Hei, 2018. Vær litt grei.

Så er det plutselig blitt 2018, og det er nesten ikke til å tro. Hva skjedde med 2017? ( Dét vet vi jo, men det er så flaut at vi håper det går fort over. Stakkars USA, og en del andre land óg. ) Vi lever i en absurd verden, og vi har litt å stri med her på berget også, men det er bare blåbær i forhold til mye av det som skjer der ute på kloden vår. Det gjelder å ta så godt vare på det som er bra, hyggelig og oppbyggelig rundt oss som best vi kan. Nyttårsforsetter har jeg aldri hatt, og sånn skal det fortsette for min del. Dog har jeg hatt fokus på å få i meg mye mer frisk luft, og det har jeg fremdeles. På bekostning av styrketrening. Hehe. Lei for det, kjære venner på Spenst, men vi ses snart igjen. Dere klarer dere dessverre helt utmerket uten meg. Det er verst for min någet ømme muskulatur. Nok sagt. Er det ikke det ene, så er det alltid det andre. Ja, ja. Det viktigste er jo at man gjør noe. Uansett hva det måtte være. Noe som er bra for en. Tar man vare på seg selv, tar man jo også bedre vare på andre. Sier de som kan seg på sånt. Vel og bra. I dag har jeg spist mye smågodt. Hipp Hurra!

Jeg har lenge lagt merke til at en del mennesker begrenser seg selv i både stort og smått. Er det noe som ligger i den norske kulturen? Eller er det sånn over alt? Er det noe vi har i oss i større eller mindre grad? På godt og vondt? Mange er gode på å tenke negativt om seg selv og sin egen, og andres, alder. Det er ganske trist hvordan vi frarøver oss selv glede uten å være klar over det? Eller er vi det? Hvorfor skal man ha kort hår etter fylte 40? Hvorfor kaller vi noen ekstra kilo for «alderstillegg» når det egentlig dreier seg om litt for mye smågodt, og litt for lite aktivitet? Kroppen vår responderer da raskt og takknemlig på trening uansett alder om vi er friske nok til å bevege oss? Hvorfor sier folk på 25 år at de begynner å bli gamle? Hvorfor kaller menn på 50 år seg for «gamle kællær»? Hvorfor sier friske, smarte og flotte kvinner og menn at de begynner å «dra på åra» når de så vidt har bikket 35, og gruer seg til de blir 40 år?? Hva er det med tallet 40 folk er så himla redd for i det hele tatt? Jeg mener, bestemt som alltid dessverre, at vi i dagens samfunn kan kalle oss gamle etter at vi er blitt 80 år. Det er en egen tyngde i tallet 80. For ikke å snakke om 90! Om vi er så heldige å bli det, da. Det har jo ingen av oss noen garanti for. Det aller viktigste vi har, er helsa vår. Det er den ultimate rikdom og luksus å få lov til å være frisk og rask. Det er absolutt ingen selvfølge, og sykdom rammer vilkårlig enten vi er 1 år eller 100 år. Jeg kjenner unge og vitale mennesker i 70-åra som sykler Oslo Trondheim, sover ute hele året og løfter 100 kilo i benkpress. Jeg kjenner gamle, passive og satte mennesker mellom 16 og 60 år. «Det sitter i huet», er det en som sier. «Vi kan tenke oss gamle, syke og nord og ned.» Det gjelder å passe seg for det. Ja, etter hvert vil vi trenge briller, men da kan vi jo få hjelp med det? Du er ikke gammal selv om synet tuller med deg. Barn bruker også briller eller linser. Vi kan på toppen av det hele laseroperere så vi ser enda bedre! Ja, det kan dukke opp grå hår, men selv om hårsekken slutter å produsere pigment er jo ikke du 100 år og klar for den evige hvile? Visste du at det finnes folk på 20 år som får grå hår? Det er ikke det grå håret som er problemet her. Det er hva vi forbinder med det grå håret som er problemet. Og hvem har lært oss det? Er det vi selv, eller samfunnet vi lever i, som setter en standard for når vi er såkalt gamle blitt? Det florerer et sett med usynlige regler der ute for hva vi kan og ikke kan gjøre, kle oss i eller begynne med eller slutte med uansett alder. Vi er enten for unge for ditt eller for gamle for datt. Merkelige greier. Vi kan jo i realiteten dø når som helst, og biologien har helt klart sine begrensninger. Forfallet er brutalt mot oss, og direkte urettferdig. Skaperverket er langt fra perfekt, og det er helt greit. Det vi ikke kan gjøre noe med er det også bortkastet å bruke energi på. Hvorfor skal vi ikke da kunne, for eksempel, ha langt hår etter at vi er blitt 40 år?? Jeg hadde ikke sagt noe om selve hårkvaliteten ikke tåler å være lang, men det er jo ikke dét som er poenget her. Ha det langt, om du vil ha det langt. Ironisk nok er det de folka som har det flotteste, tykkeste og mest fantastiske håret som sier de bør klippe det kort nå som de nærmer seg 40. «Nei, det skal du virkelig ikke», sier jeg. «Du skal ha det håret du trives aller best med. Det håret som gjør deg glad!» Det er ikke et tall som bestemmer hva du skal gjøre med hverken håret eller livet ditt. Det er deg og helsa di.

Om jeg nå skal dra på meg et kraftig nyttårsforsett, da. Nå som jeg åpenbart er i siget her, så skal jeg bli enda bedre på å takke høyt så det høres til verden, til universet, til speilbildet mitt med og uten briller og med og uten grå hår og til all verdens guder om jeg kan stå opp hver morgen på to ben, smile og være frisk. De som kjenner meg har alltid sagt at jeg bare barnet er. Greit nok, jeg tar det som et kompliment, men jeg er stor nok til å være min egen sjef. Det har jeg alltid vært. Jeg er født sånn, og dét er faktisk du óg. Nei, det er ikke alltid like lett. Det kan faktisk være skikkelig vanskelig og utfordrende, men hovedansvaret er det jeg som sitter med for meg. Du har hovedansvaret for deg.

Grip nå tak i 2018 med begge never, og hold opp med å kalle dere gubbær, kællær, kjærringær og gamle røyer uten gyldig grunn. Hvis dere ikke er 80 år, da. Da er det helt greit. Da er det kult. Det får vi si. Da begynner man vel virkelig å dra på åra? Men hva vet vel jeg om det? Ikke stort foreløpig. Så håper jeg alle jeg kjenner, og ikke kjenner, blir litt mer fri fra seg selv og andre hinder, og beholder helsa. Dét er mitt nyttårsønske for 2018. Som Patti Smith så fint sier det: people have the power.

Et kjærlighetsbrev til Halden Dataservice

Det var fredag 22. desember klokka 09.50, og jeg ante fred og ingen fare. Jeg gikk inn på bakrommet til frisørsalongen vår for å henge av meg jakka, da kollegaen min ropte navnet mitt i et tonefall det var grunn til å bli bekymret av. Jeg svarte i et undrende tonefall, og gikk for å høre hva hun ville. Hun sto ved kassa, og kunne konstatere at telefonen vår var helt død. Jeg gjentok at den var død, og sa høyt til oss begge: «Det er 22. desember, og vi har ikke telefon til salongen. Kundene kan altså ikke nå oss to dager før julaften. Er det mulig?! Hva i huleste gjør vi nå?! Hvem kan vi ringe for å få hjelp til å løse dette problemet to dager før julaften?!». Vi så på hverandre med store øyne mens vi prøvde å le. Jeg følte meg som Clark Griswold i  filmen Hjelp, Det Er Juleferie! når de 25 000 julelysene hans ikke vil lyse uansett hvor mye han prøver. Vi satte oss på huk bak disken for å trekke ut ledninger og sette de pent tilbake igjen. Det hjalp ikke. Vi mumlet mindre pene ord og hvisket til hverandre i fortvilelse, mens vi svettet både oppover og nedover, og gjorde det vi kunne for å få den f….  telefonen til å virke. Alt dette 10 minutter før klokka 10.00, og lilla i ansiktet av dette levende marerittet påført oss av alle dager i året; 22. desember. Nå var det på tide å åpne grinna. Folk ville inn og klippe seg. Det var jo flott. Takknemlig for det. Vi kastet oss rundt, og satte i gang. Jeg kunne ikke tro det som hadde skjedd, og hadde heller ikke tid til å ta tak i problemet. Vi hadde mye å gjøre. Her gjaldt det å få folk fine på håret til Jul. Om vi hadde en telefon som hadde takket for seg i løpet av natta var det ingen som brydde seg om. Bortsett fra oss to som klippet i vei, var veldig blide og ville i blikket.

Jeg hadde klippet tre trivelige herremenn, da den fjerde herremannen satte seg i stolen foran meg. Det satt også en fin gjeng i ventegruppa klare for årets siste klipp. Innimellom hadde jeg brukt litt tid på Telenor sin kundeservice fra min mobil, og gitt opp. Det fantes ikke tid i verden til å vente på hjelp derfra. Jeg var nummer ditt og datt i køen etter å ha tastet meg gjennom både det ene og det andre i menyen deres. Svareren ga beskjed om at noen skulle ringe meg tilbake på nummeret jeg hadde oppgitt. Problemet var bare at jeg ikke hadde tid til å ta min egen mobil da de etter en god stund ringte opp igjen. Jeg forklarte problemet til han jeg skulle klippe, på en så glad og sprudlende måte jeg kunne. Deretter svarte jeg på en sms på mobilen min, som jeg hadde lagt på disken, fra en artistkollega som ikke hadde klart å nå oss på telefonen, og derfor lurte på om vi hadde stengt?? Jeg svarte fort som f… at vi ALDRI stenger, og at det bare var å møte opp, så skulle vi fikse sveisen, ja! Alt sammen mens jeg klippet den hyggelige mannen, og beklaget på det sterkeste at jeg måtte fly mellom min mobil og hans hår. Han var like blid, og tok det hele med ro, mens mitt blod kokte i adrenalin og kortisol. Jeg trodde jeg skulle gå fra konseptene, og hadde min fulle hyre med å holde meg rolig og behersket. Hvilket jeg klarte. Tror jeg. Ikke? Å, joda! Han ble meget fornøyd med arbeidet mitt, og sa han hadde en fasttelefon hjemme han ikke brukte. Om han kunne komme tilbake med den, så kunne vi se om den virket? Han fortalte at han hadde jobbet mange år i butikk, og at han visste hvor mye en telefon betyr. Det var sikkert selve telefonapparatet som var ferdig. Det var tross alt fra 1999 med tastatur og det hele. Jeg ble hoppende glad, og ante håp i hengende ledning. I mellomtiden fikk jeg hjelp av en kollega i Moss til å sitte i kø hos Telenor for å finne ut av om det var noe feil på linja eller ikke. Det var ikke noe feil på linja, nei. Da måtte det være apparatet.

Vår reddende engel kom tilbake med en fasttelefon. Den virket ikke. Det var liten tid til å finne ut av det, og jeg kunne ikke løpe fra kollegaen min og kundene våre fredag 22. desember til el-butikker i nærheten for å kjøpe telefon. Vi takket ham for at han ville hjelpe oss. Bare det at han hadde gitt det et forsøk var bemerkelsesverdig, og vil aldri bli glemt. Det sa vi også til han. Jeg kom meg ikke ut av salongen, og siden vi ikke hadde telefon gjaldt det å forholde seg til de som faktisk var der for å bli fine til Jul. Tida gikk, og jeg fikk en sms fra Telenor om at de kunne komme med en tekniker tidligst 27.desember for å rette opp feilen. Det betydde to hele dager for oss helt uten telefon midt i julekaoset. «Det skal bare ikke skje», tenkte jeg, mens jeg forbannet telefonsvarere, telefonkø, roboter og det menneskefiendtlige, teknologiske samfunnet vi raser inn i med turbofart helt ukritiske til. Jeg fokuserte på tre ting, mens jeg klippet i vei, og var blid og grei: 1. pust. 2. ingen dævver, bare telefoner.  3. det går over.

Klokka 13.00 hadde jeg en klipp og strip, som vi så fint sier det på fagspråket. Damen har vært fast kunde hos meg i mange år, og hun har jobbet mange år i butikk. Jeg luftet problemet for henne. Hun kunne hjelpe. Takk, øvre makter og henne for det. Hun ba meg ringe selveste Halden Dataservice. Jeg ba pent en av mine andre kolleger finne nummeret deres mens jeg klippet og stripet, og skrive det ned på en post-it lapp for meg. Det ble gjort i en fei. Jeg har verdens beste kolleger.

Der tok de telefonen øyeblikkelig. Jeg fikk nesten sjokk. De hadde heldigvis ikke stengt for dagen, ei heller tatt juleferie. Jeg forklarte situasjonen. De ville jeg skulle løpe og kjøpe en telefon i nærmeste el-butikk. Jeg sa det ikke gikk. De sa de skulle komme innom for å se på problemet, og deretter løpe ut for å skaffe en telefon til oss, for så å sette opp alt så det virket igjen. Som sagt, så gjort. Jeg trodde ikke mine egne ører. For en vanvittig service. Etter en tid stod det to unge gutter i salongen vår igjen. De var helt fra seg av julestress etter å ha vært i «over hundre butikker 22. desember», men like blide. «Dere er helt enestående», sa vi med stjerner i øynene og hår til knærne. «Tusen takk!,» fortsatte vi. Telefonen  de hadde skaffet til veie virket ikke. Kunne det være den lille boksen under disken som ikke virket? Den boksen som telefonledningen plugges inn i? De luftet tanken for oss, mens vi håpet de hadde rett i det. «Vi kommer tilbake med en ny boks», sa de. «Ok!,» sa vi, helt fritert av viljen de hadde til å hjelpe oss, mens vi var så heldige å kunne ta i mot et hav av folk som ville klippe seg til Jul. Selv om vi ikke hadde telefon.

Guttene fra Halden Dataservice kom tilbake med en ny boks, plugget inn vår telefon igjen, og der satt den! Klokka 15.00 hadde vi telefonen back in business, fredag 22. desember.

En stor og hjertelig takk fra alle oss i salongen til to suverene gutter i Halden Dataservice, og en like stor og hjertelig takk til dere to hjelpsomme kundene våre for gode tips og råd. Uten dere hadde vi stått der med saksa i hånda 27. desember og ventet på en tekniker fra Relacom AS, sendt oss via Telenor etter Jul, og gått hele 22. og 23. desember uten telefon. En stor takk til min kollega i Moss også, som satt i kø hos Telenor for meg. Folk trenger folk. Sånn er det bare, og med dette ønskes et God Nytt År til en lokal bedrift fra en lokal bedrift, og fra oss i salongen til fantastiske kunder. Takk!

God Jul & Godt Nytt År

Så er det min tur i år igjen til å gremme meg over meg selv og min noe vekslende evne til å sende julekort. Jeg er både god og dårlig på det. Se her. Nydelige kort fra nydelige mennesker. Jeg er så heldig. Jeg har det med å sende julekort til folk som bor utenbys og utenlands. Jeg liker tanken på at kortet må reise litt langt før det lander, og at det da blir ekstra stas for den som får det. Jeg blir jo så glad for å få julekort selv, og får så utrolig dårlig samvittighet på flekken når det dukker opp i postkassa fra noen jeg ikke har sendt et til. Hvert bidige år skriver jeg et innlegg om at jeg må skjerpe meg og bli bedre på dette her, men blir jeg det? Det er jo en nødvendighet med julekort. Et det ikke? Det er en motvekt til meldinger, mail og annet tullball. Det er noe solid og konkret. Noe som gjør noen litt ekstra glad. En mellomting mellom et langt brev og en sms. Det er ikke store plassen å skrive på, og det er ganske praktisk. Man fatter seg i korthet. Bokstavelig talt.

Vi trenger julekortet mer enn noen gang, tror jeg. Det er noe varmt og inkluderende over det. Julekort er en standard og en flott tradisjon, og selv om jeg har brukt store deler av livet mitt på å fri meg fra noen tradisjoner, konvensjoner og konservative holdninger rundt forbi for min egen del, er det noen av disse det er verdt å ta vare på, som f.eks. det å sende julekort i posten. Absolutt noe å holde fast ved. Dessuten er det viktig å støtte selveste Posten. Med frimerker og det hele. Frakt og porto. Kjør på! Mennesker og arbeidsplasser. Det skjæres ned over en lav sko, små handlinger kan gjøre store underverk. Så hvorfor sender jeg julekort både hit og dit, utenbys og utenlands? Jo, fordi tanken er så besnærende. Kortet flyr avgårde, langt av sted. Jeg ser det for meg med vinger og det hele.

Kortet nederst til venstre er fra den fantastiske kvinnen som alltid lager kortene sine selv, og som hvert år sender ett til meg også, selv om jeg absolutt mener jeg ikke fortjener det. All den tid jeg er så treg med å sende kort. Kortet med englene på er fra en kjær venninne over mange år som jeg snakker med rett som det er, og til og med har takket for kortet til i dag den dag. «Tusen takk for det fine julekortet», sa jeg til henne med stor begeistring i stemmen. «Det er så stas med julekort,» fortsatte jeg. «Bare hyggelig», sa hun. «Det er jo så koselig å sende julekort!» Kortet med dompapen på er fra noen som vet jeg forguder den lille pippen, og som bare måtte sende det til meg da hun fikk øye på det i butikken. Ubetalelig. Noen har kjøpt et kort og et frimerke, skrevet på det, tatt seg bryet og gått for å poste det. Det er tanken som teller, og akkurat den tanken der er det ikke ord for i min bok akkurat nå. Takk!! Til dere alle er det bare én ting å si: Jeg stikker ut og kjøper kort. Og selv om det da er bittelille julaften, får det bare briste eller bære. I mellomtiden er jo dette her et aldri så lite julekort til dere fra meg. Med et ønske om en God Jul og et Godt Nytt År. Et stort takk, og en liten hilsen.

Fra small til large på 1 time

Så hadde det seg sånn at jeg trengte ytterjakke. Den jeg har hatt i årevis har sunget på siste verset så lenge at det har vært flaut for mine medmennesker å vise seg offentlig sammen med meg iført den aktuelle jakka, eller parkasen om du vil. Jeg har det med å bruke noen favorittplagg så til de grader sønder og sammen at jeg fortrenger at de til slutt må kastes, og erstattes av noe såkalt nytt og bedre. Problemet ligger jo i at klær blir mykere, finere og kulere etterhvert som de brukes, men akk, nå var det altså kroken på døra for min kjære parkas, og jeg måtte ut i felten og skaffe meg en ny eller to. To for å slippe å måtte ut i felten igjen på så lenge som mulig.

En parkas er noe enhver garderobe bør inneholde. Den er en klassiker, og går til absolutt alt. I årenes løp har jeg sett en hel haug flotte varianter, men har jeg giddet å kjøpe dem? Nei, det har jeg ikke. Jeg har tenkt at verden er full av fine parkaser, og at det sikkert er en fin en der ute og venter på meg når jeg dessverre trenger en ny. To nye. Dét var det. Jeg hadde rett, men jeg angret på at jeg ikke hadde et par hengende i skapet nå som jeg virkelig måtte ha ny ytterjakke. Da hadde jeg sluppet å tråle butikker for å lete. Det hadde spart meg for mye tid og undring. Tid fordi tingene må prøves, og undring fordi størrelser ofte er helt på jordet. Nå skal det sies at jeg ikke er en netthandler, gidder ikke sitte hjemme og klikke hjem klær jeg ikke får prøvd før jeg betaler. Jeg er av den gamle skolen. Jeg liker butikker med mennesker i. Lys og varme. Dessuten er jeg utålmodig. Når det er noe jeg vet jeg må ha, vil jeg aller helst at det skal åpenbare seg rett foran snuta mi med én gang jeg går inn i butikken, og da helst i den modellen jeg så der for ca. 3 år siden. Ja, jeg vet at det ikke er mulig. Nei, jeg tror ikke på Julenissen. Derfor liker jeg ikke å handle på nett. Jeg liker ikke å vente på parkasen, for å si det sånn. Jeg finner den på dagen fordi jeg må. Basta bom.

