SUKKERSPINN PÅ HIMMELEN

Det aller fineste med å ta toget er at man kan slappe helt av, sitte og se ut av vinduet på at verden fyker forbi i full fart, mens det egentlig er helt motsatt: Altså at det er vi som fyker forbi, mens alt vi sitter og ser på ut av vinduet står bom fast der det alltid har stått. Stort sett. Så også her om dagen da jeg toget i vei til Oslo. Jeg kjedet meg litt, og hadde ikke tatt med meg lesestoff heller, så jeg løftet blikket…

20140716-222423-80663443.jpg
og sluttet å kjede meg på flekken!

20140716-222526-80726959.jpg
Jeg glemte et øyeblikk tid og sted. Totalt betatt av hva jeg så på himmelen.

20140716-222608-80768769.jpg
Vakre skyer utfoldet seg i all sin tyngde høyt der oppe over det lille toget, og jeg så rundt meg i kupéen om det var noen andre som fikk dette med seg, men nei. De aller fleste satt med krumme nakker, og med blikket festet til pc, avis, bok eller smarttelefon, mens jeg moret meg med å se om det kunne bli bilder av det jeg så der oppe, og voilà! så forsvant kjedsomheten, og veien til Oslo ble plutselig mye kortere. Tusen takk, Moder Jord, for dine uransakelige veier. På godt og vondt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *