OOPS! I GOT MY EARS PIERCED…

IMG_4094

Jeg har lenge ønsket meg hull i ørene. Flere enn det ene i hver øreflipp. Problemet har bare vært at det som oftest har gått galt. De aller første hullene fikk jeg da jeg var 7 år gammel, tok de pent og pyntelig hos frisøren, og det var stor stas rett før skolestart. Det gikk ikke lenge før det ble verk og vondt. Øredobbene måtte tas ut, og nabodamen lirket de forsiktig ut mens jeg gråt og skrek på fanget til min fortvilte mor, som hadde gitt meg lov til å få hull i ørene under sterk tvil. Tvilen hennes ble bekreftet og jeg bestemte meg for aldri å ta hull i ørene igjen. Aldri, aldri, aldri.

Så, en vakker dag, befant nabojenta og jeg oss hjemme alene hos henne. Hennes mor var på besøk hos min mor rett over gata. Vi hadde lyst til å kle oss ut, og lette gjennom smykkene til nabojentas mor med stor iver. Det hadde jo vært så fint om vi kunne ha øredobber dinglende fra øreflippene til de flotte kostymene vi hadde satt sammen! Til vår store sorg fant vi bare øredobber til hull i ørene i smykkeskrinet. Flotte øredobber i ekte gull, kuler og anheng med og uten stener. Ikke en eneste klipsøredobb var å oppdrive. Hmmm, nå ble gode råd dyre. Vi ble sittende stille en stund, så på hverandre og fikk en lysende idé. Hva om vi tok hull i ørene på hverandre med en pappspiker? Jo, det ville jo løse hele problemet, så vi satte i gang. Det tok noen timer. Klesklyper i tre fungerte som smerteavleder. De satte vi fast der hvor brusken begynner, så vi ikke skulle kjenne så mye da vi stakk hull i de små øreflippene våre. Stolte og glade over endelig å ha fått hull i ørene igjen, helt gratis til og med, og med nabojentas mors gulløredobber pent glitrende i ørene, gikk vi med faste og bestemte skritt ned til min mor der de to kvinnene satt og koste seg over en tekopp, og ante fred og ingen fare. Da vi stod på kjøkkenet med fire knallrøde og hovne øreflipper dunkende ut fra hodene våre pent pyntet med mye gull som ikke var vårt, ble det måneslyst. Min mor, som selv aldri har hatt hull i ørene, ble utrolig sint over hva jeg hadde fått i stand og samtidig skammet hun seg over at øredobbene jeg hadde i mine ører ikke var mine, men nabodamen sine. Dessuten fikk min barndomsvenninne kjeft for å ha vært med på dette, og mengder med informasjon om hvor farlig dette var å utføre selv, uten noen form for hygiene og desinfisering, ble naturlig nok tredd nedover ørene våre. Gode mødre ♥. Heldigvis fikk vi beholde våre selvlagde hull. Det bar rett til gullsmeden for å kjøpe edelt metall tilpasset barn, vi kunne jo ikke gå rundt med voksendobber heller, og ironisk nok ble det aldri hverken verk eller infeksjon i de hullene vi lagde selv. Jeg har dem den dag i dag. Riktignok er de kanskje litt skjeve, men det gjør jo ingenting. Det synes bare når jeg bruker store ringer. Den ene henger pent og fint rett frem, mens den andre peker rett ut til høyre. Merkelige greier.

IMG_4092

Så hadde det seg slik at jeg etter den gangen har hatt det helt fint med de to selvlagde hullene. De har funket bra i mange år, jeg bruker ikke øredobber hver eneste dag engang, men er det ikke fint å kunne mikse flere øredobber kanskje? Bittesmå, lekre kunstverk som satt sammen blir en fest på øret? Jo! Det er nettopp dét jeg har ønsket meg så lenge. Muligheten til å mikse hjerter, stjerner, måner, stener og planeter i skjønn forening. Det er jo så mange herlige kombinasjoner man kan ha det moro med. Som sagt, så gjort. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at jeg skulle ta hull i ørene i går morres da jeg gikk til jobben og ante fred og ingen fare! Så får vi se da om jeg klarer å holde ut i 6-8 uker med rensing morgen og kveld, og dårlig søvn. Det er nemlig dét som har holdt meg unna til nå. Total mangel på evnen til å lide for sjønnheten. Ikke min greie i det hele tatt. Har ikke nevneverdig sans for liding, men jeg har dessverre stor sans for ting jeg synes er pent…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *