Der Jeg Kommer Fra

I dette slitte, myke og sølvfargede hylsteret oppbevarer jeg mine kjære pensler, eller make-up børster, om du vil. Jeg kjøpte «pennalet» da jeg gikk på Art Complexion i Oslo av en dame som sydde slike. Med penslene har jeg laget uendelig mange forskjellige uttrykk i løpet av mitt lille liv, og jeg har jobbet med alt fra sminket usminket til skrekksminke, brudemake-up, TV, reklame, platecover, musikkvideo, foto, teater og film, og i går hjalp jeg til med hår og sminke på fotoshoot. Det var en flott opplevelse, og jeg takker for oppdraget.

Jeg begynte å interessere meg for sminke i tidlig barndom, og siden jeg ikke hadde sminke som 5-åring, startet jeg like godt med et skrin vanlig vannmaling, som voksne gjerne gir til barn for at de skal male på papir. Jeg mente det gikk helt supert å bruke vannmaling i ansiktet, og lekte meg foran speilet til stor glede for meg selv, og til stor bekymring for min mor. Jeg ble dypt grepet av hvordan man kunne forandre et ansikt med farger, lys og skygge, og hvordan jeg gikk fra å være meg selv foran speilet, til å bli en helt annen person. Et helt annet menneske, med en helt annen personlighet og en helt annen stemme. En helt annen karakter. Ved hjelp av noen få, enkle og effektfulle penselstrøk på øyenbryn, kinn og lepper dukket den ene personen opp etter den andre. Det gikk opp for meg der og da at jeg kunne male bort meg selv, og skape mange nye mennesker. Jeg kunne til og med gå fra å være jente til å bli gutt! Wow, tenkte jeg. Dette er trolldom! Slik vant nabojenta og jeg vår aller første lokale utkledningskonkurranse for barn, og vi ble meldt på av våre foreldre. Jeg fikk en idé om at vi skulle se ut som på bryllupsbildet til min mor og far, men med en liten twist. Jeg skulle være brudgommen, og hun skulle være bruden, et brudepar i miniatyr. Slik ble det. I sort dress, svart matroslue med skinnende brem og en tykk, svart bart i vannmaling påmalt rett under nesa mi, var det ingen som kunne se at jeg var jente. Min barndomsvenninne stylet jeg i hennes mors brudekjole, et hvitt lakkbelte i livet, min mors blondeforkle på hodet og sminket henne opp til den vakreste bruden noen noensinne hadde sett. Brudebuketten hennes besto av markblomster jeg plukket i skogen i nabolaget vårt. Hun så troskyldig og søt ut, og jeg gikk inn i rollen som en litt morsk og alvorlig brudgom. Vi så ut som et ektepar fra 1800-tallet. Dessuten måtte jeg holde maska, for vannmalingen ville sprekke opp og drysse av om jeg trakk på smilebåndet, og vi ville blitt avslørt. Vi vant et gavekort på 100kr hver i byens største og mest populære leketøysbutikk, Adler. Overraskelsen ble stor hos juryen da det kom for en dag at jeg var jente, og følelsen av at jeg hadde klart å lure voksne trill rundt, at de faktisk hadde trodd på brudeparet jeg hadde laget, glemmer jeg aldri.

Her er vi altså, nydelige Trine Thowsen og meg. Vi kom til og med i avisen, Tistaposten.

Min besettelse for sminke, og hva den kunne gjøre med et ansikt og et helt menneske ville ingen ende ta. Jeg fikk selvsagt ikke sminke meg hver eneste dag. Jeg var tross alt et barn, og min mor lot meg få leke med vannmalingen på fritiden. Skulle guttene i gata leke indianer og cowboy, fikk jeg legge indianersminke og cowboysminke på dem, og på loftet fant vi kostymer. Komplett styling før leken kunne begynne, med andre ord. Indianerne med fargerike striper i fjeset, og cowboyene hadde solbrune, møkkete og støvete fjes. Var min kusine på besøk måte jeg gjøre henne om til en liten prinsesse med styling av hår, klær og passende prinsessesminke. Hun ble helt annerledes i en blå silkekjole min mor hadde kjøpt i Amerika i sin ungdom. Jeg brukte ofte Disneybøker og tegneserier som Lucky Luke og Sølvpilen når jeg skulle skape rollefigurer av mine lekekamerater. Etterhvert ville jeg ha ordentlig sminke, for vannmaling var ikke helt optimalt å jobbe med, mente jeg, men min kjære mor var, og er, en naturlig skjønnhet så hun hadde ikke noe sminke jeg kunne låne av henne. Mitt barndoms bad var, ironisk nok, kjemisk fritt for make-up, men det var noen flakonger dyr parfyme der fra YSL…Hva gjør man så? Jeg tok en liten runde i gata der jeg bodde, og ringe på hos alle nabodamene. Jeg hadde lagt merke til noe: Hver gang min mor fikk besøk, enten det var av syforeningen eller av en og annen venninne over en kaffekopp ved kjøkkenbordet når jeg kom hjem fra skolen, hadde alle disse kvinnene sminke på. Det var en fest å se på dem! Det bugnet av mascara, blå øyenskygge, rosa leppestift, rød neglelakk, brunkrem, pudder på huden, rouge i kinnene, kajal på øyenbrynene, spray i håret og eyeliner! Disse damene måtte da ha noe av denne sminken å avse til meg, tenkte jeg. Som tenkt, så gjort. Med en plastpose i hånden gikk jeg rundt fra dør til dør og ba om produkter damene ikke brukte lenger. Jeg var en tigger i skjønnhetens navn. Om det var noe de egentlig ville kaste, kunne de godt kaste det i posen min, sa jeg. Det viste seg at de hadde en hel del bomkjøp liggende igjen i skuffer og skap på badet. For en fryd det var for en liten, sminkegal jente å få lov til å bli invitert inn til noen av dem for å se på alt de hadde! Inn til det aller helligste, nemlig Badet, med stor B. Dét var det aller viktigste rommet i et hus, ifølge meg. Det var dét rommet som kunne realisere alle mine drømmer, glitterrommet, veien til skjønnhetens verden. Disse vakre kvinnene var så snille mot meg, og jeg endte opp med full pose! Til min mors store fortvilelse. Hun gikk fra dør til dør og beklaget sin datters frekke oppførsel, og forklarte at hun ikke hadde vært klar over min noe utspekulerte plan for å skaffe meg sminke. Jeg var strålende lykkelig, og hadde endelig fått meg skikkelige produkter jeg kunne male med. Min aller første «sminkekoffert.» Da jeg endelig ble stor nok til å bruke sminke hver dag, gikk alle lommepengene mine til alle byens parfymerier, og jeg gjorde samlingen min større og større…

Den dag i dag kan jeg ikke være noe sted i verden uten å gå inn i et parfymeri eller et apotek. Jeg MÅ inn og se i hyllene på alt det spennende de har der, om det er nye merker jeg ikke har sett før, eller jeg vil kjøpe med meg gode, gamle klassikere jeg ikke klarer meg uten. Hvor enn jeg er i verden MÅ jeg glane inn i en frisørsalong, MÅ jeg inn i en bruktbutikk, loppemarked eller på marked for å se om jeg kan finne skatter i form av klær, sko, smykker, bilder, glass, porselen, bøker eller musikk.

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg ikke velger å satse på det ene eller det andre, men jeg har alltid valgt med hjertet. Jeg har alltid satset på alt jeg vil gjøre. Jeg har aldri hatt en plan B, og aldri tatt valg for å ha noe å falle tilbake på. Om jeg faller, faller jeg med trynet først, for å si det sånn. Det har aldri vært en lett vei, i motsetning til hva mange kanskje tror, men det har vært min vei, og det er det fremdeles. Jeg er heldig som kan gjøre mye forskjellig innenfor bransjen jeg opererer i. Ingenting av det jeg gjør står tilbake for noe annet. Jeg velger mine oppgaver med omhu, og jeg er priviligert som bare gjør det jeg har lyst til å gjøre. Hvorfor må jeg velge bort? Hvorfor må jeg begrense meg? For hvem? For hva? Jeg utdannet meg til hudpleier, make-up artist og frisør, etter noen år tok jeg tak i musikk igjen, og tusen takk til alle som ga meg oppmuntring til det langs landeveien min. Jeg kunne ha valgt lærerutdanning, barnevern eller sosionom, all den tid jeg jobbet som lærerassistent på en barneskole i 3 år etter gymnaset. Jeg ville ikke vært de årene foruten, men jeg valgte det bort. Jeg har aldri angret det valget.

Skjønnhetens verden er min verden. Alt som er vakkert for meg, er min verden, enten det er å klippe hår, blande farger, jobbe med komposisjon og sminke, gjøre noen «ny» eller holde på en stil noen er fornøyd med, skape forandring, skape glede, skape sanger, musikk, album. Alt sammen må jeg gjøre, når det er riktig å gjøre det. I min verden henger alt sammen, og alt sammen er meg. Det ene er en naturlig forlengelse av det andre. Alt jeg gjør i dag, har hatt bruk for alle valg jeg har tatt til nå. Ja, jeg er en skjønnhetsnarkoman, og skjønnhet har alltid vært, og vil alltid være det som får mitt hjerte til å slå, og det som får mitt hjerte til å slå, det går jeg for. Slik håper jeg du har det også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *