ONE GREEN SHOT OF HOPE!

  Jeg er IKKE velsignet med grønne fingre, men det søte sitrustreet jeg fikk i gave for en stund siden har jeg klart å følge litt med på. Det betyr i sannhetens navn at jeg har husket på å gi det vann når det har vært tørst. Treet står i vinduskarmen på kjøkkenet, og jeg har lagt merke til at det har hengt litt med bladene hver gang det har hatt behov for vann, og da har jeg selvsagt dynket det, siden jeg er elendig på å vanne planter på en følsom måte. Jeg liksom heller på i store mengder for å helgardere meg mot at jeg kommer til å glemme det helt bort tilslutt. Grusomme greier. Det aller beste med naturens planter, trær og blomster utendørs, er at da er det jo skyenes ansvar å vanne med regn i ny og ne. Ikke mitt. Derfor blir jeg alltid veldig glad og veldig bekymret hver gang jeg får noe vakkert og levende jeg må ta hånd om over tid. Så også med dette aldeles nydelige lille treet, som jeg er blitt veldig glad i, og som jeg skrev om her på bloggen da jeg fikk det. Så er det dette med mestringsglede. Sitrustreet trives, det! Noe riktig må jeg da ha gjort? Så utrolig artig. «Næææ!» sa jeg høyt til meg selv da jeg så det, og ble kjempeglad. «Treet har det fint, jo!» tenkte jeg. Det har kommet et skikkelig skudd på det! Så kikket jeg litt ekstra etter og la merke til at det var litt lite jord igjen i potta. Kan det ha noe med min peroidevise dynking å gjøre? Det har nok det. Like greit å si det som det er. Jeg går ut i hagen og henter inn ekstra jord til treet mitt, jeg. Så ikke røttene blir svidd av solstrålene, og det får ekstra næring. Det blir artig å se hvor lenge jeg klarer å passe på det.

  Voilà! En skål med jordmat til planten. Jeg sier, jeg altså. Nå ble jeg litt overrasket over hva jeg har gjort, men det har sin forklaring. Kjære lille tre. Vær så snill og lev lenge. Spir, gro og skyt skudd i vilden sky. Jeg vil så nødig ha ditt liv på samvittigheten. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *