Betjente Kasser i Butikken? Ja, takk!

For en tid tilbake gikk jeg inn i en tilfeldig valgt dagligvarebutikk i god tro. Dét skulle jeg ikke ha gjort. Jeg fikk sjokk, og burde vært forberedt, men det var jeg altså ikke. Butikken hadde byttet ut noen av sine betjente kasser med selvbetjeningskasser. Det så ikke pent ut. De som pleide å sitte i de betjente kassene skulle nå lære opp kundene i å bruke de nye, ubetjente kassene. For selv en ubetjent kasse må betjenes av noen. Deg og meg. Når så vi som hadde valgt oss en betjent kasse gikk dit, ønsket de ansatte ved de ubetjente kassene å få oss til å endre valg, sluse oss inn. Det var mye armer og bein og utestemme inne.

Digitaliserte og automatiserte som vi er, alltid på jakt etter lettvinte løsninger som vi tror kan spare oss for både tid og krefter, var det flere den dagen som lot seg overtale. Pluss at det på dét tidspunktet ville bety lite kø for dem, da det var færre kunder fordelt på flere kasser som ville nyutdannes i nytt kassasystem der og da. Jeg ville mye heller stå i kø, og gikk til kassadama og ga tydelig uttrykk for at jeg foretrakk et menneske og ikke en maskin. Jeg ble trist av å observere de ansatte, i værste fall, medvirke til å gjøre seg selv overflødige, eller i beste fall praktisere selvhjelp videre til andre gjøremål i butikken. For det er sikkert sånn at butikken har gode grunner og argumenter for å halvere betjente kasser, og det er sikkert også ansatte som liker å få mer tid til nye oppgaver i butikken. Supert, det!

I den aktuelle butikken har de, enn så lenge, beholdt betjente kasser jeg velger konsekvent. Jeg nekter, så langt det lar seg gjøre, å ta en annens jobb etter å ha trålet rundt i hyllene på jakt etter det jeg skal ha. Da er det en fryd, og en ren luksus blitt faktisk, uansett sur eller blid person bak kassa, å møte en proff som fikser biffen på null komma null, har full oversikt over tilbud og rabatter og jeg vet ikke hva, og som i ni av ti tilfeller har et hei og et smil til alle som dukker opp og ønsker dem en god dag videre. På toppen av det hele ordner de kassaapparatet om det skulle slå seg vrang der man står. Jeg er helt sikker på at det mennesket som sitter i kassa i dagligvarebutikken betyr veldig mye for veldig mange. Det betyr i hvert fall mye for meg, det skal jeg bare ha sagt. Det er en viktig stilling med et viktig menneskelig bidrag langt utover det mange kanskje er klar over. Mennesket bak kassa er en VIP. En stor ressurs som sprer glede og trivsel i butikken. Butikker som satser på betjente kasser vil alltid være mitt førstevalg. Hvorfor skal da butikken ta fra meg kassadama, og bytte mennesket ut med en maskin? Hvorfor blir jeg på sikt tvunget til å ta jobben til en annen? Er det tenkt som god service? Hva er god service? At kunden skal handle i butikken, jobbe der og betale for det? Jeg liker ikke denne snikinnføringen av selvbetjente kasser i dagligvarebutikken når jeg har levd et helt liv uten.

Jada, jeg er fullstendig klar over at folk er forskjellige. For mange er det tipp topp med selvbetjente kasser, og for butikken blir det sikkert en mye mer effektiv drift og bruk av ressurser. Det er selvfølgelig fordeler og ulemper med alt, og alt kan aksepteres på grunn av det, men det betyr ikke at jeg må være glad for det. Eller at jeg skal finne meg i hva som helst fordi det sitter noen luringer et eller annet sted og tenker ut systemer som bidrar til at folk får minst mulig med hverandre å gjøre, gjøres overflødige og at man til syvende og sist skal overlates til seg selv. Jeg har alltid ment at folk trenger folk, og jo flere selvbetjente oppfinnelser jeg blir forsøkt tvunget inn i, jo mer kjenner jeg på kroppen at mennesker trenger hverandre, og at vi ikke skal være passivt aksepterende til absolutt alle løsninger som ved første øyekast frir til våre mer eller mindre sympatiske sider. Så sier folk til meg at det er den veien det går, og at vi ikke har noe valg. Hvorfor har vi plutselig ikke det? For dét har vi. Vi har alltid et valg. Selv om vi lett kan påstå at mennesket kan ta bort mennesket betyr ikke det at vi skal gjøre det, eller må gjøre det. Vi kan faktisk la det være, selv om vi har muligheten til å gjennomføre både det ene og det andre. Store muligheter kommer med et stort ansvar og ditto konsekvenser, og er de seg selv det ansvaret bevisst nok de som digitaliserer hverdagen vår?

Ja, jeg kan absolutt stortrives med selvbetjente kasser i dagligvarebutikken så lenge jeg kan få velge dem bort til fordel for et menneske. Kø blir det uansett, for de som tror at kø forsvinner med selvbetjente kasser. Hvor artig er det å stå der med varene sine og scanne mens tolv andre lurer på når du blir ferdig? Legg til at kassa begynner å krangle med deg, den henger seg opp, og du må be hvem da? om hjelp. Stressnivået når uante høyder mens du har en gjeng skuelystne og utålmodige medkunder pustende i nakken. Trivelig.

Dersom alle dagligvarebutikker til slutt blir selvbetjente, skyves jeg rett over til å handle dagligvarer på nett, og så havner jeg mellom frukten og grønten, og tvinges tilslutt til å velge butikken med de selvbetjente kassene siden jeg absolutt ikke kan fordra å handle på nett. Jeg får et valg, men bare mellom digitaliserte alternativer bestemt av hvem da? Siden jeg selv ikke foreløpig har blitt digitalisert til å bli en robot, og derfor foreløpig må ha mat, blir jeg i fremtiden nok nødt til å akseptere at jeg må handle dagligvarer i ubetjente butikker eller på nett. Det er ikke greit. Virkelig ikke.

Hvis jeg skal være på jobb i dagligvarebutikken når jeg er på handletur burde jeg ikke da få lønn for strevet? For eksempel i kraft av en verdikupong? Slik at jeg kan scanne inn den, og få fratrekk på sluttsummen jeg handler for? Er den funksjonen lagt inn i de selvbetjente kassene? Ka-Ching!

For noen år siden, på ferie i utlandet, opplevde jeg for aller første gang i mitt liv en hundre prosent selvbetjent butikk. Butikken hadde tidligere hatt betjente kasser, så ikke nå, og heller ikke den gangen var jeg forberedt. Da, som nå, gikk jeg inn i god tro, men jeg merket etter hvert at det var noe som ikke stemte. Butikken var stille, det var en rar stemning i lokalet og jeg hadde en godt voksen mann to meter bak meg gjennom hele butikken hvor enn jeg sto og gikk. Han fulgte etter meg, og overvåket absolutt alle varene jeg plukket med meg. Jeg fikk følelsen av at de var plaget av tyverier i butikken, og nikket og smilte til ham flere ganger for å fortelle ham at jeg ikke skulle stjele noe som helst. På det tidspunktet var jeg ikke klar over at butikken var ubetjent, for man går ofte inn en annen vei enn den man kommer ut. Da jeg nærmet meg kassene var det ingen der. Det var helt dødt, og minnet om den flotte gjengen som satt bak hvert sitt kassaapparat og sa hei og hadet og ha en fin dag og hvordan har du det i dag fru Hansen og herr Nilsen og kort eller kontant, var en saga blott. Jeg sto der, som den turisten jeg var, og skjønte ingenting. Det var i akkurat dét øyeblikket den mystiske mannen som hadde fotfulgt meg gjennom hele butikken kom til sin rett! Han geleidet meg mot en liten, rød, firkantet boks med en skjerm på. Han viste meg hvor handleposene lå og hvordan jeg skulle registrere og scanne inn varene, veie frukt og grønnsaker i løsvekt, hvilke knapper jeg skulle trykke på og hvordan jeg skulle betale for alt sammen. Noe så nitrist! Det er til nå den mest deprimerende handleopplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Mannen som fulgte etter meg var ikke veldig blid, og det var en snodig opplevelse å bli behandlet som potensielt kriminell helt til det motsatte ble bevist ved det selvbetjente kassaapparatet. For en merkelig stilling å ha for øvrig? Hva skal den hete? Kundespion? Stakkars menneske. Han hadde store, triste øyne, hvit skjorte, svarte dressbukser og svart slips. Han var fin på håret, og var veldig alvorlig. Jeg besøkte aldri den butikken igjen, og fant meg en dagligvarebutikk med betjente kasser, liv og røre. Så mye hyggeligere!

Dagens Handletur!

I dag måtte jeg altså i butikken. Etter ukesvis i hi. Problemet med å handle sjelden, er at man må handle mye. Jeg er dårlig på å skrive lister, men jeg hadde en viss plan: i butikken tidlig for å handle ting som kunne stå i bilen en times tid, videre for å gå tur i skogen og deretter tilbake for å handle resten. Les: kjølevarer og frysevarer. Som sagt så gjort. «I’m going in, cover me», tenkte jeg. ( En intern vits en venninne og jeg pleier å dra når vi utsetter oss for ting som muligens kan være noe på grensen. ) Nå for tiden føles det faktisk litt på grensen å gjøre noe så naturlig som å handle. En smule stresset over at jeg faktisk måtte handle gjorde at jeg, vill i blikket, saumfarte butikkens inngangsparti på jakt etter håndspriten. Jeg så den ikke, men trøstet meg med at jeg allerede hadde vasket hendene mine før jeg dro hjemmefra. Vel inne plukket jeg med meg de varene jeg, i første runde, skulle ha. Alle ansatte i butikken hilste på meg og smilte. ( Jeg er fast kunde der, den hyggeligste butikken jeg vet om, og jeg har handlet der i mange år. ) De hadde ikke sett meg der på fire uker. Jeg prøvde å virke rolig og avslappet, men jeg tror de gjennomskuet meg, all den tid jeg sikkert hadde et for høyt stemmevolum hver gang jeg måtte si «hei». Etter å ha holdt god avstand til absolutt alt og alle i butikken, og bare tatt på de varene jeg skulle ha, hvilket resulterte i den største ingefærrota jeg noen gang har fått tak i, var neste utfordring selve betalingen. Det var en liten kø og pulsen min økte i takt med at fantasien min begynte å løpe løpsk. Hva om noen hostet, nøs eller kremtet uten å følge reglene? Joda, man kjenner at man lever i disse dager, og det å være i live er, som alltid, ingen selvfølge heller. Alt gikk fint, og jenta bak kassa så på meg med et meget empatisk blikk. Jeg smilte tilbake bak visiret som skjermet henne fra meg. Vel ute av butikken satte jeg handleposene i bagasjerommet og gikk tilbake inn for å desinfisere hendene mine. Jeg hadde heldigvis fått øye på flasken med håndsprit til høyre, akkurat ved inngangen til frukt-og grøntavdelingen, i sidesynet mitt på vei ut. Jeg ble så lettet! Tenk om jeg hadde måttet kjøre videre til skogen med potensielt infiserte hender? Heldigvis slapp jeg det.

Skogens ro ga ro i sjelen, bortsett fra at en jogger dukket opp bak meg. Jeg hoppet pent inn i nærmeste buskas, smilte og vinket til ham der han løp forbi. Stakkars fyr. Sikkert frisk og rask. I hvertfall rask. Jeg gikk tilbake i løypa bak ham og pustet muligens inn en hel haug usynlige dråper fra pusten etter gutten, men krysset fingre og tær for at han ikke hadde løpt i skogen om han hadde vært syk.

Etter skogsturen bar det rett tilbake til butikken for å handle resten av det jeg trengte å handle. Nå var klokka en hel time senere, og jeg var redd det ville være mange kunder der. Heldigvis var det ikke det!! Hurra!! Jeg gikk rett til håndspriten og smurte inn mine nå såre hender. Tenk om jeg kom til å kjøre i fylla hjem? Hva om jeg ble stoppet i promillekontroll? Det er veldig tynn hud på hendene og blodårene ligger tett oppunder hudoverflaten. Huden absorberer det vi smører på den. Ergo hadde jeg kanskje opparbeidet meg en viss promille nå? Jeg tenkte på det mens jeg bekymret meg for om handlevognen jeg holdt i var ren nok.