Jeg var superheldig! Jeg fikk øye på en pen en i en butikkjede jeg sjelden frekventerer, men som jeg for mange år siden kjøpte en tynnere, mer vårlig, parkas hos. Jeg var kjapp med å finne meg str. M og L. Regnet med at jeg måtte ta i litt siden dette med størrelser har gått helt av skaftet de siste årene. I mitt skap henger det mest i str. L fordi S og M ofte er for lite, for trangt og for kort. Hvilket er absurd. Jeg fikk sjokk, men ble glad da str. M var altfor stor. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg regnet med dette. » Hæ? «, sa jeg høyt til meg selv i prøverommet. For første gang på maaange år skulle jeg altså handle et plagg i en størrelse som var riktig for meg. Underlige greier. Jeg ble glad på kleskjedens vegne, og tenkte at nå var det noen her som hadde slått i bordet for en hel generasjon unge jenter og gutter, som er helt fantastiske akkurat som de er, men som av dette kaoset av størrelsesidioti tror det er dem det er noe galt med. Hvilket det ikke er. Jeg sjanglet lykkelig ut av prøverommet, og kunne ikke tro at jeg hadde funnet en nydelig parkas med perfekt grønn farge og sjokkrosa innerfór i rett størrelse. Den hadde også hette, og alle som kjenner meg vet at jeg er helt avhengig av hette på ytterjakker. Her var det rett og slett en butikk hvor small er small, medium er medium og large er large. Hurra! Da var én parkas på plass. Nå gjaldt det å finne den andre, og da helst i en annen farge enn grønn. Jeg hadde lenge ønsket meg en i svart. Ut på jakt.

Jeg var superheldig! I den neste butikkjeden fikk jeg øye på en svart parkas som jeg synes var veldig fin. Jeg plukket med meg str. S og M inn i prøverommet, dum som jeg var blitt av forelskelse etter den oppløftende opplevelsen fra forrige butikkjede. Ingen passet. Det var ikke mulig å lukke glidelåsen, langt mindre ha en tykk genser inni om det mot formodning skulle dukke opp en kuldegrad eller to om noen uker. Jeg måtte le. «Nå er jeg tilbake i virkeligheten,» tenkte jeg. «Jeg finner meg én i str. L». Som sagt, så gjort. Hurra! Den satt som et skudd! Den passet like fint til meg som den jeg allerede hadde kjøpt i str. S. Jakkene er ca. like store, men merket helt forskjellig. Er det meg det er noe galt med? Nei. Var det sånn at jeg plutselig hadde blitt mye større fra den ene butikken til den andre? Nei. Var det sånn at jeg plutselig hadde blitt mye mindre fra den ene butikken til den andre? Nei. Skal jeg gi meg selv komplekser, og det som verre er, på grunn av dette? Nei. Skal jeg gi blanke faen i størrelser på generelt grunnlag, og bare finne meg et plagg som passer? Ja, det skal jeg.

Haidressers Bliss

Puh!! Frisør + 17. mai = traaaaavle dager. Hipp, hipp!! Brått ble det søndag, og det er utrolig hvor unna det har gått de siste dagene. En stor takk til hver eneste én av dere herlige mennesker som klipper dere hos oss 🙂 ! Vi digger dere, flotte kundene våre. Enten du har vært hos oss i alle år, nettopp har møtt oss eller bare kommet innom i forbifarten. Nå er det bare to dager igjen til vi feirer nasjonaldagen vår på verdens vakreste vis, så jeg har brukt søndagen på synging, trening og tøying for å bygge kroppen godt opp til innspurten. Mandag og tirsdag, vi er klare for enda mer klipping av unge, gamle, elever, foreldre, lærere, kvinner og menn, barn, konfirmanter og alt annet som kommer vår vei. Bortsett fra pelsdyr, da. Dét kan dere få gjort hos naboen vår i dyrebutikken. Når du klipper deg hos oss, kan hunden få frisert seg fjong hos Tropehagen Zoo vegg i vegg. Fantastisk! Tilbake til søndagens fred og ro. I morra er det på’n igjen, og jeg gleder meg som en unge 🙂 ! 

