DAGENS DUFT

Dune har fulgt meg siden den kom i 1992. Jeg liker fargen, flakongen og designet på den veldig godt. Når jeg sier at den har fulgt meg, mener jeg at den har ligget og vaket i markedet i 20 år! Det er ikke dårlig, og sånn sett er den for en klassiker å regne. Jeg kjøpte den nå nylig, fordi jeg rett og slett ikke har likt den før nå. Det er en tid for alt, og nå er det tid for Dune. I 1993 vant duften en FiFi for årets beste kvinneduft. Dior kaller den en oseanisk blomsterduft, og det har de rett i, men den har noe annet ved seg også. Den kan minne mer om en tørr, treaktig og moseaktig urteblomstrete chypre. Først kjenner jeg lilje, vanilje, jasmin, lavendel, anis og voksaldehyder. Ren, tørr og maskulin. Ren, men ikke fresh. Deretter kommer noter som iris, rose, sandeltre, amber og hvit musk/treaktig musk som slører til komposisjonen litt. Dune er lys, men ikke skinnende og elegant uten å være moteriktig. Parfymen ble laget som en motvekt til alle de krevende duftene som regjerte på 80-tallet. Den var ment å være ekte og beroligende. Fremdeles er den en av de mest spesielle duftene på mainstreammarkedet. Løp og kjøp mens den ennå er der ute. Plutselig er den borte.