Ta med litt sol inn

For meg er løvetannen vakker. Den lyser opp med sin knallgule sol på stilk over alt. Jeg blir glad hver gang jeg ser en løvetann, hvilket betyr at jeg er kronisk glad om dagen 🙂 ! Av og til blir jeg sittende og se på alle de bittesmå kronbladene den er satt sammen av. Den er så myk, og nesten kjølig å ta på. Humler og bier koser seg ofte i en løvetann. I dag har jeg laget meg en blomsterdekorasjon, og jeg synes den ble så fin! Jeg liker så godt det organiske preget det blir når blomster flyter i vann.

Så lenge var Eva i paradis…

…og så lenge varte altså lykken i glitterbobla. 3 hele dager. For å være helt nøyaktig, men hadde jeg tatt meg tiden til både under-og overlakk ville selvsagt neglelakken ha holdt én hel uke. Tro meg, jeg har prøvd. Nå har jeg klippet neglene i den korte lengden jeg trives best med, og det gir en frihetsfølelse det også. I like it! Dette er hender å jobbe med, klippe hår med, farge og stripe hår med, vaske hår med og føne hår med. Hender å feie gulvet med, og pakke ut varer med, rive opp pappesker og brette pappesker med. Raskt og uhemmet. Så ja, jeg vet, at om jeg skal ha pene negler et helt år, eller et helt liv, må jeg ha hjelp av profesjonelle 😉 . Neglelakkfjerneren skal frem fra glemselen, og hendene få en god dose håndkrem. Så får neglene være helt naturlige i sin Adams drakt, til jeg får lyst til å fjonge de opp igjen med en annen farge. Noe av det fineste jeg vet, er korte negler med vinrød lakk. En smule fransk. Sukk…

Klokka er 07.24 akkurat nu, og jeg skal ut på en herlig luftetur i en stille og sovende by. Snart våkner den til liv, dagen tar til og vi kommer til å myldre rundt, flittige som maur i ei tue. Det ser ut til at solen kommer til å glede oss dypt inn i hjerterota i dag óg, men før jeg går ut av døra skal faktor 50 på. Hehe!

Ut på tur, aldri sur i solen!

Ut å gå, med faktor 50 på. Det er, som vi sier på godt norsk, knallvær i skrivende stund. Sola varmer godt, og det brenner i ryggen. Jeg sitter selvsagt med fjeset i skyggen, som seg hør og bør for en hudpleier som meg. Det er herlig å være ute, trekke inn duften av våren og høre fuglene synge et virvar av sanger. Det er så vakkert ute nå! Løvet spretter, gresset gror og markblomstene pynter opp. Hvert år er det et like stort under. Hvert år blir jeg like fascinert, hvert år blir jeg like lykkelig og hvert år må jeg bruke solkrem. Det er litt kjedelig. Jeg liker det ikke, men det er utrolig viktig. Å gå en lang tur med fjeset godt plassert i solens stråler er ikke bare, bare. Det er dessverre skadelig, og det er vesentlig å smøre seg og beskytte huden. Særlig er den ekstra sårbar etter en lang og mørk vinter. D-vitaminer får vi få i oss på annet vis. Å grille huden er ingen løsning. Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Vi ligger på verdenstoppen i hudkreft. Hvorfor er det sånn? Er det fordi vi blir helt desperate når sola kommer, og glemmer oss fullstendig bort? Tar vi for mye solarium? Synes vi det er så viktig å bli brune at vi går over våre egne lik for å få den etterlengtede fargen? Det er bedre å være blek og frisk, enn brun og syk. Det er lettere å forebygge enn å behandle. Vi har ingen garantier her i livet, men en liten tube solkrem kan faktisk redde liv. Så jeg smører meg inn så godt jeg kan, og når jeg kommer hjem igjen renser jeg den godt bort. Solkrem er spesielle greier, og min sensitive hud er ikke overvettes begeistret for den, men det er bedre å være føre var enn etter snar. Det er også lurt å holde seg unna solen mellom 12 og 15. Da er den på sitt aller sterkeste, som den er akkurat nå som jeg skal ut å gå, men jeg satser på at solkremen redder meg. Ellers liker jeg aller best å gå tidlig, tidlig om morgenen, men i dag måtte jeg gjøre andre ting først. Sånn, nå har kremen fått trukket godt inn mens jeg har skrevet dette innlegget, og da beskytter den mye bedre. Solkrem skal helst få sitte på huden en liten stund før soleksponering, og vil du vite mer om solvettregler er det bare å google i vei. Det kribler i kroppen, og jeg er glad jeg kan gå med faktor 50 på 😉 .

Når Lakk Skal Sies

Jeg har på min ryddeferd tatt tak i neglelakkene mine, som til nå har blitt oppbevart i en skoeske, og gitt dem sin nye plass her. Dette tunge og dekadente «boblefatet» fant jeg i én av byens mange bruktbutikker, og falt pladask. Jeg kjøpte to. Ett til sjokolade og ett til dette her, for eksempel. Selvfølgelig. Jeg synes det er så fint! Det glitrer og skinner vakkert, og lyset reflekteres gjennom det på en måte som får meg til å tenke på nettopp berusende og forfriskende bobler ( les: Champagne ). Nå står fatet godt synlig på en gammel kommode, og jeg har hele tiden oversikt over hva jeg har av fine farger å ha det gøy med.

Neglelakk er mye moro for pengene, og det gir en herlig følelse å ha fine negler. Dette er «make-up» man kan se, og jeg får sol i sjelen hver gang blikket treffer neglene. Det være seg om jeg leser en bok, vasker opp, henter posten eller skriver. Det er rett og slett mye mer frydefullt å bruke hendene sine til smått og stort når man har giddet å pynte opp neglene sine. Det er hverdagsglede på sitt aller beste! Mange jeg kjenner går til neglesalonger regelmessig for å holde flotte kunstverk på neglene ved like. Det finnes ingen grenser for hvor mye av farger og fantasi en liten negl kan prydes med. Jeg er ikke der, tar meg ikke tid, beklager, men jeg forstår så godt følelsen det gir å ha flotte og velpleide hender og negler. Det er få ting som får en til å føle seg bedre her i verden. Tro det eller ei. Vakre hender og negler bidrar til bedre psykisk helse, vil jeg her slå fast med brask og bram. Man blir glad av det. Man blir så glad at det nesten ikke er til å begripe. Helt latterlig. Så kan man sikkert hevde at dette er overfladisk tull, men det er faktisk helt motsatt. Det er for de aller fleste av oss grunnleggende viktig å føle seg vel. Vi er alle forfengelige i større eller mindre grad, og dette kommer særlig til utrykk i nedgangstider eller om vi blir syke og ikke makter å ta vare på oss selv som vi pleier. Blir vår egen standard for forfengelighet satt på prøve, blir vi ikke så lyse til sinns som vi ellers pleier å være. Det blir ofte viktigere enn noen gang å føle seg fin og velstelt om vi havner i en situasjon der dette blir vanskelig for oss å klare selv. Dette sitter dypt i oss, både hos kvinner og menn.

Det er ikke overfladisk å være opptatt av å ta vare på seg. Det er et sunnhetstegn, og utstråler livsglede. Hva er galt med å farge håret, eller å lakke neglene? Hva er galt med å ta på seg en fin bluse eller en kul dress? Hva er galt med å ha roser i kinnene? Hva er galt med å pynte deg? Ingen verdens ting, så lenge du gjør det for deg selv, og ingen andre.

Her er altså dagens resultat. Gull så langt øyet kan se. Hehehe! Jeg grunnet først med Opi sin Don’t Bossa Nova Me Around. En deilig, kald beige tone. Deretter to lag med Antique Brooch fra Ciaté paint pots. Ikke er de nye heller, men de funker som bare det. Jeg har da ryddet, og oppdaget bortgjemte skatter. Nei, jeg gidder ikke lenger kjøre på med underlakk og overlakk. Det har jeg ikke tålmodighet til, selv om det beskytter neglen bedre og gir selve lakken lengre holdbarhet. En dødssynd, der altså. Jeg vet at dette utsagnet skjærer gjennom marg og bein hos all verdens negledesignere, men denne jenta går ikke rundt med lakk på neglene 365 dager i året. Nei, nei. Det her er et vårlig krumspring inspirert av et fat fullt av fine farger. Jeg fikk ånden over meg. Dessuten holder ikke lakken lenge nok i min verden til at jeg tar meg tid til å sitte der i år og dag og vente på at alle disse lagene med lakk skal tørke. Det blir som å sitte og se på gresset gro. Ikke tale om. Dét er livet for kort til for meg. Man må da ha litt perspektiv på ting.

For meg må neglelakk være kjapp moro. Dette tok 10 minutter, og det er sånn det skal være, synes jeg. Ellers blir det ikke noe av det, og da går jeg glipp av all gleden, og det vil jeg ikke. Siden jeg lakker neglene så sjelden er det ekstra, ekstra stas, og gir ekstra, ekstra glede.