Vel hjemme gjaldt det å få plassert alle disse varene på rett sted. Bare dét er i seg selv en trimøkt. Så kom jeg på at jeg måtte på apoteket. Jeg var tom for essensielle vitaminer, mineraler og omega 3-fettsyrer. Det hadde gått unna på det meste i påsken. Håper dere alle har hatt en fin Påske. På nærmeste apotek ble jeg møtt av en mur med infoskilt, håndsprit og beskjed om at jeg måtte trekke kølapp uansett om jeg hadde resept eller ikke. Det var store plakater med stor skrift over alt. Bra! Jeg spritet mine røde hender med glede og tenkte at jeg sikkert ville øke min promille fra 1 til 2,5 med denne dosen. Det var ikke en kølappautomat å se, ei heller en eneste kunde. Jeg ble lettet. Jeg slapp å ta på et berøringspunkt, og det var ikke et menneske i nærheten. En mann, ca. seks meter unna, bak visiret i kassen, sa «hei». Han var alvorlig. Jeg ropte «hei» tilbake og smilte, lettere påvirket av den noe uvante settingen. ( Husk nå på at jeg ikke har vært i en butikk siden 12. mars. ) Jeg gikk tvilende inn i butikklokalet og stod midt i rommet. Han spurte hva jeg skulle ha og jeg fortalte ham det. Alle som nå stod bak meg kunne høre. Det er utrolig hvor fort det dukker opp folk når du tror du er alene. Lang historie kort: mannen på apoteket gikk bak innheiningene til produkthyllene og tok med seg alt jeg ville ha. Jeg fikk ikke ta på noe selv. Deretter la han tingene mine i en pose. Han hadde lyseblå latexhansker på, og jeg tastet koden på bankterminalen ca. én meter unna visiret som skjermet ham fra meg. Deretter gikk jeg ut i bilen med posen, gikk tilbake og spritet hendene mine nok en gang før jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem. Fremdeles med en lett bekymring for hvor mye sprit jeg hadde svømmende rundt i blodet via hendene mine nå. Jeg måtte da ha opparbeidet meg en viss promille? Så jeg ikke plutselig litt vel lyst på livet? Hvis en alkoholholdig konfektbit kan gi utslag, osv.?

Hva er best? Handle lite og ofte, eller sjelden og mye? Jeg har mine tvil når jeg ser tilbake på hvor mye tid og krefter jeg har brukt, bare i dag, på å frekventere butikker. Når de ansatte sier «hei, igjen!» til meg er det kanskje best å titte innom litt oftere enn hver fjerde uke? I stedet for to ganger samme dag med én times mellomrom? Bare sånn at de ikke tror man er på hamstrer’n liksom?

Du Grønne, Glitrende Grønnsak og Meg.

• Har han fått for mye grønnsaker, tro? Er det derfor han er litt grinete?

Det er januar 2019, og «alle» skal begynne et «nytt og bedre liv». Ok, har man allerede et liv kan det vanskelig bli nytt, men det kan vel alltids gjøres litt bedre? Mitt liv kan garantert bli mye bedre, mener nå jeg. Dette skal derfor være en tekst om grønnsaker. En hyllest til dem. Intet mindre. Grønnsaker og deres fantastiske fortreffelighet. Selv spiser jeg for lite grønnsaker. Det har jeg alltid gjort, og jeg begriper altså ikke hvorfor. Jeg liker dem, og vet de er bra for meg, men jeg kjøper svært sjelden grønnsaker. Jeg er f.eks. mye flinkere til å kjøpe champagne, under påskudd av at det er druekunst på flaske og at jeg derfor ønsker å støtte opp om de som vier sitt liv til druene, naturen og kunstens sprudlende, gledesspredende resultat: champagnen. Kan champagne gå under kategorien grønnsak? Kanskje heller fruktsak? Hmm, hvor skal dette ende?

Når dét er sagt, kjøper jeg altså ikke bobler så ofte, men oftere enn grønnsaker, og da kan dere tenke dere hvor sjelden jeg faktisk plukker med meg grønnsaker når jeg er i butikken. I butikken, på butikken? Smak og behag. Så ikke nå lenger. Fra og med januar 2019 skal jeg gå bananas i grønnsaksdisken hver bidige gang jeg handler. Jeg skal med andre ord shoppe gulrøtter, spinat, sukkererter, brokkoli, blomkål, pastinakker, knutekål, rosenkål, fennikel, squash, søtpoteter, løk, alskens andre poteter, slangeagurk og alt mulig annet som kan kuttes, kokes, moses, bakes og stekes til jeg dropper! Sleng på sitroner, ingefær, chili og gurkemeie også. Sånn bare for å ha dem nevnt. Bra, ikke sant? Så enkelt skal mitt liv bli bedre.

Jeg vil ikke kalle dette for et nyttårsforsett. Jeg vil heller kalle det for en dyd av nødvendighet. Jeg må ha det, bare må ha det. Av én eller annen grunn kjenner jeg et enormt behov for grønnsaker nå. At kroppen rett og slett ikke klarer å tenke på annet. Jeg følger bare etter den, og gjør som den sier. Jeg tenker at nå skal det jaggu bli godt med en stor bolle kokte gulrøtter og brokkolibuketter til kvelds, gitt! Skjønner? Ikke det? Ikke jeg heller, men jeg er glad for at det er sånn, så lenge det varer! Endelig har jeg også blitt en voksen, en normal en, liksom. Endelig har jeg blitt en person som handler grønnsaker i butikken. Endelig føles det helt naturlig å gå rundt i grønnsaksavdelingen, som om jeg ikke skulle ha gjort noe annet i hele mitt lille liv, og se ut som om jeg har skikkelig peiling. Endelig kan jeg stå i kassakøen og være stolt over innholdet i handlevogna mi. Alle de andre i køen er hjertelig velkommen til å kikke så mye de vil på alt sammen oppi der, for der er det bare, ja, du gjettet riktig; grønnsaker! Selvfølgelig litt annet rart også, men mest grønnsaker. Fra og med nå kan vi nikke, hilse og løfte våre øyenbryn i en stille og unison megetsigende enighet om at også jeg endelig har meldt meg inn i Grønnsaksklubben Grei. GG. Hei, mitt navn er Hege, og jeg er med i GG. For en glede. I skrivende stund er det søndag. Jeg kan løpe til butikken i morgen, allerede. Det skal bli en vidunderlig opplevelse.

Hvorfor skriker kroppen etter grønnsaker? Jeg aner ikke, og jeg vil ikke vite svaret. Jeg skal bare rulle med, og knaske dem i meg så lenge det varer. For dette må da gå over? Alt godt har da en slutt? Jeg har aldri vært veldig glad i kokte gulrøtter. Min kjære mor prøvde etter beste evne å få oss til å spise dem som barn, men det gikk dårlig. Derimot funket det alltid med rå, revne gulrøtter, sitronsaft og rosiner! Mmmamma var en luring, og hun fikk i oss den maten vi burde ha i oss. Takk for det, og takk for maten. Den «salaten» skal jeg jaggu ta opp igjen. Det er jo så utrolig enkelt, friskt og godt! Perfekt å kose seg med på fredagskvelden, vet dere. Et glitrende snacksalternativ. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? Hjernen har så godt av grønnsaker at om jeg fortsetter med dette, vil jeg sikkert gjøre det mye bedre innenfor det meste jeg per nå ikke skjønner meg så mye på. Jeg skal ikke gå så mye inn på hva det er her og nå.

Det er en myte at grønnsaker er dyrt. Her om dagen, det vil si lørdag 5. januar, røk jeg på en aldri så liten shoppingspree hos Meny. Jeg plukket med meg en haug knallfargede, antioksidantrike, vitamin-og mineralrike, deilige, små skapninger til den nette sum av 10kr pr. stk. Jeg klarte nesten ikke bære posen min fra butikken til bilen. Nå skal det sies at bilen stod et godt stykke unna butikken, men dog. Impulsshopping. Bilen burde vært plassert nærmere butikken før jeg handlet, men jeg tenkte ikke lenger. Jeg bare måtte ha grønnsaker. Jeg måtte løfte posen opp, og bære den i mine armer som om den var en stor, såret hund. Folk så på meg og smilte. Jeg fikk mange nye venner på veien fra butikken til bilen, for oppi posen duvet og gynget det store mengder grønnsaker lette å få øye på, og noen ville til og med hjelpe meg å bære. Jeg takket høflig nei. Spiser man grønnsaker burde man være sterk nok til å bære posen sin selv, men jeg har nettopp begynt, og er ikke akkurat Skippern ennå. Alle tenkte kanskje, håper jeg, at hun der har skikkelig gode vaner. Hvilket ikke er helt sant, men man takker og bukker, gjør man ikke? Jeg smilte, nikket og vinket tilbake, til nakken ble stiv og bisepsen dirret i melkesyre. Glad og fornøyd over at jeg snart var hjemme og kunne kutte, koke opp og nyte en stooor bolle deilige, varme og vidunderlige grønnsaker i løpet av ca. 15 minutter, og bli lykkelig takknemlig for det. Hva mer kan man egentlig grønske seg? Og her er vi egentlig inne på noe av poenget for en ikkekokk som meg: å få i seg en porsjon grønnsaker om dagen går så utrolig fort og greit. Dessuten smaker det veldig godt! Særlig nå som jeg har blitt voksen. Særlig 😉 .

The Coco Loco

Jeg er stor fan av kokos 🙂 ! Enten i form av kokosolje til hudpleie eller som ingrediens i mat. I dag ville jeg ha en kokossmoothie, etter en lang og forfriskende morgentur. Som sagt, så gjort. Her har jeg bare blendet sammen kokosmelk, 2 stk. kiwi, litt frossen mango, en neve nøtter og vann. Nydelig! Selvfølgelig må vi ha litt musikk til smoothien! Her finner du den ultimate kokosnøttsangen! Ha en herlig dag 🙂 .

The Rosé Of The Day!

Hva er det med rosé som gjør at den er slik en nydelig drikk? Jeg smakte den for mange år siden, og har vært forelsket i den fra første, lille sipp. Tørr og frisk rosévin er godt til det meste av mat, og kan selvfølgelig også nytes uten noe annet tilbehør enn sol, sommer, godt selskap, skygge og palmer. Når dét er sagt: rosévin er herlig året rundt, og jo lysere fersken/aprikosefarge den har, jo mindre søt er den. Derfor går jeg alltid etter de aller lyseste vinene. Jeg velger med øynene, og er ikke så opptatt av selve merket. Så skal det godt gjøres å velge feil om det står cote de provence på etiketten, da. Den vidunderlige mixen av rødt og hvitt gir en flott balanse til smaksopplevelsen, og det gjør vinen så anvendelig. Nå er det selvsagt vanlig at man tenker rødvin til mørke høstkvelder, men en vakker rosévin er et godt alternativ å variere med. Høstmys med ost, kjeks, frukt, snacks og en deilig rosé gjør nok mørketiden vi går i møte bittelitt lettere å tåle. Dagens vintips, der altså 😉 .

Dagens Marengs!

Hvorfor har vi ikke sauer laget av marengs hjemme? Når det er sagt, er det aller første gang jeg har sett sauer av marengs i hele mitt liv. Jeg har vært innom et uendelig antall bakerier og konditorier i årenes løp, og aldri sett noe lignende. Av alt man kan bruke marengs til, er jo sauer helt klart det beste. Marengsen er som skapt for å illudere den hvite, myke ulla til sauen, og det er rart ikke flere konditorer har tenkt på dette? Eller er det bare jeg som er helt akterutseilt? Geiter er jo også perfekt å bruke marengs til? Og hvis man vil ha litt forskjellige nyanser i ulla, eller skjegget til geita, kan man sikkert gå over marengsen med en brenner slik at den blir lett brun og lekker i linjene, som den er å se på sitrontertene? Herlig er det, og det gjorde dagen min komplett 🙂 . Fra og med nå, går det i marengssau, og om litt dukker det kanskje opp marengsgeiter også. Jeg håper det 🙂 !

The Palm Of The Day!

Dagens palme er utrolig flott! Har dere sett for et kunstverk den er! Nå er det på tide å gjøre noen kupp i kolonialen på hjørnet her. For en butikk! Der har de et overdådig utvalg av absolutt alt av ferske råvarer som kjøtt, fisk, sjømat, frukt, grønnsaker, vakre kaker og nydelige, ferske brød. Her er det forbudt med konserveringsmiddel i brød, og derfor er de også meget gode. Finnes det noe bedre enn helt nybakt brød med smør på? Nei, det gjør ikke det. Skal jeg kjøpe med macroner, sitronterter med marengs, vann og frisk champagne også? Kanskje en tørr rosé? Ja, så klart, og masse deilig frukt, grønnsaker og vidunderlig olivenolje! Ja, takk 🙂 . Et voilà! Dette blir en super dag!

Palm Of The Day!

Det flaneres på høyt nivå. En stille søndag, en tidlig morgen i en annen by med andre folk og andre dufter. Jeg har sett mange søte hunder, søtt bakverk og herlige caféer i tidlig morgensol. Nå er dagens gåtur unnagjort, og hva passer vel bedre enn en frisk og tørr coupe de champagne før lunsj? Bobler i glasset gir bobler i sjelen.