Grønne Glitrende Mai

Jeg var ikke store sneipen da mamma lærte meg betydningen av ordene «museører på bjørka.» Hvert år siden har dette uttrykket stått for pur glede, og et av årets største høydepunkter, for meg. Nå er de her, utallige lysegrønne museører, på alle busker og trær, og jeg blir så lykkelig av det. 

Denne helt spesielt vakre fargen er her bare en liten stund, før den går over i en mørkere tone, men all den tid lyset skinner gjennom de bittesmå bladene nå, proppfulle av irrgrønt liv, skal jeg se den for alt hva den er verdt. 

This Is My Favourite!

Jeg har vært så heldig å få en presang 🙂 ! En vakker, håndlaget krukke til å ha påskegodis oppi. Mitt eget lille påskeegg! Er den ikke bare helt utrolig nusselig? Jeg elsker den. Den er laget av ett av de fineste menneskene jeg kjenner, som har en stor plass i hjertet mitt. Tusen, tusen takk. Nå er det jo en liten stund til Påske, men jeg vil ha krukka mi framme hele tiden, og ikke gjemme den bort så jeg ikke kan se den. Derfor vil jeg bruke den året rundt til å ha litt annet «godteri» oppi også. Den er superfin til å oppbevare alt man synes er vakkert i. I den kan jeg ha alt fra sminkekoster og neglelakker til smykker og dufter, men aller mest er den til påskegodter, og jeg gleder meg veldig til Påske nå, kjenner jeg. Mye mer enn før.


Det som gjør at denne krukken betyr ekstra mye for meg, i tillegg til at den er håndlaget av verdens beste, med signatur under og det hele, er at den er produsert i en bedrift som heter GREP. Preg er arbeidsinkluderingsbedriften Greps merkevare, og jeg er fan. Preg gir mennesker muligheten til å yte sitt beste 🙂 ! Gå inn på www.grepgrenland.no hvis du vil vite mer om dette fantastiske konseptet, og se nydelige bilder fra @preginterior på Instagram HER. Ta turen innom Grep sin helt egne kafé om du er i Skien. Den ligger midt i sentrum. Anbefales. Enjoy! Det er helg, det er fredag og det er herlig! 

Freeeedaaaag! Oh, bliss! 

Er det ikke herlig hvordan denne fredagen dukker opp stup i kvarten? I skrivende stund skinner solen, fuglene kvitrer og en og annen gul krokus kikker opp fra jorda. Jeg starter dagen med kruttsterk kaffe i en vakker kopp, og masse inspirasjon fra nydelige fotografier i danske Elle Decoration. Det er lykke, det. God helg 🙂 .

Hey! 

Det er herlig med gode mennesker i livet sitt. Det er ingen selvfølge, og det er viktig å ta godt vare på dem man er så heldig å ha. Selv har jeg av og til litt dårlig samvittighet fordi tida ikke alltid strekker til, og jeg kan alltid bli flinkere til å bruke tid på venninnene mine. Det går som regel i jobb, jobb, jobb. Nå skal det sies at jeg elsker å jobbe med både det ene og det andre, så jeg klager ikke, men når vi først får til å treffes er det stor stas. Da blir det ofte rosa bobler, latter og ærlige samtaler som jeg lever lenge på i ettertid. Det er få ting som gir mer påfyll, energi og inspirasjon enn samværet med bra folk. I dag er det 8. mars, så dette innlegget er til alle de bra damene jeg har i livet mitt. Jeg skal ikke nevne navn, for dere vet hvem dere er. Alle jeg kjenner er med her: Store og små, unge og godt voksne, slekt, venner, kolleger og forretningsforbindelser. Takk for at dere finnes, og er en del av mitt liv. Dere skal vite at jeg setter stor pris på hver eneste én av dere, og jeg håper jeg bidrar bittelitt positivt i deres liv også. Jeg gjør så godt jeg kan, selv om det sikkert ikke alltid er bra nok. Hehe. Jeg digger dere! Gratulerer med dagen 🙂 !