulle komme innom for å se på problemet, og deretter løpe ut for å skaffe en telefon til oss, for så å sette opp alt så det virket igjen. Som sagt, så gjort. Jeg trodde ikke mine egne ører. For en vanvittig service. Etter en tid stod det to unge gutter i salongen vår igjen. De var helt fra seg av julestress etter å ha vært i «over hundre butikker 22. desember», men like blide. «Dere er helt enestående», sa vi med stjerner i øynene og hår til knærne. «Tusen takk!,» fortsatte vi. Telefonen  de hadde skaffet til veie virket ikke. Kunne det være den lille boksen under disken som ikke virket? Den boksen som telefonledningen plugges inn i? De luftet tanken for oss, mens vi håpet de hadde rett i det. «Vi kommer tilbake med en ny boks», sa de. «Ok!,» sa vi, helt fritert av viljen de hadde til å hjelpe oss, mens vi var så heldige å kunne ta i mot et hav av folk som ville klippe seg til Jul. Selv om vi ikke hadde telefon.

Guttene fra Halden Dataservice kom tilbake med en ny boks, plugget inn vår telefon igjen, og der satt den! Klokka 15.00 hadde vi telefonen back in business, fredag 22. desember.

En stor og hjertelig takk fra alle oss i salongen til to suverene gutter i Halden Dataservice, og en like stor og hjertelig takk til dere to hjelpsomme kundene våre for gode tips og råd. Uten dere hadde vi stått der med saksa i hånda 27. desember og ventet på en tekniker fra Relacom AS, sendt oss via Telenor etter Jul, og gått hele 22. og 23. desember uten telefon. En stor takk til min kollega i Moss også, som satt i kø hos Telenor for meg. Folk trenger folk. Sånn er det bare, og med dette ønskes et God Nytt År til en lokal bedrift fra en lokal bedrift, og fra oss i salongen til fantastiske kunder. Takk!

God Jul & Godt Nytt År

Så er det min tur i år igjen til å gremme meg over meg selv og min noe vekslende evne til å sende julekort. Jeg er både god og dårlig på det. Se her. Nydelige kort fra nydelige mennesker. Jeg er så heldig. Jeg har det med å sende julekort til folk som bor utenbys og utenlands. Jeg liker tanken på at kortet må reise litt langt før det lander, og at det da blir ekstra stas for den som får det. Jeg blir jo så glad for å få julekort selv, og får så utrolig dårlig samvittighet på flekken når det dukker opp i postkassa fra noen jeg ikke har sendt et til. Hvert bidige år skriver jeg et innlegg om at jeg må skjerpe meg og bli bedre på dette her, men blir jeg det? Det er jo en nødvendighet med julekort. Et det ikke? Det er en motvekt til meldinger, mail og annet tullball. Det er noe solid og konkret. Noe som gjør noen litt ekstra glad. En mellomting mellom et langt brev og en sms. Det er ikke store plassen å skrive på, og det er ganske praktisk. Man fatter seg i korthet. Bokstavelig talt.

Vi trenger julekortet mer enn noen gang, tror jeg. Det er noe varmt og inkluderende over det. Julekort er en standard og en flott tradisjon, og selv om jeg har brukt store deler av livet mitt på å fri meg fra noen tradisjoner, konvensjoner og konservative holdninger rundt forbi for min egen del, er det noen av disse det er verdt å ta vare på, som f.eks. det å sende julekort i posten. Absolutt noe å holde fast ved. Dessuten er det viktig å støtte selveste Posten. Med frimerker og det hele. Frakt og porto. Kjør på! Mennesker og arbeidsplasser. Det skjæres ned over en lav sko, små handlinger kan gjøre store underverk. Så hvorfor sender jeg julekort både hit og dit, utenbys og utenlands? Jo, fordi tanken er så besnærende. Kortet flyr avgårde, langt av sted. Jeg ser det for meg med vinger og det hele.

Kortet nederst til venstre er fra den fantastiske kvinnen som alltid lager kortene sine selv, og som hvert år sender ett til meg også, selv om jeg absolutt mener jeg ikke fortjener det. All den tid jeg er så treg med å sende kort. Kortet med englene på er fra en kjær venninne over mange år som jeg snakker med rett som det er, og til og med har takket for kortet til i dag den dag. «Tusen takk for det fine julekortet», sa jeg til henne med stor begeistring i stemmen. «Det er så stas med julekort,» fortsatte jeg. «Bare hyggelig», sa hun. «Det er jo så koselig å sende julekort!» Kortet med dompapen på er fra noen som vet jeg forguder den lille pippen, og som bare måtte sende det til meg da hun fikk øye på det i butikken. Ubetalelig. Noen har kjøpt et kort og et frimerke, skrevet på det, tatt seg bryet og gått for å poste det. Det er tanken som teller, og akkurat den tanken der er det ikke ord for i min bok akkurat nå. Takk!! Til dere alle er det bare én ting å si: Jeg stikker ut og kjøper kort. Og selv om det da er bittelille julaften, får det bare briste eller bære. I mellomtiden er jo dette her et aldri så lite julekort til dere fra meg. Med et ønske om en God Jul og et Godt Nytt År. Et stort takk, og en liten hilsen.

Fra small til large på 1 time

Så hadde det seg sånn at jeg trengte ytterjakke. Den jeg har hatt i årevis har sunget på siste verset så lenge at det har vært flaut for mine medmennesker å vise seg offentlig sammen med meg iført den aktuelle jakka, eller parkasen om du vil. Jeg har det med å bruke noen favorittplagg så til de grader sønder og sammen at jeg fortrenger at de til slutt må kastes, og erstattes av noe såkalt nytt og bedre. Problemet ligger jo i at klær blir mykere, finere og kulere etterhvert som de brukes, men akk, nå var det altså kroken på døra for min kjære parkas, og jeg måtte ut i felten og skaffe meg en ny eller to. To for å slippe å måtte ut i felten igjen på så lenge som mulig.

En parkas er noe enhver garderobe bør inneholde. Den er en klassiker, og går til absolutt alt. I årenes løp har jeg sett en hel haug flotte varianter, men har jeg giddet å kjøpe dem? Nei, det har jeg ikke. Jeg har tenkt at verden er full av fine parkaser, og at det sikkert er en fin en der ute og venter på meg når jeg dessverre trenger en ny. To nye. Dét var det. Jeg hadde rett, men jeg angret på at jeg ikke hadde et par hengende i skapet nå som jeg virkelig måtte ha ny ytterjakke. Da hadde jeg sluppet å tråle butikker for å lete. Det hadde spart meg for mye tid og undring. Tid fordi tingene må prøves, og undring fordi størrelser ofte er helt på jordet. Nå skal det sies at jeg ikke er en netthandler, gidder ikke sitte hjemme og klikke hjem klær jeg ikke får prøvd før jeg betaler. Jeg er av den gamle skolen. Jeg liker butikker med mennesker i. Lys og varme. Dessuten er jeg utålmodig. Når det er noe jeg vet jeg må ha, vil jeg aller helst at det skal åpenbare seg rett foran snuta mi med én gang jeg går inn i butikken, og da helst i den modellen jeg så der for ca. 3 år siden. Ja, jeg vet at det ikke er mulig. Nei, jeg tror ikke på Julenissen. Derfor liker jeg ikke å handle på nett. Jeg liker ikke å vente på parkasen, for å si det sånn. Jeg finner den på dagen fordi jeg må. Basta bom.

Jeg var superheldig! Jeg fikk øye på en pen en i en butikkjede jeg sjelden frekventerer, men som jeg for mange år siden kjøpte en tynnere, mer vårlig, parkas hos. Jeg var kjapp med å finne meg str. M og L. Regnet med at jeg måtte ta i litt siden dette med størrelser har gått helt av skaftet de siste årene. I mitt skap henger det mest i str. L fordi S og M ofte er for lite, for trangt og for kort. Hvilket er absurd. Jeg fikk sjokk, men ble glad da str. M var altfor stor. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg regnet med dette. » Hæ? «, sa jeg høyt til meg selv i prøverommet. For første gang på maaange år skulle jeg altså handle et plagg i en størrelse som var riktig for meg. Underlige greier. Jeg ble glad på kleskjedens vegne, og tenkte at nå var det noen her som hadde slått i bordet for en hel generasjon unge jenter og gutter, som er helt fantastiske akkurat som de er, men som av dette kaoset av størrelsesidioti tror det er dem det er noe galt med. Hvilket det ikke er. Jeg sjanglet lykkelig ut av prøverommet, og kunne ikke tro at jeg hadde funnet en nydelig parkas med perfekt grønn farge og sjokkrosa innerfór i rett størrelse. Den hadde også hette, og alle som kjenner meg vet at jeg er helt avhengig av hette på ytterjakker. Her var det rett og slett en butikk hvor small er small, medium er medium og large er large. Hurra! Da var én parkas på plass. Nå gjaldt det å finne den andre, og da helst i en annen farge enn grønn. Jeg hadde lenge ønsket meg en i svart. Ut på jakt.

Jeg var superheldig! I den neste butikkjeden fikk jeg øye på en svart parkas som jeg synes var veldig fin. Jeg plukket med meg str. S og M inn i prøverommet, dum som jeg var blitt av forelskelse etter den oppløftende opplevelsen fra forrige butikkjede. Ingen passet. Det var ikke mulig å lukke glidelåsen, langt mindre ha en tykk genser inni om det mot formodning skulle dukke opp en kuldegrad eller to om noen uker. Jeg måtte le. «Nå er jeg tilbake i virkeligheten,» tenkte jeg. «Jeg finner meg én i str. L». Som sagt, så gjort. Hurra! Den satt som et skudd! Den passet like fint til meg som den jeg allerede hadde kjøpt i str. S. Jakkene er ca. like store, men merket helt forskjellig. Er det meg det er noe galt med? Nei. Var det sånn at jeg plutselig hadde blitt mye større fra den ene butikken til den andre? Nei. Var det sånn at jeg plutselig hadde blitt mye mindre fra den ene butikken til den andre? Nei. Skal jeg gi meg selv komplekser, og det som verre er, på grunn av dette? Nei. Skal jeg gi blanke faen i størrelser på generelt grunnlag, og bare finne meg et plagg som passer? Ja, det skal jeg.

Haidressers Bliss

Puh!! Frisør + 17. mai = traaaaavle dager. Hipp, hipp!! Brått ble det søndag, og det er utrolig hvor unna det har gått de siste dagene. En stor takk til hver eneste én av dere herlige mennesker som klipper dere hos oss 🙂 ! Vi digger dere, flotte kundene våre. Enten du har vært hos oss i alle år, nettopp har møtt oss eller bare kommet innom i forbifarten. Nå er det bare to dager igjen til vi feirer nasjonaldagen vår på verdens vakreste vis, så jeg har brukt søndagen på synging, trening og tøying for å bygge kroppen godt opp til innspurten. Mandag og tirsdag, vi er klare for enda mer klipping av unge, gamle, elever, foreldre, lærere, kvinner og menn, barn, konfirmanter og alt annet som kommer vår vei. Bortsett fra pelsdyr, da. Dét kan dere få gjort hos naboen vår i dyrebutikken. Når du klipper deg hos oss, kan hunden få frisert seg fjong hos Tropehagen Zoo vegg i vegg. Fantastisk! Tilbake til søndagens fred og ro. I morra er det på’n igjen, og jeg gleder meg som en unge 🙂 ! 

Grønne Glitrende Mai

Jeg var ikke store sneipen da mamma lærte meg betydningen av ordene «museører på bjørka.» Hvert år siden har dette uttrykket stått for pur glede, og et av årets største høydepunkter, for meg. Nå er de her, utallige lysegrønne museører, på alle busker og trær, og jeg blir så lykkelig av det. 

Denne helt spesielt vakre fargen er her bare en liten stund, før den går over i en mørkere tone, men all den tid lyset skinner gjennom de bittesmå bladene nå, proppfulle av irrgrønt liv, skal jeg se den for alt hva den er verdt.