Jeg vet at denne lakkperioden min nettopp er en periode. Den inntreffer på ca. denne tiden her én gang i året, jeg vet det går over. Jeg klarer ikke å holde på med det så lenge av gangen, men derfor gir dét også glitterdryss til settingen. For er det ikke sånn at gleden blir borte om vi gjør noe litt for ofte? Blir det ikke plutselig en selvfølge? Et ork? Og så setter vi ikke pris på det lenger? Eller kommer jeg til å fortsette å lakke neglene nå som det går så fort og gæli? Beklager igjen, kjære negledesignere. Har ingen anelse. Umulig å si, men basert på fortid kan man ofte se i fremtid, og da kommer kanskje svaret av seg selv 😉 ?

Det er nemlig ett problem med å ha så fine negler: Jeg får jo ikke øvd på gitar, og det plager meg selvsagt, selv om jeg er skikkelig dårlig på gitar. Haha! Det er bare det at jeg liker å sitte der foran TV’n med den trekassen i armene. Så får heller lakk være lakk, da. Den får bare flasse av, gullpaljett for gullpaljett.

Det er kun én dame i hele universet som spiller strengeinstrumenter med glans med lange og kunstige negler på, og vi vet jo alle hvem dét er. Selveste dronningen av all verdens sminke, glitter, frynser, paljetter og neglelakk: Queen Dolly Parton. Og siden jeg heldigvis har selvinnsikt nok til å innrømme for meg selv at jeg aldri kommer til å spille gitar med så flotte negler som henne, får jeg krype til korset ( les: gitaren ), og heller ha kortvarige, men lystbetonte romanser med bittelitt lengde på neglene og neglelakk av og til. Vanligvis har jeg kortkorte negler, og det trives jeg utmerket med, og jeg er god på å bruke håndkrem, så puselankene holder seg godt, men noen ganger er det artig med en forandring! Da er neglelakk et genialt verktøy å ha for hånden.

Det er viden kjent at Dolly Parton fant rytmen og takten til sangen 9 to 5 med neglene sine, og du kan høre dem knatre mot hverandre helt i begynnelsen av sangen. Nydelig! Dolly Parton. Det er dama si, det. Godt det er noen der ute som kan leve med flotte negler på livstid. Det er en kunst, bare det.

Et bittelite reisebrev fra Hønefoss!

Lørdag 28.4 hadde vi gleden av å få bli invitert med til å spille på en utrolig nydelig plass på Ringerike, Hønefoss. Det var solskinn, vakker natur, fuglekvitter og glade mennesker samlet for en helt spesiell anledning. Vi rakk å ta noen få bilder 🙂 . Her er de:

Et lite stykke Norge. Dette flotte og laftede stabburet lå på en liten høyde over et tun der bord og stoler var pyntet til fest. Det var plukket lubne markblomstbuketter, og bobler i høye glass ventet på at gjestene skulle komme. For ei byberte som meg er det utrolig flott å få oppleve ordentlig bonderomantikk på sitt beste. Det er faktisk litt eksotisk, og jeg skjønner hvorfor turister valfarter til Norge for å oppleve gårder, landskapet og naturen vår. Man skal faktisk ikke så veldig langt av sted heller før åkre, fjell og daler blir en god del annerledes enn det de er i Østfold.

Vi spillte i en gammel låve, og vi ble tatt med på en liten omvisning. Låven hadde blitt totalrenovert, og håndverkerne hadde gjort den aller siste finpussen samme dagen. De hadde klargjort bygningen bare noen få timer før vi kom for å ha lydprøve, og resultatet var så flott! Jeg har et hjerte for håndtverkere i alle bransjer, og mener bestemt at skikkelig arbeid gjort av fagfolk er av stor betydning for oss mennesker, og samfunnet vårt på alle plan. Det var derfor veldig interessant å få se og høre om det arbeidet som hadde blitt lagt ned for å ta vare på bygningen. Vi fikk vite at det hadde vært et stort prosjekt å restaurere låven, men at alle var svært fornøyd med hvordan det hadde blitt.

Jeg fikk se blåveis for aller første gang i mitt lille liv 🙂 ! Det har jeg faktisk aldri sett før! Jeg har bare sett hvitveis i sitt naturlige element, men aldri før har jeg sett blåveis. Det var stort å få oppleve! Det var mye av den der oppe, og blåfargen er utrolig vakker. Den lyser opp skogbunnen på en måte som nesten er uvirkelig. Eventyrlig. Blåveisen er for meg veldig sjelden og unik, så jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med den.

Noen er lykkelig for å ha sett masse blåveis!

Her er vi altså, Jørgen Roll, meg og Omar Østli. For en opplevelse det var å få spille i den vakre låven for så fantastiske mennesker. Et minne for livet. Stor stas, og jeg må takke igjen for at vi fikk være med på dette. Tusen takk.

Espresso Barista Coffee Scrub!

Jeg er ikke den største kaffedrikkeren der ute, og jeg konsumerer ikke «coffee to go» noen steder. Jeg liker ikke å drikke kaffe fra pappbeger trukket i plast med plastlokk på. Dessuten er ikke kaffen like god ute fra hvor som helst heller, synes jeg. Og hvorfor skal man gå og drikke kaffe samtidig? Merkelige greier. Ikke bare er det lett å søle, men man brenner seg ofte både på hender og tunge, man kan sagtens snuble og falle, dulte borti folk og søle på de også. Eller sparke mot en fortaukant så det ljomer i stortåa. Dessuten tar det så lang tid før kaffen blir drikkbar, fordi den naturlig nok er glovarm, noe som gjør at man må holde på den i år og dag. Eller så har man på den tiden rukket å komme seg hjem, og da er det for sent, er det ikke? Hele poenget er vel at kaffen skal drikkes ute i bymiljøet der man ferdes fra det ene til det andre? For noe upraktisk og masete klin? Koser man seg med kaffen når man forholder seg til den på den måten? Jeg har testet det et par ganger i mitt lille liv, og kan konstatere at jeg ikke er laget for å gå rundt å holde på et beger med kaffe i. Til det går jeg altfor fort. Det har på en måte sett litt kult ut. Selvsagt skal man gå rundt med en kaffe i hånda, liksom. Rusle rundt og ha kaffen som et selvsagt tilbehør til resten av antrekket. Hipt og trendy. Not. Ja, ja. Hver sin lyst, og hvermann sin kaffevane. Vi er forskjellige, og trives med forskjellige måter å drikke kaffe på.

Nei, jeg har mer sansen for å sitte stille, og kose meg med kaffen min i vakre kopper jeg har funnet i bruktbutikker og på loppemarkeder rundt forbi. For meg holder det med to kopper hver morgen, og det er ikke engang for å våkne. Jeg er våken nok som jeg er. Det handler mer om duften av kaffe, og stemningen den setter om morgenen. En god og stille start på dagen sammen med en stor kopp grønn te. Det var en periode jeg drakk fire kopper hver morgen, men det ble jeg så stresset av at jeg måtte halvere dosen. Jeg ble helt propell! Veldig slitsomt.

Så har det slått meg at jeg på grunn av mine kaffevaner, produserer 730 plastkapsler i året som jeg vil kildesortere! Jeg har derfor begynt å lage mine egne kropps-og ansiktsskrubber av kaffegruten som blir igjen inni kapslene. Koffein i hudpleie er nemlig intet nytt under solen, da det har en herlig oppkvikkende og drenerende effekt alt etter hvordan den brukes. Ofte finnes koffein i øyekremer for å drenere og forebygge poser og mørke ringer under øyene. Man kan også finne mange varianter av kroppsbehandlinger på diverse SPA rundt om i verden basert på både sukker, salt, koffein og sjokolade. Alt dette øker blodsirkulasjonen i huden, og man blir like rosa som en gris mens det står på, men det går over. Etterpå er huden like glatt og myk som en softis i sommersol. Å skrubbe huden godt fjerner døde hudceller og grå, gusten og ru hud må vike for den fine huden som ligger under. Om du f.eks er plaget med tykk, hard og tørr hud på knær, albuer og føtter er det å skrubbe disse punktene jevnlig det beste du kan gjøre.

Her er altså resultatet. Jeg klipper opp plastkapslene, skraper ut den finkornede kaffegruten, skyller plastikken ren og kildesorterer den. Jeg tok det jeg fant i skapet på kjøkkenet, men det finnes utallige oppskrifter på hvordan man kan lage sin egen skrubb på nett. Her har jeg brukt økologisk, smeltet kokosolje oppi en krukke jeg fikk til Jul med deilig godis oppi. Jeg har tatt vare på krukken, og nå har den kommet til nytte som emballasje for min nye Espresso Coffee Scrub 🙂 ! Kokosoljen vil stivne etter en stund, og slik får man en god konsistens på skrubben sin. Jeg tilsatte også roseolje for enda mer pleie og deilig duft sammen med kaffen. Mmm…

Jeg klarte å smelte litt for mye olje, så jeg laget like godt en sukkerskrubb også 🙂 ! Fylte opp en boks, som tidligere hadde inneholdt en saltskrubb, med økologisk kokosblomstsukker, helte over oljen og rørte rundt. Dette sukkeret er en sånn typisk ting som blir stående i skuffen. Det er kjøpt inn til én bestemt anledning som én bestemt ingrediens til én bestemt rett. Da føles det ekstra godt at jeg kan bruke det opp på nytt vis, og som den skrubbeentusiasten jeg er, kan det bedre bli? Nope! På bildet her har oljen stivnet til sin naturlige form, og blitt hvit og fast som smør. Den smelter igjen ved 25 grader. Det betyr at den i kontakt med huden blir klar og bløt. Sammen med den finkornede kaffegruten og det nydelige sukkeret har jeg laget meg mine aller første miljøvennlige peelinger basert på gjenbruk av ingredienser og emballasje jeg hadde stående, og det gir en veldig god følelse. Ja, folk har drevet med dette her i hundrevis av år og vel så det. Å lage sine egne skjønnhetsprodukter på kjøkkenet er det mange som gjør. Min motivasjon har dypest sett vært å bli mye bedre på å sortere plast på hjemmebane, og det var sånn jeg kom på å gjenvinne kaffegruten 🙂 ! Og kildesortere plastikkapslene jeg forbruker.

The Carrot Special

Av og til hoper det seg opp ferske grønnsaker i kjøleskapet. Det er fort gjort at de kastes, fordi jeg rett og slett er flinkere til å kjøpe dem enn til å spise dem. Det gir liksom en god glede i kroppen å boltre seg i frukt-og grøntavdelingen, og man føler seg ekstra sunn og lur fordi man tar så utrolig gode valg for seg selv, der man går i sirkel rundt blomkål, brokkoli og rotgrønnsaker. Så ender man opp med vogna full av fine ting, men tida flyr, og vipps så har de blitt dårlige og ubrukelige, og havner i posen for matavfall. Slik kommer de selvsagt til nytte på ett vis, men det er ikke gøy å kaste den maten man med de beste hensikter hadde tenkt til å spise, eller hadde store planer om lage en god suppe av. Så ikke nå lenger. Jeg bruker dem i smoothies! Hvis jeg nå ser at jeg likevel ikke kommer til å få brukt dem til det jeg hadde tenkt å bruke dem til da jeg kjøpte dem. Dessuten begrenser jeg mitt eget matsvinn.

Meet The Carrot Special. I denne herligheten har Jeg brukt 3 gulrøtter, sitron, ingefær, mandler, vann og litt appelsinjuice. Appelsin og gulrøtter passer fint sammen, og den ble faktisk veldig god! Gulrøtter kan så visst brukes til så mangt, ikke bare i gulrotkake. Som er noe av det aller beste jeg vet. Yummie! Dét får bli neste gang 🙂 !

Hvis du på toppen av det hele vil optimalisere opplevelsen din mens du lager deg din egen Carrot Special, kan du høre på en aldri så liten countrysang om gulrøtter HER! Håper det smaker 😉 .

Blomster & Bier & Humler

Endelig er våren her, og det er så mye å glede seg over. På min rusletur i dag, kom jeg over noen av de vakreste skapningene jeg vet om, og da ble jeg hoppende glad 🙂 !

En nydelig bie i full aktivitet. De er utrolig flittige, og viktige for oss. På grunn av sprøytemidler og andre ulumskheter er de utsatt for en massedød det er vondt å ta innover seg. Våre industrialiserte liv dreper bier i hopetall over hele verden.

Jeg var også så heldig å komme over årets første humle, for min del. Den var litt slapp, men hadde funnet en god tue med søte vårblomster som den mesket seg med, og jeg kunne se at den ble sterkere etter hvert som den fikk i seg mer næring. Humlene er også ekstremt flittige og har en vel så viktig rolle som biene. Ta vare på bier og humler med en så vill og naturlig hage du klarer å ha. Unngå giftige og dødelige sprøytemidler, og legg til rette for dem så godt du kan. Det finnes mye god informasjon om hvordan på nett. Det er godt miljøvern i praksis, for uten disse små hjelperne våre, blir det nemlig dårlig med mat og glede til oss 🙂 !