EN KORT HISTORIE LANG

IMG_9617[1]

Det er riktignok november, men jeg henger en smule på etterskudd når det kommer til bursdager i oktober…Etter å ha levd i en vakker provensk boble i det som kan virke som en liten evighet, er det nå på tide å våkne til virkeligheten her hjemme, og ta igjen på blandt annet bursdagsfronten.

En finfjong dame inviterte til 70-årslag fredag 1.nov, og jeg hadde allerede funnet noen gode gaver i St. Paul de Vence, men den største gaven ville jeg skaffe her hjemme. Jeg haddde en plan, og den måtte settes ut i livet formiddag, samme dag. Jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle skaffe den eminente gaven, og satte kursen rett ned på Tistasenteret her i byen, og gikk med bestemte skritt mot utstyrsbutikken Kitch`n. Vel inne fant jeg gaven, og tok den glad og fornøyd med meg til kassen. Den hyggelige damen smilte, og spurte om det var noe mer jeg ville ha. Jeg sa det som det var, at det var det dessverre ikke. Jeg fortalte henne at det var en gave, og om hun kunne pakke den inn for meg? Det kunne hun, men sa også at da måtte jeg ha en tralle. En tralle? Ja, slik at jeg kunne få gaven med meg hjem. Riktignok har jeg armer tynne som den Rosa Panteren sine, men det er et par muskler der som funker greit. Greit nok til å bære gaven ut i bilen i hvert fall. Hun mente likevel at jeg måtte ha en tralle, slik at jeg kunne frakte gaven med meg rundt i senteret mens jeg gjorde andre «nødvendige ærender». Jeg sa høflig at jeg ikke hadde behov for å gjøre flere «nødvendige ærender», og at jeg bare skulle rett ut i bilen. Det slo hun seg til ro med. Jeg begynte å bli litt stresset, og det må hun ha sett. Hun lurte på om jeg hadde kjøpt kort til gaven? Og hvis ikke, så kunne jeg jo gjøre det mens hun pakket inn, for det kunne ta litt tid. Flott, sa jeg. Supert! Da løper jeg ned på Notabene så lenge. Vill i blikket fant jeg korthyllene, og plukket i all hast med meg to kort, betalte og gikk tilbake til Kitch`n. Da var damen ferdig med innpakkingen, og jeg var klar som et egg til å betale. Så spurte hun om jeg var Kitch`n-venn. Kitch`n-venn, tenkte jeg. Nå må jeg passe meg: Sier jeg nei, blir jeg plutselig Kitch`n-fiende, og det vil jeg jo ikke være. Jeg liker Kitch`n, jeg. Sier jeg ja, lyver jeg, og det er ikke pent. Jeg sa: hmmm…»Vil du gjerne bli Kitch`n venn, da?» sa hun med moderlig empati i stemmen sin. Nå var gode råd dyre, og jeg ville ikke såre henne. Hun gjorde en kjempejobb for Kitch`n, hun var superflink var hun, men du store salatbolle så lang tid det begynte å ta for meg å få denne gaven ut i bilen nå, uten tralle. Jeg sa at jeg ikke hadde tid til å fylle ut papirene der og da, og at jeg måtte løpe hjem og pynte meg. Det hadde hun stor fortåelse for, og smilte meg ut av butikken mens hun blunket med venstre øye og vinket.

Vel hjemme igjen tok jeg frem kortet jeg tenkte den flotte 70-åringen skulle få av meg. Det var knallgrønt, hadde et par artige figurer på forsiden og en tilsynelatende morsom tekst som lød som følger: GRATULERER! DU HAR VÆRT HELDIG, ÅRENE HAR VÆRT SNILLE MED DEG. Inni kortet sto det videre: DET ER HELGENE SOM HAR GJORT DE STORE SKADENE, etterfulgt av de samme artige figurene; på fylla. Hjelpe meg, tenkte jeg! Dette kortet kan jeg ikke gi bort. Dette kortet er ikke morsomt. Dette kortet er ille. Dette kortet er direkte ondt. Jeg vil jo ikke for mitt bare liv fornærme en nydelig dame på hennes 70-årsdag. Skadene? Hvilke skader? Hun hadde ikke en eneste skade for alt jeg visste. Hun var rynkefri og klar i toppen var hun! Hadde hun enda vært tullerusk vill jeg kanskje kommet unna med det, men det var hun altså ikke. Uff, for et begredelig kort! Elendig humor, platt og teit. Nei, nå var gode råd dyre igjen, og jeg hadde ikke tid til å stikke ut for å kjøpe ett kort til. Jeg måtte ta det andre kortet jeg hadde kjøpt. Problemet var bare at det var til en jente på 13, snart 14 år…det var riktignok et fint kort. Lekkert, med bilde av to nydelige sko med høye hæler og sløyfe rundt anklene, glitter og stas. Fashion sto det på det. Ved nærmere øyensyn… var dette kortet en smule vovet for en 13-åring? Litt for mye? Og var det ikke sånn at den flotte damen på 70-år hadde sansen for lekre sko? Jo, det hadde hun! Og sånn ble det! Heldigvis var det ingen tekst inni dette kortet, så jeg laget en selv: DEAR, GORGEOUS! HAPPY BIRTHDAY, YOU SEXY WOMAN! KEEP UP THE GOOD WORK! HUGS & KISSES. Deretter sprayet jeg konvolutten med en eksklusiv parfyme, For Her fra Narciso Rodriguez. Lang historie kort, det ble kjempesuksess. Da hun åpnet konvolutten og så hva som sto der lo hun høyt og hjertelig. Hun sniffet inn duften av det, og lukket øynene. Hun sendte kortet rundt til gjestene sine, og de lo også.

Vips! Så hadde jeg et nytt kortproblem. Ny bursdag denne helgen krevde et nytt kort, og jeg hadde ingen kort igjen. Gavene var på plass, og de var jeg kjempefornøyd med, men man kan jo ikke gi bort gaver til jenter, kvinner og damer UTEN kort. Det er krise, dødssynd og dommedag samtidig. Man gjør det bare ikke. Lørdag 2. november bar det derfor rett ned til Storsenteret, og med bestemte skritt gikk jeg inn på ARK Bokhandel. Jeg fant verdens vakreste kort, og ble så glad. Jeg gledet meg til å skrive noe fint i det, og dusje det lett med Vanille Insensee fra Atelier Cologne. En perfekt duft til en jente på snart 14 år. Lykkelig og lettet gikk jeg mot kassen, der en smilende herremann ønsket meg velkommen. Han lurte på om det var noe mer jeg trengte, og om det var noe han kunne hjelpe meg med? Jeg svarte at det dessverre ikke var noe mer jeg trengte, og at jeg var glad for det fine kortet jeg hadde funnet. Jeg tok opp lommeboken. Han smilte til meg, og slo ikke summen inn på kassen med en gang. Så spurte han: «Har du lyst til å bli ARK-venn?»

I morgen er det mandag, og jeg har enda et fantastisk bursdagsbarn jeg gleder meg til å gi både kort og gave til. Det er bare det at jeg ikke har kort og gave ennå…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *