Dagens Handletur!

I dag måtte jeg altså i butikken. Etter ukesvis i hi. Problemet med å handle sjelden, er at man må handle mye. Jeg er dårlig på å skrive lister, men jeg hadde en viss plan: i butikken tidlig for å handle ting som kunne stå i bilen en times tid, videre for å gå tur i skogen og deretter tilbake for å handle resten. Les: kjølevarer og frysevarer. Som sagt så gjort. «I’m going in, cover me», tenkte jeg. ( En intern vits en venninne og jeg pleier å dra når vi utsetter oss for ting som muligens kan være noe på grensen. ) Nå for tiden føles det faktisk litt på grensen å gjøre noe så naturlig som å handle. En smule stresset over at jeg faktisk måtte handle gjorde at jeg, vill i blikket, saumfarte butikkens inngangsparti på jakt etter håndspriten. Jeg så den ikke, men trøstet meg med at jeg allerede hadde vasket hendene mine før jeg dro hjemmefra. Vel inne plukket jeg med meg de varene jeg, i første runde, skulle ha. Alle ansatte i butikken hilste på meg og smilte. ( Jeg er fast kunde der, den hyggeligste butikken jeg vet om, og jeg har handlet der i mange år. ) De hadde ikke sett meg der på fire uker. Jeg prøvde å virke rolig og avslappet, men jeg tror de gjennomskuet meg, all den tid jeg sikkert hadde et for høyt stemmevolum hver gang jeg måtte si «hei». Etter å ha holdt god avstand til absolutt alt og alle i butikken, og bare tatt på de varene jeg skulle ha, hvilket resulterte i den største ingefærrota jeg noen gang har fått tak i, var neste utfordring selve betalingen. Det var en liten kø og pulsen min økte i takt med at fantasien min begynte å løpe løpsk. Hva om noen hostet, nøs eller kremtet uten å følge reglene? Joda, man kjenner at man lever i disse dager, og det å være i live er, som alltid, ingen selvfølge heller. Alt gikk fint, og jenta bak kassa så på meg med et meget empatisk blikk. Jeg smilte tilbake bak visiret som skjermet henne fra meg. Vel ute av butikken satte jeg handleposene i bagasjerommet og gikk tilbake inn for å desinfisere hendene mine. Jeg hadde heldigvis fått øye på flasken med håndsprit til høyre, akkurat ved inngangen til frukt-og grøntavdelingen, i sidesynet mitt på vei ut. Jeg ble så lettet! Tenk om jeg hadde måttet kjøre videre til skogen med potensielt infiserte hender? Heldigvis slapp jeg det.

Skogens ro ga ro i sjelen, bortsett fra at en jogger dukket opp bak meg. Jeg hoppet pent inn i nærmeste buskas, smilte og vinket til ham der han løp forbi. Stakkars fyr. Sikkert frisk og rask. I hvertfall rask. Jeg gikk tilbake i løypa bak ham og pustet muligens inn en hel haug usynlige dråper fra pusten etter gutten, men krysset fingre og tær for at han ikke hadde løpt i skogen om han hadde vært syk.

Etter skogsturen bar det rett tilbake til butikken for å handle resten av det jeg trengte å handle. Nå var klokka en hel time senere, og jeg var redd det ville være mange kunder der. Heldigvis var det ikke det!! Hurra!! Jeg gikk rett til håndspriten og smurte inn mine nå såre hender. Tenk om jeg kom til å kjøre i fylla hjem? Hva om jeg ble stoppet i promillekontroll? Det er veldig tynn hud på hendene og blodårene ligger tett oppunder hudoverflaten. Huden absorberer det vi smører på den. Ergo hadde jeg kanskje opparbeidet meg en viss promille nå? Jeg tenkte på det mens jeg bekymret meg for om handlevognen jeg holdt i var ren nok.

Vel hjemme gjaldt det å få plassert alle disse varene på rett sted. Bare dét er i seg selv en trimøkt. Så kom jeg på at jeg måtte på apoteket. Jeg var tom for essensielle vitaminer, mineraler og omega 3-fettsyrer. Det hadde gått unna på det meste i påsken. Håper dere alle har hatt en fin Påske. På nærmeste apotek ble jeg møtt av en mur med infoskilt, håndsprit og beskjed om at jeg måtte trekke kølapp uansett om jeg hadde resept eller ikke. Det var store plakater med stor skrift over alt. Bra! Jeg spritet mine røde hender med glede og tenkte at jeg sikkert ville øke min promille fra 1 til 2,5 med denne dosen. Det var ikke en kølappautomat å se, ei heller en eneste kunde. Jeg ble lettet. Jeg slapp å ta på et berøringspunkt, og det var ikke et menneske i nærheten. En mann, ca. seks meter unna, bak visiret i kassen, sa «hei». Han var alvorlig. Jeg ropte «hei» tilbake og smilte, lettere påvirket av den noe uvante settingen. ( Husk nå på at jeg ikke har vært i en butikk siden 12. mars. ) Jeg gikk tvilende inn i butikklokalet og stod midt i rommet. Han spurte hva jeg skulle ha og jeg fortalte ham det. Alle som nå stod bak meg kunne høre. Det er utrolig hvor fort det dukker opp folk når du tror du er alene. Lang historie kort: mannen på apoteket gikk bak innheiningene til produkthyllene og tok med seg alt jeg ville ha. Jeg fikk ikke ta på noe selv. Deretter la han tingene mine i en pose. Han hadde lyseblå latexhansker på, og jeg tastet koden på bankterminalen ca. én meter unna visiret som skjermet ham fra meg. Deretter gikk jeg ut i bilen med posen, gikk tilbake og spritet hendene mine nok en gang før jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem. Fremdeles med en lett bekymring for hvor mye sprit jeg hadde svømmende rundt i blodet via hendene mine nå. Jeg måtte da ha opparbeidet meg en viss promille? Så jeg ikke plutselig litt vel lyst på livet? Hvis en alkoholholdig konfektbit kan gi utslag, osv.?

Hva er best? Handle lite og ofte, eller sjelden og mye? Jeg har mine tvil når jeg ser tilbake på hvor mye tid og krefter jeg har brukt, bare i dag, på å frekventere butikker. Når de ansatte sier «hei, igjen!» til meg er det kanskje best å titte innom litt oftere enn hver fjerde uke? I stedet for to ganger samme dag med én times mellomrom? Bare sånn at de ikke tror man er på hamstrer’n liksom?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *