Betjente Kasser i Butikken? Ja, takk!

For en tid tilbake gikk jeg inn i en tilfeldig valgt dagligvarebutikk i god tro. Dét skulle jeg ikke ha gjort. Jeg fikk sjokk, og burde vært forberedt, men det var jeg altså ikke. Butikken hadde byttet ut noen av sine betjente kasser med selvbetjeningskasser. Det så ikke pent ut. De som pleide å sitte i de betjente kassene skulle nå lære opp kundene i å bruke de nye, ubetjente kassene. For selv en ubetjent kasse må betjenes av noen. Deg og meg. Når så vi som hadde valgt oss en betjent kasse gikk dit, ønsket de ansatte ved de ubetjente kassene å få oss til å endre valg, sluse oss inn. Det var mye armer og bein og utestemme inne.

Digitaliserte og automatiserte som vi er, alltid på jakt etter lettvinte løsninger som vi tror kan spare oss for både tid og krefter, var det flere den dagen som lot seg overtale. Pluss at det på dét tidspunktet ville bety lite kø for dem, da det var færre kunder fordelt på flere kasser som ville nyutdannes i nytt kassasystem der og da. Jeg ville mye heller stå i kø, og gikk til kassadama og ga tydelig uttrykk for at jeg foretrakk et menneske og ikke en maskin. Jeg ble trist av å observere de ansatte, i værste fall, medvirke til å gjøre seg selv overflødige, eller i beste fall praktisere selvhjelp videre til andre gjøremål i butikken. For det er sikkert sånn at butikken har gode grunner og argumenter for å halvere betjente kasser, og det er sikkert også ansatte som liker å få mer tid til nye oppgaver i butikken. Supert, det!

I den aktuelle butikken har de, enn så lenge, beholdt betjente kasser jeg velger konsekvent. Jeg nekter, så langt det lar seg gjøre, å ta en annens jobb etter å ha trålet rundt i hyllene på jakt etter det jeg skal ha. Da er det en fryd, og en ren luksus blitt faktisk, uansett sur eller blid person bak kassa, å møte en proff som fikser biffen på null komma null, har full oversikt over tilbud og rabatter og jeg vet ikke hva, og som i ni av ti tilfeller har et hei og et smil til alle som dukker opp og ønsker dem en god dag videre. På toppen av det hele ordner de kassaapparatet om det skulle slå seg vrang der man står. Jeg er helt sikker på at det mennesket som sitter i kassa i dagligvarebutikken betyr veldig mye for veldig mange. Det betyr i hvert fall mye for meg, det skal jeg bare ha sagt. Det er en viktig stilling med et viktig menneskelig bidrag langt utover det mange kanskje er klar over. Mennesket bak kassa er en VIP. En stor ressurs som sprer glede og trivsel i butikken. Butikker som satser på betjente kasser vil alltid være mitt førstevalg. Hvorfor skal da butikken ta fra meg kassadama, og bytte mennesket ut med en maskin? Hvorfor blir jeg på sikt tvunget til å ta jobben til en annen? Er det tenkt som god service? Hva er god service? At kunden skal handle i butikken, jobbe der og betale for det? Jeg liker ikke denne snikinnføringen av selvbetjente kasser i dagligvarebutikken når jeg har levd et helt liv uten.

Jada, jeg er fullstendig klar over at folk er forskjellige. For mange er det tipp topp med selvbetjente kasser, og for butikken blir det sikkert en mye mer effektiv drift og bruk av ressurser. Det er selvfølgelig fordeler og ulemper med alt, og alt kan aksepteres på grunn av det, men det betyr ikke at jeg må være glad for det. Eller at jeg skal finne meg i hva som helst fordi det sitter noen luringer et eller annet sted og tenker ut systemer som bidrar til at folk får minst mulig med hverandre å gjøre, gjøres overflødige og at man til syvende og sist skal overlates til seg selv. Jeg har alltid ment at folk trenger folk, og jo flere selvbetjente oppfinnelser jeg blir forsøkt tvunget inn i, jo mer kjenner jeg på kroppen at mennesker trenger hverandre, og at vi ikke skal være passivt aksepterende til absolutt alle løsninger som ved første øyekast frir til våre mer eller mindre sympatiske sider. Så sier folk til meg at det er den veien det går, og at vi ikke har noe valg. Hvorfor har vi plutselig ikke det? For dét har vi. Vi har alltid et valg. Selv om vi lett kan påstå at mennesket kan ta bort mennesket betyr ikke det at vi skal gjøre det, eller må gjøre det. Vi kan faktisk la det være, selv om vi har muligheten til å gjennomføre både det ene og det andre. Store muligheter kommer med et stort ansvar og ditto konsekvenser, og er de seg selv det ansvaret bevisst nok de som digitaliserer hverdagen vår?

Ja, jeg kan absolutt stortrives med selvbetjente kasser i dagligvarebutikken så lenge jeg kan få velge dem bort til fordel for et menneske. Kø blir det uansett, for de som tror at kø forsvinner med selvbetjente kasser. Hvor artig er det å stå der med varene sine og scanne mens tolv andre lurer på når du blir ferdig? Legg til at kassa begynner å krangle med deg, den henger seg opp, og du må be hvem da? om hjelp. Stressnivået når uante høyder mens du har en gjeng skuelystne og utålmodige medkunder pustende i nakken. Trivelig.

Dersom alle dagligvarebutikker til slutt blir selvbetjente, skyves jeg rett over til å handle dagligvarer på nett, og så havner jeg mellom frukten og grønten, og tvinges tilslutt til å velge butikken med de selvbetjente kassene siden jeg absolutt ikke kan fordra å handle på nett. Jeg får et valg, men bare mellom digitaliserte alternativer bestemt av hvem da? Siden jeg selv ikke foreløpig har blitt digitalisert til å bli en robot, og derfor foreløpig må ha mat, blir jeg i fremtiden nok nødt til å akseptere at jeg må handle dagligvarer i ubetjente butikker eller på nett. Det er ikke greit. Virkelig ikke.

Hvis jeg skal være på jobb i dagligvarebutikken når jeg er på handletur burde jeg ikke da få lønn for strevet? For eksempel i kraft av en verdikupong? Slik at jeg kan scanne inn den, og få fratrekk på sluttsummen jeg handler for? Er den funksjonen lagt inn i de selvbetjente kassene? Ka-Ching!

For noen år siden, på ferie i utlandet, opplevde jeg for aller første gang i mitt liv en hundre prosent selvbetjent butikk. Butikken hadde tidligere hatt betjente kasser, så ikke nå, og heller ikke den gangen var jeg forberedt. Da, som nå, gikk jeg inn i god tro, men jeg merket etter hvert at det var noe som ikke stemte. Butikken var stille, det var en rar stemning i lokalet og jeg hadde en godt voksen mann to meter bak meg gjennom hele butikken hvor enn jeg sto og gikk. Han fulgte etter meg, og overvåket absolutt alle varene jeg plukket med meg. Jeg fikk følelsen av at de var plaget av tyverier i butikken, og nikket og smilte til ham flere ganger for å fortelle ham at jeg ikke skulle stjele noe som helst. På det tidspunktet var jeg ikke klar over at butikken var ubetjent, for man går ofte inn en annen vei enn den man kommer ut. Da jeg nærmet meg kassene var det ingen der. Det var helt dødt, og minnet om den flotte gjengen som satt bak hvert sitt kassaapparat og sa hei og hadet og ha en fin dag og hvordan har du det i dag fru Hansen og herr Nilsen og kort eller kontant, var en saga blott. Jeg sto der, som den turisten jeg var, og skjønte ingenting. Det var i akkurat dét øyeblikket den mystiske mannen som hadde fotfulgt meg gjennom hele butikken kom til sin rett! Han geleidet meg mot en liten, rød, firkantet boks med en skjerm på. Han viste meg hvor handleposene lå og hvordan jeg skulle registrere og scanne inn varene, veie frukt og grønnsaker i løsvekt, hvilke knapper jeg skulle trykke på og hvordan jeg skulle betale for alt sammen. Noe så nitrist! Det er til nå den mest deprimerende handleopplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Mannen som fulgte etter meg var ikke veldig blid, og det var en snodig opplevelse å bli behandlet som potensielt kriminell helt til det motsatte ble bevist ved det selvbetjente kassaapparatet. For en merkelig stilling å ha for øvrig? Hva skal den hete? Kundespion? Stakkars menneske. Han hadde store, triste øyne, hvit skjorte, svarte dressbukser og svart slips. Han var fin på håret, og var veldig alvorlig. Jeg besøkte aldri den butikken igjen, og fant meg en dagligvarebutikk med betjente kasser, liv og røre. Så mye hyggeligere!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *